torsdag 31. desember 2015

Takk for det gamle, og velkommen alt nytt

Når en dør lukkes åpnes en annen.
Og i kveld lukkes døren for 2015.
Bak meg legger jeg et år fult av gode opplevelser, nye bekjentskaper, mye morro, ny kunnskap og desverre også noen tunge stunder.
2015 har gitt meg tid til å vokse, tid til å lære, tid til å endre.
2015 har gitt meg mot til å stole mer på meg selv, velge mer riktig og satse på ting jeg tror på.

Forran meg skal døren til 2016 åpnes. Og jeg vet at også dette vil bli et bra år. Det er nok et år jeg skal tilbringe med gode venner. Jeg skal fortsette å gjøre ting jeg liker å gjøre og jeg skal fortsette å jobbe mot målene mine.
Jeg skal nyte tiden med mine 4 beinte, og i tillegg skal jeg etterhvert begynne på en lenge etterlengtet drøm. ;) 

Jeg håper dere alle vil få et fantastisk år i 2016. Og at dere alle ser tilbake på 2015 med et smil.

Bildet er et år gammelt, men siden Billy ikke er blant oss lenger ønsker jeg å ha han med på nyttårsfeiringen allikevel. 

onsdag 30. desember 2015

Bare for å gjenta meg selv...

Og da er det i gang for fult..
"Ikke send opp raketter. Tenk på hundene" ...

Hvis vi tenkte på hundene så hadde vi kanskje gjort noe med avlen???

Jeg er enig i at vi skal holde oss til loven når det kommer til raketter. Men om vi først må ha mange grunner til å ikke skyte opp raketter så syns jeg krigs og terror overlevende burde være i fokus. Som f.eks de som overlevde utøya. Så kommer ville dyr. Om de blir redde da. Det vet jeg egentlig ikke noe om.. Men de løper jo av skudd. Så jeg tipper at raketter ikke er favoritten heller.

Men at hundene våre er så jævla redde kan vi vel strengt tatt skylde på oss sjøl?!

Så herved skriver jeg under på følgende:
Slutt og avle på redde dyr!!

tirsdag 29. desember 2015

Innimellom så får mammahjertet et lite støkk

Det er noe eget når de vakre små er utrøstelig. Når man ser at se har vondt, og man ikke får gjort noen verdens ting for å hjelpe.

I går var Molly så uheldig at hun ble løpt ned av en litt tyngre hund. Det var mørkt så jeg så ikke hva som skjedde, jeg bare hørte at noen traff hverandre og like etter kom en febrilsk hyling.
Jeg fant Molly i mørket og hun falt om forran meg. Hun hylte som jeg aldri har hørt før og det venstre forbenet sto rett ut.
Mammahjertet fikk seg en trøkk. Denne hunden slår seg stadig, men hyler gjør den aldri.
Hun så helt fra seg ut i blikket, og jeg var livredd for at hun var ødelagt.

Etter noen lange sekunder fikk jeg henne på bena og hun halter seg opp i lyset. Jeg fikk tatt en nærmere titt og bestemte meg for og se an til i dag.

I natt klarte hun ikke å legge seg. Hun prøvde mange ganger uten å få seg helt ned, så til slutt slapp hun seg bare ned oppå meg. Jeg la hun forsiktig i armkroken min og la meg så langt ut i senga jeg kunne for å gi henne plass.
I løpet av natten prøvde hun å snu på seg, men da hun satte benet i veggen skrek hun igjen. Jeg ga henne mer plass og prøvde å roe henne, men hun bare skrek og skrek.
Mammahjertet skrek med henne!
Heldigvis roet det seg og vi fikk et par timer med søvn før vi satte snuta mot dyrlegen.
Der ble hun bøyd og tøyd og strukket på alle mulige måter, men hun ga ingen utrykk for noe ubehag.
Så da var det ut å observere.
Hun haltet på både venstre og høyre fremben samtidig som hun så ut til å slite med ett eller annet bak.
Så da var det inn igjen. Denne gangen ble hun dopet og rønket.
Det ble tatt flere bilder av nakke, skulder, albue, rygg og ben. Heldigvis ingen brudd.

Så nå er det smertestillende, ro og kun tisseturer i bånd i en uke før vi skal tilbake for en ny titt..
Håper virkelig at hun bare ble skikkelig forslått og at alt er bra innen jeg skal tilbake.

Men jeg må si at mammahjertet mitt sliter litt når jeg ser at hun vegrer seg for å gå opp og ned av sofaen og når jeg ser at hun ligger rett ut på gulvet og avviser alle valpens forsøk på kontakt.

onsdag 23. desember 2015

Køfrustasjon

Der sto jeg da.. Med en liten blå kurv som rant over av varer bak meg.  Jeg skulle egentlig bare ha et par små ting, men så kom jeg på at jeg trengte både dorull, tørkepapir og juice. Så da ble kurven mer enn full..
Jeg ble stående og speide utover de 8 kassene som var åpene. Jeg tittet på de forskjellige køene. Jeg så hvor mye folk hadde i kurvene og jeg så ann de som eide kurvene.
Dømmende som jeg er antok jeg hvem som skulle bruke lengst tid, og hvem som skulle bruke kort tid. 
Gamle damen med et klesplagg og litt mat-litt lenger tid enn ønskelig ettesom hun sikkert ville ha bytte lapp og var usikker på om jakken var vanntett.
Ung gutt med to cola og en brus - kort tid
Eldre mann med tippekort - uvisst. kan ta lang tid, men kan også gå kjapt

Jeg vurderer hvilken kø jeg skal ta... Sånn plassmessig ser de like lange ut..
Jeg tar en titt på kassadamene...

 En ung veldig blid dame
En middelsung gutt
En gammel dame
En sur dame

Jeg tar den sure dama.. hun ser ut til å kjappe seg gjennom det meste av kunder..
Satser på at hun får den gamle mannen med tipping fort igjennom....


Jeg tar den kassa


En plass frem i køen..

Faen.. de to neste kassene har flyttet seg to plasser...

...
,,,,
...
..

Ånei. kasse nr. 3 har plutselig bare èn til i køen som skal betale...
Her er det 3 forran meg.
Skal jeg bytte?
Nei, det funker aldri
eller...?
Fuck, jeg bytter, han i kassa her er jo sååååååå treig..


