torsdag 21. november 2013

"My Crib"



Nå for tiden går det ufattelig mange hus og hjem serier på TV. Det er opppussingsprogrammer og det er folk som ønsker å vise frem husene sine i håp om at de har de fineste husene i Norge.

Så, PR-kåt som jeg er, har jeg laget mitt eget "Velkommen til mitt hus" innlegg :D

Som det også blir sagt i videoen så lever jeg for å skåne miljøet og en av måtene jeg gjør det på er å bruke så lite strøm som mulig.
Desverre så betyr det at det er litt mørkt i deler av hjemmet mitt, noe som gjør fokuseringen til kameraet noe dårlig..

Jeg håper dere setter pris på å bli tatt med til "My Crib", og at kanskje dere blir inspirert til å gjøre visse endringer hjemme hos dere selv.

Enjoy :D




tirsdag 19. november 2013

Pappaen til Albert visste vist ikke alt....

Jeg har prøvd mange ganger å gjøre som pappaen til Albert sa til Albert når han var redd for spøkelser. Jeg har stelt meg på et ben og sagt høyt; Stygge spøkelse stikk din vei, du finnes ikke men det gjør jeg!

Men av en eller annen grunn har det funket svært dårlig for meg. Spøkelsene ble ikke borte, og jeg lærte meg fort at det var best å løpe fra de i stedet.
I mange år har det å løpe og gjemt seg funket utmerket. Men nå funket det visst ikke lenger og jeg har fått beskjed om å møte spøkelsene til kamp, en etter en!
For meg virker det som om spøkelsene har en helt annen plan. De kommer i flokk og overrasker meg når jeg minst venter det. Men denne gangen er jeg klar. Jeg er utrustet med mobil, musikk og tårer. Så spøkelsene blir løst opp sakte men sikkert, en etter en.

I denne (som føles ut som evige) kampen må jeg innrømme at jeg ofte lurer på hvordan jeg klarer det. Hva er det egenltlig som får meg til å ha lyst til å stå opp, hva er det som gjør at jeg føler at det er verdt det?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er overrasket at jeg ikke èn gang har tenkt tanken på å gi opp.. Ikke èn gang har jeg tenkt at det er like greit å bare bli i senga.

Det er nå en gang sånn, at når øynene åpnes om morningen så hører jeg to firbente som våkner med meg. Før jeg har rukket å ta på meg klærne hører jeg at halene går og en svak ivrig piping er begynt. Det er ikke det at de er nødende eller har veldig lyst til å ut. Nei, de er rett og slett bare veldig glad for å se meg.
Jeg elsker å ha god tid om morningen. Da kan jeg gå tur i skogen, mens andre mennesker stresser for å komme seg på jobb. Jeg kan sitte på trappa ( med en liksom kaffekopp) og se på at hundene leter opp frokosten sin.
Noe av det jeg gleder meg mest til med tanke på huset mitt er å få en sofa inne som jeg kan sitte i sammen med hundene. At vi sammen kan ligge under pleddet og se på tv og spise noe snacks ;)
Noen ganger nå så varmer jeg opp bilen og tar med meg et pledd, pc'en og hundene og later som det er sofaen vår.

Det andre som får meg gjennom tunge stunder er som sagt musikk og tårer. Jeg kan hyle fra meg det jeg makter mens jeg lytter til utrolig deprimernede musikk.. Når dette er over kan musikken få meg på bedre humør. Jeg kan sette på muntre sanger som minner meg om fine stunder.
Det å synge høyt er forresten også ganske så befriende. Mange spøkelser blir borte da. Det burde pappaen til Albert visst!

Mest av alt er det en "ting" som gjør det enkelt for meg å takle de tunge stundene. Jeg har mennesker i livet mitt som betyr så mye for meg. Som gir meg så mye, og hjelper meg slik som bare de kan.
Uansett hvor mye dumt jeg har gjort, hvor trist jeg er eller hvor glad jeg er, så er de der å lytter. De føler med meg, reflekterer med meg og de hjelper meg å takle og gå videre.
Vi kan dele gleder like mye som vi kan dele sorger. Noen ganger må vi tilogmed oppdra hverandre ( som regel de som oppdrar meg, men jeg kan late som at det er gjensidig :P).
Jeg hadde ikke klart dette uten dere.
Hverken hverdagen, prosjektene eller spøkelsesjakten.

Til slutt må jeg nok sende en takk til de som ikke har trua på meg også. De som forteller meg alt jeg ikke kan klare, de som forteller meg hvor opptimistisk jeg er hvis jeg tror jeg skal få til noe, de som tror jeg er en tapt sak.
For noen dager, når jeg velger å ikke la de knekke meg, så gir de meg en liten push. Da går det en setning gjennom hodet mitt. En litt sterk stemme som sier; FUCK YOU jeg skal vise deg at jeg klarer!!!
Så, selvom det tar meg 5 år å komme i mål,vil jeg en vakker dag stå der rett opp i trynet ditt og forteller deg at du tok FEIL.

For jeg vet at jeg kommer til å klare det!!!!