mandag 14. oktober 2013

Mr. Gps + meg = ????

Jeg har hørt mange ganger at alle har en indre GPS. Alle har en retningsans som fungere. Man må bare lære å høre på den.

Jeg har så lyst til å forstå hvordan min funker....
Det hadde vært litt deilig å gå på tur og være helt sikker på at det er jeg som har kontroll på når jeg kommer hjem, og ikke bare tilfeldigheter.


Så, hva gjør man når det er noe man vil lære seg? Jo, man trener.

Jeg trener ved å ta med meg hundene på tur i skogen. Mens jeg går prøver jeg å få med meg omgivelsene og tenke retning. Men på et eller annet tidspungt går det veldig galt. For når jeg går dit jeg trodde det var riktig å gå for å komme til det stedet jeg trodde jeg visste hvor var, så ender jeg alltid opp et annet sted.

Jeg går alltid inn i skogen på samme sted. Da har jeg et sikkert utgangspunkt som jeg forhåpentligvis vil kjenne igjen om jeg finner tilbake dit.

Sist tur bestemte jeg meg for å legge all logikk og planlegging bort og rett og slett prøve å lytte til min indre gps. Vi begynte å gå, og vi gikk og vi gikk. Mr.Gps sendte meg oppover, bortover, nedover, og litt i ring. Men vips så var jeg der jeg alltid ender når jeg går på tur.

På toppen...
 Fra toppen går det èn sti ned. Denne stien har jeg gått mange ganger og aldri har jeg kommet ut på samme sted. Så jeg er overbevist om at den stien endrer seg fra gang til gang. Derfor ønsket jeg nå å teste ut min indre GPS og finne en ny vei hjem.. 
Jeg lyttet og lyttet. Men jeg tror GPS hadde slått seg på lydløs, for jeg hørte ingen hverdens ting.
Den dype mannestemmen som hadde forklart meg veien til toppen var nå borte.. Så jeg ba til lavere makter om råd.
Så Tequilla begynte å se etter alternativer.
 Etter at jeg og Teqilla hadde gått rundt og rundt på denne toppen for å finne alternativer til å komme ned igjen syns Molly at nok var nok. Hun markerte tydelig på et tre, slik at jeg ikke skulle trenge og lure på om jeg hadde vært der før eller ei. (Jeg diskuterte nemlig dette litt med Mr. Gps underveis, for jeg er overbevist om at jeg stadig gikk i ring)
 Endelig fant jeg skiltet som viste akkuratt hva jeg følte!!!!
En haug med veier til ingensteder!!!!

Så jeg bega meg ut på den vanlige stien igjen. Jeg tenkte at det ville jo uansett være spennende å se hvor den førte denne gangen..
Etterhvert som jeg kom lenger og lenger inn på stien fant Mr. Gps ut at han ville være med. "Om 20 m ta til venstre" sa den dype herrestemmen. Etter 20 m var det tett skog på venstre side. og jeg kom på at akkuratt her hadde Mr. Gps lurt meg til å gå en gang før. Jeg husker den turen som en av de litt mindre koselige turene så jeg valgte og ikke høre på han. Men av en eller annen grunn fortsatte han bare å mase. "Om 2 m, ta en usving"...
Så jeg skrudde han av og fortsatte å gå.
Jeg er litt usikker på om dette var så lurt, for 45 min senere var jeg fortsatt veldig usikker på hvor jeg var og om jeg hadde gått i riktig retning.
Så kom jeg på at en klok dame en gang sa til meg at det er viktig å høre på magefølsen. Magefølsen har visstnok alltid rett.
Dette vet jeg jo egentlig fra erfaring, så jeg spurte Miss. Magefølse hva hun tenkte.
Hun kikket opp på meg med sine blå øyne og veldig blonde hår og sa "ehm, jeg skjønner ikke spm, prøv igjen".

Så da ga jeg opp. Disse indre stemmene som skal hjelpe deg ut av trøbbel funker virkelig ikke for meg.
2 timer og 50 min etter jeg gikk ut døra hjemmefra kunne jeg endelig skimte huset mitt igjen.

Av alle historier lærer man noe, og jeg har nå lært at man skal ALDRI gå på tur i skogen med mindre man har fri resten av dagen!