( løper over til kasse nr 3)

Yes, jeg får begynne å legge varene på allerede. Mowhahahaha.
Digg å se at kassa jeg gikk fra ikke er et steg nærmere :P

....
,...
....
...
Ehm...


Du skulle bytte en genser de ikke selger her lenger uten kvittering sier du? Og du mener de har tatt for mye betalt for surkålen?
Hmm...
Og ja, selfølgelig hadde du tenkt til å levere litt tipping.
Og selvfølgelig har du et behov for å klage på kvaltiten på posene...
...
...
...
Hva er det du sier? Har du ikke tatt riktig brød.?? :/
Nei, da skal du se at de klarer å få noen til å hente riktig brød for deg.

Jeg bare venter imens jeg... Tålmodig og smilende... Jeg kan nesten se litt forståelig ut til og med...



BAH! I kasse èn (som jeg forlot) står damen som var forran meg og betaler....

Dritt. Der betalte mannen som stod bak meg...


Hmmmm.
Lurer på om det går fortere i kasse 4....
 




 Hvor havner jeg aldri rett???







mandag 21. desember 2015

Det handler om å respektere hverandre

Det spiller ingen rolle om hunden din er super søt, eller verdens snilleste, hvis jeg sier jeg ikke er intressert i å hilse på den, så mener jeg det faktisk!

Jeg syns faktisk det er på grensen til frekt, når du til stadighet prøver å overkjøre de grensene jeg setter for meg og mine.
Uansett om det er fordi hunden min er redd, sinna eller har lus, så skal du faktisk respektere meg når jeg sier nei.
Det spiller ingen rolle om det er fordi vi trener, eller om det er fordi jeg har dårlig tid, eller om det er fordi jeg er redd for andre hunder, eller om jeg bare ikke har lyst..
Det er meg også totalt likegyldig om hunden din er tispe eller hannhund, eller om den har et superbra språk.
Hvis jeg sier jeg ikke vil, så vil jeg faktisk ikke!

Det er ofte vanskelig nok å sette disse grensene i utganspunktet. I allefall om man ikke har en GOD grunn til det. Så om du kunne være så vennlig å respektere meg når jeg faktisk gjør dette så hadde det vært fint...
Det er ubehagelig for meg når jeg må forklare og forklare, og til slutt bli skikkelig streng før du hører etter..  Mitt nei, betyr nei uansett hvor mye du kunne ønske det ikke var slik. 


Om jeg ønsker at hunden din skal hilse på mine, så sier jeg ja når du spør.. Men først da, og KUN da, skal du la hunden din komme bort til mine.
Spør alltid, uansett om mine er i bånd eller ikke, og respekter det svaret du får!







søndag 20. desember 2015

All You want for Christmas is Me

Jeg har lagt merke til at det er blitt en trend hos single jenter å lage kontaktannonser enten via blogg, facebook eller avisa. Ettersom det fins vel så mange single gutter og jeg ikke har sett en eneste annonse laget av en gutt, så antar jeg at de av ymse grunner ikke har laget sin egen annonse.

Ettersom det nærmer seg jul så har jeg valgt å lage en liten julegave til alle single gutter der ute.
Jeg har laget den eneste annonsen dere trenger ;)

Nemlig min :)

For å unngå å få en informasjonstekst både lang og kjedelig, så har jeg droppet hele teksten og laget en liten filmsnutt i stedet.
Her vil dere få vite det meste som er verdt å vite om meg sånn i starten :)


Om jeg faller i smak, så kan frierbrev sendes til Helenehj86@gmail.com min så skal du se at jeg lett stiller opp på en date ;)



mandag 14. desember 2015

Har vi kanskje bittelitt feil fokus?

Nyttårsaften nærmer seg med stormskritt, noe som ser ut til å dra frem en del uro hos hundeeiere...
Tanker om hvordan man skal tilrettelegge kvelden for å gjøre den best mulig for hunden står i fokus. Skal man dra på hytta i skogen hvor ingen skyter rakketter? Skal man dope hunden? Skal man spise kalkunen sin sammen med hunden på badet? Og burde hunden være løs eller i bur? I tillegg skriver man under kampanjer om å forby raketter...
Jeg lurer litt på hvordan vi havnet her hvor det er spørsmålene vi velger å stille oss?

Jeg syns det florerer av hunder som er redde for ting for tiden. Om de er redde for rakketter, å gå på  gulv, torden, høyder eller hva nå det måtte være så syns jeg det begynner å bli fryktelig mange hunder med veldig tungvinne frykter.

Slike frykter er ikke en smittsom sykdom, men alikevel så får flere og flere disse..
Lurer litt på hvorfor vi lar det bli slik...

Jeg syns jeg hører litt for ofte utsagn som " men det er jo vanlig at xxxxx er redde for å gå i trapper".
Som om det gjør det hele greit...

Det føles litt som at nå må samfunnet forandres for at hundene skal kunne leve her..
Før følte jeg at det var mer slik at hundene måtte tilpasse seg samfunnet...

Jeg har full forståelse for at avl er et ømfintlig og vanskelig tema..
Men kan vi ikke hvertfall slutte å avle på redde hunder? ( og syke selvfølgelig)





søndag 6. desember 2015

Endelig!!

Mens jeg satt og nippet til et glass hvitvin i går kveld tenkte jeg et øyeblikk at jeg gledet meg til i dag.
Når jeg sto opp i dag var den gleden borte...

Jeg vet at det er helt unødvendig, men jeg vet ikke hvordan jeg skal la hver. Jeg blir så SINSYKT stresset og nervøs hver gang jeg skal konkurrere.
I dag hadde jeg litt over en times kjørevei til oppmøtested, og hele veien ble brukt til å tenke på "hva hvis" og "burde jeg gjøre sånn" og "hvordan pleier jeg å gjøre?". Tankene bare tar helt av og jeg ser til og med for meg problemer og situasjoner jeg aldri noen gang har opplevd, og som i tillegg er veldig lite trolig at jeg noen gang kommer til å oppleve. I allefall med denne hunden.
Jo nærmere jeg kommer stevnet, jo mer kvalm blir jeg.
I dag var jeg på siste fellesdekk av nesten 40 startene. Det vil si at jeg hadde fryktelig lenge å vente før jeg skulle inn i ringen.
De første timene gikk bra, men når det nærmet seg min tur blir jeg helt borte. Jeg klarer ikke lenger å få med meg hva folk sier og jeg spør om de samme tingene om og om igjen.  Jeg har et sterkt behov for full kontroll, noe som er fryktelig vanskelig i en slik situasjon.

Jeg hater rett og slett konkurranser!
Jeg hater ikke nødvendigvis det å konkurrere, for selv om jeg ikke puster når jeg går fvf og selvom jeg både kaldsvetter og nesten griner meg gjennom programmet, så liker jeg den følsen jeg har når jeg går med hunden.
Jeg koser meg når jeg går der inne med Molly. Selvom ikke alt ser så himla perfekt ut, så føler jeg at vi begge koser oss litt. Det er veldig mye mulig hun koser seg mye mer enn meg, men jeg blir litt rett og slett litt stolt over henne.

I dag har vi nådd målet for i år, og vi har endelig fått opprykk til kl. 3! Vi har prøvd noen ganger, med varierende hell. Vi har erfaring med 0'er fra nesten samtlige øvelser, men i dag slapp vi unna hele jævla 0'en :D

For de spesielt interesserte har jeg selvfølgelig laget en film :P

For de som kun lurer på resultatet, så ser det slik ut:

Fellesdekk :                         8
FVF:                                    8,5
Dekk under mars:                9
Innkalling m/stå:                 9
Stå under mars:                   8,5
Ruta:                                   6
Apport:                                8,5
Hopp over hinder:               6
Avstand:                              8,5
Helhet:                                10  og 8        (grunnet to ringer)


 Sum:                                   162
Plass:                                    4










lørdag 21. november 2015

Ja, hva da egentlig?

" Jeg må på jobb, det er kommet en bombetrussel."
Og der løp hun ut av døra mens jeg ble forlatt totalt uviten og passe stresset. Et sjapt googlesøk gjorde at jeg visste litt mer, men ikke mye.
Etter en stund fikk jeg omsider svar på min sms om alvorlighetsgraden. "Neida, ikke så alvorlig. Bare kommet inn noen trusler om skyting og bomber i det siste."
Igjen satt jeg tankefull... For hva i all verden skulle hun gjøre om det kom en som ville skyte litt. Vise frem sin fine uniform som representerer et "tyttebærpoliti" som ikke har noe annet enn sin tlf til å beskytte seg med?

Heldigvis er hun foreløpig "bare" en vekter... Foreløpig har jeg bare trengt å bekymre meg for idioter på fylla og hissige fotballfans.  Men hva når hun er ferdig utdannet politi?

Hva når hun skal ut å stoppe de ordentlige kriminelle? Hva når hun blir blandet inn i gjengoppgjør eller større narkotikasaker? Hva når hun skal ut å stoppe han som skal skyte den flyvende elefanten med sin avsagde hagle? Hva når hun skal rydde opp i husbråk der sønnen har satt sitt våpen i mot sin far?  Hva når hun skal være første pulje som evakuerer steder utsatt for trusler?  Hva når hun er den som skal håndtere personen med morfars revolver som har havnet i en kraftig psykose? Hva når hun skal fikse en gisselsituasjon i et væpnet ran?
Hva om hun plutselig er den som står i andre enden av løpet?

Ja, hva da? Når alt hun fortsatt har til å beskytte seg med bare er en uniform og en radio???



lørdag 31. oktober 2015

Jeg undres om folk er gjennomtenkt...?

Jeg lurer litt på en ting.. Eller egentlig lurer jeg på ganske mye, men akkuratt nå er det et spesielt tema som surrer rundt i hodet mitt.
Jeg har 585 venner på facebook og hver av de har sikkert like mange venner.  Jeg har over tid oppservert at en del av mine facebookvenner til stadig deler artikler, bilder og statuser hvor de klager. Det er liksom alltid noe å klage på.
Nå snakker jeg ikke om de som har personlige problemer. Men de som snakker om de litt større tingene.
Akuratt nå er flyktninger et hett tema. Jeg skal ikke blande meg i verken økonomi eller politikk, for til det vet jeg for lite.
Men jeg skal pirke litt borti de som har gitt utrykk for at vi må hjelpe våre egne før vi hjelper andre.
Jeg tørr å påstå at våre gamle hadde det like kjipt før vi fikk flyktninger... Og hva gjorde du da for å bedre situasjonen?
Jeg prøver ikke å si at det er rett eller galt å ta i mot masse flyktninger, jeg prøver bare å si at noen ganger må vi feie litt for vår egen dør før vi legger dritt forran andres..

Hvis alle hadde tatt vare på sine egne gamle, så ville vel ikke de gamle ha det så ille?
Og til de perfekte menneskene som gjør alt riktig for sin egen familie, de som alltid har det rent forran sin egen dør. Når hjalp du sist naboen å feie?
Når besøkte du sist en eldrebolig og stilte deg selv til disposisjon for bingospilling eller hushjelp?
Når sist donerte du leker og klær til de som ikke har råd til det?
Når sist delte du ut mat på et suppekjøkken?
Når dro du til et flyktningsmottak å sjekket ut hvordan det faktisk fungerer?

Det er ikke så mange av mine facebookvenner jeg faktisk har noe med å gjøre sånn på ekte, men noen av dere vet jeg jo hvem er.. Og jeg vet at veldig mange av de som skriker høyest om rett og galt og hvordan ting egentlig burde vært, gjør svært lite selv...

Jeg er fullstendig klar over at vi alle har nok.. Men hvorfor da klage så høylytt på ting du ikke har noen intensjoner om å prøve å hjelpe til å snu?

Et bilde på facebook gir ikke sykepleierne i eldreomsorgen bedre tid, de får bare enda dårligere samvittighet. For det er de som ser de eldre som aldri blir besøkt av sin egen familie. En sykepleier klarer ikke både dekke det sosiale behovet, samt det fysiske behovet til hver av de altfor mange pasientene h*n har.

Det er noen få frivillige som samler inn og deler ut mat og klær til trengende. Også er det ende færre som gir, og jeg syns ofte jeg ser at de som gir, kun gir om noen kommer å henter det hjemme hos dem selv.

Det er lett og legge skylda på samfunnet og politikken, men det er vel strengt tatt du og jeg som er samfunnet.
Om jeg hadde plukket opp søppel hver gang jeg så det på gata, og sørget for å aldri bomme på søppelkassen, ja da hadde det vært mer ryddig.
Om jeg hadde hjulpet Fru. Hansen over glatta på vinteren, så hadde det kanskje vært færre pleietrengende eldre med hoftebensbrudd...?
Om jeg hadde hjulpet nabodamen med å passe barna hennes litt innimellom når hun så mest sliten ut, så hadde hun kanskje klart å komme seg til hektene i tide?
Om jeg hadde tatt vare på mine egne eldre, så hadde det kanskje vært plass og tid til å ta vare på de som ikke har noen familie....???

Om jeg i allefall hadde smilt til forbipasserende, takket for hjelp og omtanke og bistått med det jeg har kapasitet til og litt ekstra. Ja, da kunne jeg kanskje offet meg litt over ting som ikke fungerer opptimalt.

Men tror flere av oss burde ta en titt eller to i speilet før vi gledelig deler ting på facebook vi ikke gjør en dritt for å prøve å forbedre selv.





tirsdag 27. oktober 2015

Helene gjør ting som er gøy: Reklameinnspilling Del 2

I løpet av helgen har jeg trent halsing til den store gullmedalje. Kalisi har lært å stå på en dørmatte og halse, mens Molly har lært at selvom jeg slår masse på en bitebute så skal hun ikke bite meg, men bjeffe. Jeg og Molly ser ikke alltid ut til å være helt enig om hvordan frustrasjon og stress skal brukes.
 Jeg har til og med trent på at de skal stå på bord og halse mens jeg ligger på bakken, for å få litt høydeforskjell.
Tequilla har prøvd å lære target, uten hell, og hun har prøvd å lære å bjeffe mer enn èn gang før belønning. Noe en gammel dame syns virket høyst undøvendig..

Mandag kveld/natt var det klart for siste innspilling.
Som om jeg ikke var nok nervøs fra før så skulle innspillingen selvfølgelig være midt i sentrum i Oslo. For dere som ikke kjenner meg, eller til dere som kjenner meg, men som ikke vet dette, så HATER jeg å kjøre i Oslo. Det er trikker, enveiskjøringer, idiotiske fotgjengere og filer som kun tillhører buss, taxi eller trikk. Det er også stadig omkjøringer som gjør at GPS'en blir som en dritings bergenser (no offense) som ikke klarer å holde kjeft.

Så etter en meget stessende kjøretur fant jeg omsider frem.
Jeg parkerte i en gate proppfull av rotter (!!!!!) og bestemte meg kjapt for å ikke ta ut hundene før jeg visste at det nærmet seg vår tid.

Så mens vi ventet sto vi bare å fulgte med på de andre som jobbet.. :)

Etter ikke så altfor lang tid er det klart for oss.
Jeg hadde igjen store planer om å ta masse bilder,men ikke en gang det gikk som planlagt...
Jeg fikk kun tatt ett....
Ja. oppå der står nå i allefall hundene .

Jeg startet med å bære Tequilla opp en stige og gi henne til en mann som sto på en Hiace, han sendte hunden videre til Henriette som sto på taket.
Kalisi var neste.
Løftingen gikk tilsynelatende bra, men når Kalisi sto på toppen og tittet utover så det ut som hun hadde sett et spøkelse. Hun var helt fjern og det var ingen kontakt å få. Det så nesten ut som hun var på nippet til å bare legge seg ned å dø.
Så da var det bare å bære henne ned igjen og bytte henne med Frk.Heit som hadde sitti til lading i bilen noen timer.

Jeg kjørte et par halsinger på bakken for å minne henne på hva hun skulle når jeg slo på biteputa før jeg fikk henne fraktet opp på taket.
Jeg innså fort at min fantasi om hvordan dette skulle gå lett som en plett ikke hadde sjans til å bli noe i nærheten av realitet i det hele tatt. Når jeg tittet opp på taket så jeg nå en gammel dame som syns det begynte å bli litt småkaldt og en superheit dragimaligator.
Her var det bare å ha bånd på hundene, for Molly var helt klart en potensiell jumper.

Første opptak gikk ganske bra syns jeg. Begge hundene bjeffet litt, og de holdt sånn nogen lunde posisjon. Problemet var bare at det opptaket ikke ble noe av da det viste seg at de måtte bruke et annet kamera.
Så vi måtte gjøre det igjen.... og igjen og igjen og igjen...
Og er det noe jeg har lært så er det at når man repeterer ting man i utgangspunktet ikke kan, så blir det fryktelig sjeldent slik jeg hadde ønsket. Så nå hadde jeg en heit malle som prøvde å finne veier ned fra taket for å få sin belønning og jeg hadde en gamlemor som satt med ryggen til meg og håpet at Henriette kunne gi henne en pølse eller to.
Vi prøvde mange forsøk, men nå bjeffet aldri hundene samtidig og til slutt bjeffet ingen av dem.

I utgangspunktet så sa de at jeg styrte hele greia, men det føltes ikke alltid helt sånn. Plutselig var det "action" og plutselig var det lange pauser for å slippe forbi litt oppsamlet trafikk.
Ved et tilfelle kom produsenten til og med bort til meg og sa at "Bare slapp av, hundene bare gjør som de gjør. Ikke noe stress. Så hvis du bare går her ved siden av bilen, sørge for at hundene ser på deg mens du går bortover og få de til å halse samtidig. Så blir det bra."
Så der sto jeg og følte på et tidspress samtidig som jeg skulle få hundene til å gjøre noe som til slutt bare føltes ganske så håpløst. Molly ble sliten og motløs og Tequilla sendte meg blikk som jeg ikke har tenkt til å beskrive her hva betydde.

Mitt oppi febrilske rop som, BLI DER!, SE HER!, HALS!! og TEQUILLA ER DU SINNA??!!  må jeg innrømme at jeg kjente litt på panikken som kom når jeg innså at jeg ikke helt fikk til dette.  Jeg er helt overbevist på at jeg til slutt var mer stresset enn hva Molly noen gang har vært.
Men akkuratt da, når jeg var på randen til å dø på meg, så kom produsenten bort, tok meg i hånden og sa "Great work".
De hadde visst fått det de trengte og vi kunne få dra hjem.
Jeg er usikker på om det var noe han sa bare fordi han ga opp, eller om han faktisk mente det. Men jeg satser på at de fikk noe brukanes i allefall.

Så nå er det bare å slå på tv'en for forhåpentligvis er hundene mine å se på på reklame om en liten stund! :D


Helene gjør ting hun aldri har gjort før: Reklameinspilling del 1


For litt siden kom jeg over muligheten til å ha med hundene mine i en reklamefilm for Netcom.
De søkte etter 2 hunder som "så farlige ut" som kunne løpe etter en syklist og å stå på et hustak og bjeffe.

Jeg tenkte at jeg har to maller og en amstaffmix, så det å se farlig  ut - Check
Løpe etter sykler har vi jo sjekka - Check
Bjeffe fra et hustak... Vel. tequilla kan halse litt. Kalisi bjeffer jo hele tiden, så det går sikkert bra og få en komando på, og som backup så kan jeg jo lære Molly det også :P

Noen la nok inn et godt ord for meg, for vi fikk jobben. Jeg ble som en liten unge med sommerfugler i magen og kunne ikke annet enn å tenke " JEY; VI SKAL PÅ TV". Selvom det ikke var meg, så kjente jeg at skuespillerspiren i meg ble fryktelig ivrig.  Jeg ringte selvfølgelig også min partner in crime på nye ting og lurte henne med meg. Noen må jo holde nervene mine på plass, og holde hundene og  spørre om ting jeg ikke tør og spørre om :P ;)


Det første jeg lærte var at det er håpløst å forholde seg til slike mennesker. Vi gikk fra og skulle ha en innspilling en ettermiddag til å ha en innspilling sent på kvelden og det hele ente på to innspillinger, begge midt på natta.

Jeg hadde et par dager på meg før første innspilling og jeg takket de som takkes kan for at det var "løpe etter sykkel klippet." Jeg trengte litt flere dager på å få halsingen til å sitte og for å få trent hundene litt oppi høyden.


På grunn av tidligere erfaring valgte jeg og ikke trene så mye på dette med å jage sykler. Jeg bestemte meg for å bruke Frk. valp og Frk. gamlemor. Frk. valp har i allefall ingen tidligere historikk til å gripe tak i det hun jager.
Jeg prøvde å lage alle mulige senarioer i hodet på hvordan dette skulle foregå slik at jeg skulle være litt forberedet.
Jeg så for meg at Henriette sto på startstreken og slapp hundene mens jeg sto i enden og tok de i mot. Men da tenkte jeg at de som sykla måtte sykle jævlig fort for å i det hele tatt være forran hundene.
Etter mye frem og tilbake konkluderte jeg med at i værste fall så fikk jeg ta og jogge(?) ved siden av sykelen mens hundene løp bak :P


Det viste seg at alle mine tanker var bortkasta.
Sykkelen skulle sitte fast i en bil og jeg skulle sitte på i bilen. Jeg må jeg innrømme at jeg ble litt skuffa. For en av tingene som skal skje i filmen er at sykkelen klarer å sykle fra hundene og jeg var så innmari spent på å se den racersyklisten som skulle få til det :P

En ting jeg har lært av å få være med på dette er at det er mye venting. Så det er viktig å ha hunder som klarer å slappe av litt.
De første timene så nemlig slik ut..

Noen jobbet...



Mens andre kjedet seg...








Så etter at alle hadde vært innom og tatt litt på hundene og jeg hadde stått der som en vettskremt stum idiot, så var det vår tur.

Jeg hadde store planer om å ta masse bilder og filmer underveis. Men nattemørket og en passe hektisk innspilling gjorde at det ikke skjedde..

men, her er i allefall bilen jeg satt i


Og her sto Henriette klar til å slippe hundene.


 



 Det skal sies at det var litt ujevnt fordelt på den løpinga. for mens Tequilla virkelig ga alt hele strekka, så lekte Kalisi bare med oss. Hun holdt følge med Tequilla en liten stund før hun satte inn neste gir og løp rundt og rundt bilen i stedet :P


Så jeg tror jeg kan oppsumere denne første økta med at det faktisk gikk ganske så bra..
Tror jeg da.. jeg fikk aldri beskjed om de var fornøyd eller ei. Men jeg ble sendt hjem.. Noen nevnte at det var et godt tegn :P

søndag 18. oktober 2015

På nye trakter

Det kan godt hende jeg er alene i å føle det slik, men jeg finner det ganske krevende å bli kjent med nye mennesker. I hvertfall om det er mennesker jeg ønsker å gjøre et ok inntrykk hos.
Her for noen dager siden skulle jeg trene hund med et par jenter. I mine øyne er de ganske flinke til å trene hund, i tillegg liker jeg måten de får det hele til å bli så utrolig morro.
For at denne historien ikke skal drøye ut i det vide og det brede, så skal jeg skippe talen om prestasjonsangst og trege sosiale antenner, og hoppe rett til slutten av første dag med trening.
Vi ble enige om å trene dagen etterpå også, og jeg kunne overnatte på hytta til hun ene så jeg slapp og kjøre helt hjem i mellomtiden.

Vi ble "enige" om å gå en lang tur med hundene før vi skulle slå oss til ro for kvelden, jeg tror ordet "1 mil" ble nevnt. En mil er egentlig ikke så langt, men når jeg slo det sammen med 2 dragemalitorer i dobbelkobbel festet til meg, må jeg innrømme at jeg begynte å grue meg litt.

Det er nemlig noen grunner til at jeg alltid har gått disse turene alene før.
Grunn 1: Det hele ser nok litt dumt ut
Grunn 2: Jeg puster bare innimellom, og da høres det så sinsykt grusomt ut
Grunn 3: Når jeg sier jeg løper/jogger så er det kun en følse inni meg.. jeg er usikker på hvordan det ser ut på utsiden......

Nå var jeg nødt til å få det hele til å se nogen lunde normalt(?) ut, jeg var nødt til å puste mer enn bare hver gang jeg trengte oksygen for å overleve, jeg var mest sansynlig nødt til å prate på turen....

Heldigvis var hundene allerede litt slitene etter treningen tidligere på dagen, men jeg er usikker på om jeg egentlig merket sååå stor forskjell.
Turen gikk mye oppover og derfor også mye nedover. Noe jeg tenkte kunne være en fordel. Oppover kunne de trekke som bare det, så det så ut som jeg gikk med letthet, nedover holder jeg jo valpen tett inntil meg. Da trenger jeg ikke bremse like hardt med bena ettersom de enorme armmusklene mine tar jobben.

Jeg følte utrolig nok at jeg kom meg gjennom denne turen nokså greit egentlig. 
Kanskje alle de andre turene har gitt resultater??? :)
 



 Morningen etter våknet jeg kl 0625 av at Kalisi syns det var på tide at de andre hytteboerne sto opp...


Halvannen time senere syns hun fortsatt det var på tide...


 

 Og ja, hun sitter/står oppå meg i senga....


Dagen etter følte jeg en lettelse over at stølheten ikke hindret meg i å løpe som "Jonas på Sirkus" når jeg trente på de forskjellige gangartene i FVF.

Det jeg ikke tenkte på i farta var at stølhel kommer gjerne litt snikende når du minst venter det.
Så etter jeg hadde sitte 3 timer stille i bilen min på vei hjem, så kom jeg meg ikke ut av den..  Det var bare en ting å gjøre og det var å vælve ut på siden, rulle seg over og krabbe seg inn.

Det skal nemlig sies at når man anstrenger seg for å se normal ut på tur, så bruker man muskler(?) man ikke visste at man hadde... Jeg har nesten ikke vært støl i leggene, men nedre korsrygg, hofte, overgang mage- lår, lår, bakside knær, overgang legg- fot og fot har vært helt J#!#¤¤!%#!
Det er først nå, jeg er i stand til å sitte normalt i sofaen igjen... Og turen var på torsdag.. :O

Så, som dere kanske nå skjønner, så finner jeg det nokså slitsomt å blir kjent med nye mennesker.....
Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å bli kjent med fler, jeg bare må finne en annen innfalsvinkel..
...
Kanskje jeg skal foreslå sykkel neste gang...

fredag 2. oktober 2015

Vår første sykkeltur :D

"Jeg vil ikke være forsøktskanin på dine påfunn fremmover" så hun momlende mens hun så i bakken i det jeg gikk ut av døra..
Jeg rakk ikke en gang å svare før døren ble lukket bak meg, og jeg ble stående spørrende et par sekunder før jeg satt meg i bilen.
Jeg brukte den første timen på vei hjem til å lure på hvorfor. Jeg som følte at det hadde gått så bra. At vi lo og koste oss. At vi lærte mye nytt og at vi fikk lyst til å gjøre dette mange ganger til....
.....
.....
.....
men, nå var det jo ikke jeg som ble bitt da....
 


Etter utallige forsøk på å gå med malidragene i dobbelkobbel har jeg vært litt i tankeboksen på hvordan jeg kan få trimmet deres kondis uten å dø selv..

Som dere kanskje har fått med dere så har ikke de fått trimmet i nærheten av så mye som jeg har vært i nærheten av å dø. Så her var jeg nødt til å ta noen grep..
Jeg har som regel en "partner in crime" når jeg finner på nye ting. Og det er min vakre lillesøster Henriette.


PS: Bildet ble tatt etter første forsøk på å gjennomføre denne nyuttenkte ideèn :D



Så, som dere sikkert alle har klart å tenke dere til allerede, så kom jeg frem til at jeg burde sykle med disse dyra. :D
Hundene får løpt, jeg kan sitte stille, har brems og hjelm. Vinn, vinn, tenkte jeg :D

Ettersom de søte små ikke er super stabile på høyre og venstre, så tenkte jeg Henriette kunne være med som "passiv" syklene og presse hundene ut til siden når det var behov for det.
Jeg som er evig opptimist valgte å sette ordtaket (?) " har man først lært å sykle så kan man det for alltid" forran tanken om at jeg ikke har sitti på en sykkel siden jeg gikk i 6 klasse...

Jeg selte på hundene, bandt de fast i sykkelen og satte av gårde..
De første 30 min av turen er litt uklar for meg...
Jeg velger å skylde på at klokken var passert 2000, så jeg så ingen ting, fremfor å legge ut om en suppe bestående av ord som NEI!! FREM!! HJEEEEEELP!! HENRIETTE, SYKL FOR FAEN!!! og NEEEEEEEEEEEEEEEEEIIIIIIIIIII IKKE UT I VANNET!!!

Jeg sitter nemlig igjen med et minne av en fantastisk tur der hundene mine trekker fint forran meg over en gressslette, opp en bakke og hele veien hjem.. ( det hele tok ca 5, 23. minutter i følge makkeren min)

Ettersom det var for mørkt for å ta noen bilder har jeg tegnet en illustrasjon.

 


Henriette har et ønske om at jeg skal få frem at mellom gresssletta og oppoverbakken, så hadde vi en liten pause der Molly valgte og smake litt på låret hennes...( Jeg tenker at hun kan takke seg selv når hun velger å stoppe opp litt sånn brått akkuratt i det Molly tredde over i jakt)




Jeg velger igjen å trekke frem spørsmålstegnet på om vi ikke er helsøsken allikevel.. Ettersom dette er tegningen jeg fikk av henne da jeg ba henne illustrere turen vår...
Er det mulig å være så negativ???



Takk for turen! Jeg gleder meg masse til neste gang :D :D :D

mandag 7. september 2015

Kan noen redde lillepus?

Her en morgen ble jeg holdt våken av at en liten stakkars krabat lå ute helt alene og skrek.




















Etter mye frem og tilbake fikk jeg til slutt tak i stakkaren, og den delen i hjerte som desverre bryr seg om slike søte små tok valget med å ta den med inn.
Jeg har jo hatt pusekatt inne med hundene før, og jeg tenkte at det kunne være koselig å gjøre det hele en gang til...





 



 Og som dere ser, så hadde jeg delvis rett. Pusebabyen fins ikke redd for hunder. Den begynte fort å tusle rundt på de andre firbente. Og den adopterte Tequilla og Molly til sin nye mamma og mamma, veldig kjapt..

Problemet mitt er bare en ting...




Jeg har også en dragemalitor boende inni dette huset også, og hun syntes tydligvis at flokken vår er komplett...

En ting er at hun ikke ønsker at pus skal komme ut fra under kjøkkenbenken....



En annen ting er at hun høylytt, sånn ca hver time gjennom hele natten, forteller meg hvor mye hun hater å ha den lille søte i hus....












Så det jeg egentlig prøver å få frem her er at jeg har en liten kattepusbaby (mellom 5 og 8 uker tipper jeg) som sårt trenger et nytt hjem litt asap!!!

Den vet ikke hvordan den bruker kattedoen ( men det lærer den sikkert fort om den får gå fritt) og den er på ingen måte redd for hunder....


Kan noen redde denne stakkaren, så jeg kan få sove noen timer i strekk igjen???


Ta kontakt på 97572314 ASAP, om du vil gi pus et liv, her er det nemlig ikke sikkert det blir så langt :O

fredag 28. august 2015

And She did it again......

Noen ganger blir jeg litt overrasket over min egen håpløshet.... De fleste lærer av erfaring og slutter å gjøre ting som ikke gjør de noe godt, eller de gjør mer av ting de syns de tjener noe på.
Jeg derimot ser ut til å innbille meg selv at om jeg bare gjør en liten ting annerledes så blir det SÅÅÅÅ mye bedre enn alle de andre gangene jeg har funnet ut hvor jævli det egentlig er.

Så nok en gang, så tenkte jeg at det var lønnsomt å ta med seg maligatorene på tur i trekksele og dobbeltkobbel. Det kan virke som om en del av meg tror at ting på magisk vis er blitt annerledes, eller at jeg håper på at denne gangen er jeg faktisk blitt supermann.
Det ser også ut til at jeg blir like overasket hver gang vi begynner å gå. Det kommer som et sjokk hvor sterke de er, og jeg blir skikkelig tatt på senga over min egen dårlig kondis.

Så i dag, mens jeg holdt pusten og hang på slep, fikk jeg den smarte idèen om at jeg skulle velge alle oppoverbakker jeg kom over og gjøre det jeg innbiller meg at kalles løping. Av en eller annen grunn sa hjernen min at om jeg fikk startet turen med mye oppover, så ville resten av turen bli mye mer behagelig, for da var dragene litt slitene.

Jeg vet ikke helt hvor eller når, men på et eller annet tidspunkt så har jeg tatt en feilvurdering.
For mens min pust blir mer og mer høylytt og bena mine blir mer og mer som gelè, så er det som om de jævla greiene som løper forran meg har blitt SÅÅÅ sinsykt mye sprekere siden sist. Så, mens jeg sliter med å holde meg oppreist, så er jeg sikker på at jeg høre de skrike der forran.. " Fortere, fortere. MER, MER, MER!!!".
Og innen vi er på toppen så er munnen min så fylt av siggel og halsen så tørr at jeg klarer ikke å få ut et lite pip en gang.
Og for å informere de som ikke vet det. Så er det slik at alt som går opp, går ned........

Jeg tror faktisk det hadde vært bedre for alle parter om jeg bare hadde lagt meg på bakken og rullet...


Etter et par minutter med intens hyperventilering, spytting og tørking av svette, ble jeg av en eller annen idiotisk grunn fylt med nytt pågangsmot. Jeg øynet en ny oppvoverbakke og ble lettere sjokkert da jeg hørte meg selv tenke "Faen heller".
Bena sprang og hundene fløy..
Og det var da jeg oppdaget det.. Den yngste maligatordragen (som også er den som trekker mest og hardest og fortest) vil ikke tråkke i vanndammer.
For de av dere som er som meg, ikke spesielt gode i hoderegning, så lærte jeg nå at når de som er forran løper fortest og bestemmer seg for å ta sats og hoppe, så er den den bak som lander i vannpyttene!


Vel gjennomvåt opp til knærne, svett og super anpusten, klarte jeg omsider og stoppe tospannet 15 m etter vi hadde passert bilen..


... *Kanskje neste gang.. Ja, kanskje da*...

onsdag 12. august 2015

En metode blir ikke bedre enn den som bruker den

Blikker vingler fra meg til veggen. Frem og tilbake titter hun før hun låser blikket på veggen.
"Er det noe på tavla?" spør jeg først. Tidligere erfaring har lært meg at det ofte handler om noe på den.
"Nei" er svaret og jeg merker at jeg allerede trekker pusten for å fylle meg med tålmodighet.
"Ok" sier jeg mens jeg strekker armen opp mot toppen av bokhylla. "Da regner jeg med at det gjelder noe med eller i denne hylla... Er det noe på de to øverste hyllene?"
"Nei." er svaret igjen.
"Men det stemte at det har noe med noe i denne og gjøre?" Jeg peker på hele bokhylla. Fra bunn til topp og til bunn igjen. Et bekreftende blikk lar meg gå videre.
"Er det noe i denne hylla? Er de noe du skal ha? eller er det noe du skal fortelle?"
Et lurt smil dukker opp i ansiktet hennes, og jeg merker med en gang hva jeg har gjort.
"Fillern, jeg glemte meg. En ting av gangen. Skal du ha noe eller fortelle noe?" Jeg tar meg i det og prøver igjen før hun rekker å svare. " Er det noe du skal fortelle om?"
Blikket fester seg på hylla igjen, mens hun jobber lenge med å få frem et ja.
Jeg setter meg til rette i stolen, jeg vet at dette vil ta tid.
Jeg klarer endelig å finne riktig hylle og begynner på alle gjenstandene.  En etter en gjenstand blir pekt på og utelukket. Jeg løfter håpefult den siste gjenstanden. " Dette er det siste, så nå er jeg spent på hva du skal fortelle meg.. En eske med Dent. Har du kjøpt den i dag? ikke det nei. Har du fått den av noen? Nei ikke det heller. Har du spist noen sånne? Nei, okei. Har det noe med selve pastillene og gjøre da? " Nå er hun sint. Så da var det kanskje ikke eksen med Dent som var tingen alikevel. Jeg setter esken tilbake på hylla og ser på henne med et unskyldene blikk. Jeg ble revet med og gikk for fort frem. Vi må ta noen skritt tilbake.
Jeg får igjen bekreftet at det er den hylla, men at det ikke er noe med en av gjenstandene. Jeg spør om igjen og om igjen og jeg vrir og vrenger på alle alternativer, men jeg er stuck.
Vi blir enige om en 2 minutters pause, så vi begge kan justere på tålmodigheten.

Litt pusterom hjelper meg ofte og jeg er klar for runde 2.
Jeg spør om det hun skal fortelle er noe hun har opplevd denne dagen og jeg kommer frem til at det skjedde før lunsj. En lyspære blir tent og jeg husker plutselig at de ikke hadde gjort noe på dagen fordi det var storrengjøring.
BINGO!! Hylla var ryddet og ommøblert på!

Jeg synker ned i stolen og skjenner at jeg er veldig sliten til at jeg nesten nettopp har begynt på vakt. Blikket mitt fanges av klokka på PC'en. Klokka er blitt 01.17. Vi har brukt 2,5 time på å komme frem til at hun syns det var kult å få rydda litt i hylla si.


Slik går mine timer på jobb. Jeg føler meg evig "klikkertrent".
Jeg har fordelen av at det er både ja og nei, og at jeg kan stille spørsmål.
Hennes belønning er at hun får formidlet noe som er viktig for henne. Min belønning er at vi blir ferdige og hjernen min kan få slappe av.

Det å sitte i andre enden av båndet og kjenne på frustrasjonen av å ikke forstå, har gjort noe med mine tanker rundt shaping/klikkertrening.

Jeg bruker per i dag klikkeren som en hjelper for å fortelle hunden at det den gjør akkuratt nå er det som bringer frem den godbiten jeg kommer til å klare å få sumlet ut av lomma mi om 5 sekunder.
Det viser seg at jeg er svært dårlig på shaping..  Jeg har for dårlig tid/tålmodighet, og jeg har for treig reaksjonsevne. Så klikket ble litt for ofte litt for sent.
(Jeg har prøvd å shape inn at hunden skal gå i en pappeske... Jeg har per i dag 0 av 3 hunder som går i pappesker)....
Men jeg beundrer virkelig de som klarer å bruke klikker/shaping slik som det faktisk skal brukes, og jeg er mektig imponert over de hundene som klarer å bli trent på den måten uten å bli helt tussete..


Så på en litt langtekkelig og klønete måte, så prøver jeg å poengtere at selvom èn metode i utgangspunket er veldig bra, så er blir den ikke bedre enn du klarer å bruke den...
Klarer du ikke bruke den, så prøv en ny ;)

fredag 31. juli 2015

Burde man bli i senga resten av dagen??? :O

Etter jobb i dag var jeg nødt til å levere fra meg min kjære Mr. Midlertidig.
Det tar ca 30 min å gå fra der Mr. Midlertidig nå skal bo og hjem til meg. Så jeg tenkte at det var fint å ta med maligatorene dit for så å rusle hjem etterpå. Da kunne det hende jeg fikk et par timer sammenhengende søvn etter nattevakt.

Ettersom Mr.Midlertidig ikke har en spesielt godtvirkende radio plugget jeg øreproppene i øret før vi kjørte hjemmefra.


Jeg parkerte Mr. Midlertidig og kjente en viss fryd over å nå skulle bli kvitt han.
Jeg åpner døra for å slippe dragene ut, og vips så var det en idiot som festet seg i øreproppen min og delte den i 4!!!!

Jeg kjente at jeg ble bittelitt irritert (da dette ikke er første gangen, og det stort sett alltid skjer på vei ut av en Hiace), men jeg valgte å ikke la det ødelegge dagen. Denne lille tingen betød jo faktisk bare at jeg ikke skulle få høre på musikk på turen hjem, ei heller kunne prate i tlf. Det betød selvfølgelig også at nå kan jeg ikke prate i tlf uten å ha på høytaler eller sitte i bilen, da tlf kom med en lydskade etter endt skjermreperasjon.

Nok om det.
Jeg tenkte jeg skulle ta meg et par minutter hvile før jeg bega meg på hjemveien. Jeg ville slippe den største frustrasjonen før vi gikk, så jeg ikke skulle oppføre meg urimelig om dragene ønsket å jage en katt eller tisse i veikanten.

Jeg satte meg ned på tuppen av en stol og senket hodet ned i hendene. Etter en liten stund merket jeg at buksen min både ble kald og våt. Jeg hadde nemlig satt meg på tuppen av stolen fordi det var en sekk inntill ryggen på den.
Lite visste jeg at dette var en camelback!!! og ei la jeg merke til at jeg satte meg på tuten!!!!!!!!!!!

Så da spant jeg maligatorene fast og trampet min vei hjem. 40 min klissvåt i fua og uten musikk. Å GUD som vi koste oss <3 <3

Vel hjemme slapp jeg hundene inn og stupte i seng.
Når jeg lå i sengen tenkte jeg mens jeg hørte noen spise på en tomflaske, at jeg kanskje burde ha puttet valpen i bur... Så sovnet jeg.
Etter knappe 2 timer i drømmeland bråvåkner jeg av en kjent lyd av at noen koser seg vakent med ikke noe annet enn mine beste og dyreste sko!



Etter å ha løpt ned, og på min snilleste måte, fortalt valpen hvor mye jeg hater henne akkuratt nå, fikk jeg omsider leid henne varsomt inn i sitt bur.  Jeg tenkte hun var tryggest der.

Jeg sutret så min nød på facebook før jeg valgte å ta meg en tur på badet.
Jeg kom ikke lenger enn et skritt innafor døra...




JA, det er en BÆSJ!!


Så nå sitter jeg passe sur på utsiden av huset mitt, med hundene godt plassert på innsiden.

Og med tid og stunder, når jeg finner det passende, så skal jeg finne ekstranøkkelen jeg ikke husker hvor jeg har gjemt, så jeg får låst meg inn igjen.
( Jeg bare elsker prinsippet med smekklås!)