lørdag 31. oktober 2015

Jeg undres om folk er gjennomtenkt...?

Jeg lurer litt på en ting.. Eller egentlig lurer jeg på ganske mye, men akkuratt nå er det et spesielt tema som surrer rundt i hodet mitt.
Jeg har 585 venner på facebook og hver av de har sikkert like mange venner.  Jeg har over tid oppservert at en del av mine facebookvenner til stadig deler artikler, bilder og statuser hvor de klager. Det er liksom alltid noe å klage på.
Nå snakker jeg ikke om de som har personlige problemer. Men de som snakker om de litt større tingene.
Akuratt nå er flyktninger et hett tema. Jeg skal ikke blande meg i verken økonomi eller politikk, for til det vet jeg for lite.
Men jeg skal pirke litt borti de som har gitt utrykk for at vi må hjelpe våre egne før vi hjelper andre.
Jeg tørr å påstå at våre gamle hadde det like kjipt før vi fikk flyktninger... Og hva gjorde du da for å bedre situasjonen?
Jeg prøver ikke å si at det er rett eller galt å ta i mot masse flyktninger, jeg prøver bare å si at noen ganger må vi feie litt for vår egen dør før vi legger dritt forran andres..

Hvis alle hadde tatt vare på sine egne gamle, så ville vel ikke de gamle ha det så ille?
Og til de perfekte menneskene som gjør alt riktig for sin egen familie, de som alltid har det rent forran sin egen dør. Når hjalp du sist naboen å feie?
Når besøkte du sist en eldrebolig og stilte deg selv til disposisjon for bingospilling eller hushjelp?
Når sist donerte du leker og klær til de som ikke har råd til det?
Når sist delte du ut mat på et suppekjøkken?
Når dro du til et flyktningsmottak å sjekket ut hvordan det faktisk fungerer?

Det er ikke så mange av mine facebookvenner jeg faktisk har noe med å gjøre sånn på ekte, men noen av dere vet jeg jo hvem er.. Og jeg vet at veldig mange av de som skriker høyest om rett og galt og hvordan ting egentlig burde vært, gjør svært lite selv...

Jeg er fullstendig klar over at vi alle har nok.. Men hvorfor da klage så høylytt på ting du ikke har noen intensjoner om å prøve å hjelpe til å snu?

Et bilde på facebook gir ikke sykepleierne i eldreomsorgen bedre tid, de får bare enda dårligere samvittighet. For det er de som ser de eldre som aldri blir besøkt av sin egen familie. En sykepleier klarer ikke både dekke det sosiale behovet, samt det fysiske behovet til hver av de altfor mange pasientene h*n har.

Det er noen få frivillige som samler inn og deler ut mat og klær til trengende. Også er det ende færre som gir, og jeg syns ofte jeg ser at de som gir, kun gir om noen kommer å henter det hjemme hos dem selv.

Det er lett og legge skylda på samfunnet og politikken, men det er vel strengt tatt du og jeg som er samfunnet.
Om jeg hadde plukket opp søppel hver gang jeg så det på gata, og sørget for å aldri bomme på søppelkassen, ja da hadde det vært mer ryddig.
Om jeg hadde hjulpet Fru. Hansen over glatta på vinteren, så hadde det kanskje vært færre pleietrengende eldre med hoftebensbrudd...?
Om jeg hadde hjulpet nabodamen med å passe barna hennes litt innimellom når hun så mest sliten ut, så hadde hun kanskje klart å komme seg til hektene i tide?
Om jeg hadde tatt vare på mine egne eldre, så hadde det kanskje vært plass og tid til å ta vare på de som ikke har noen familie....???

Om jeg i allefall hadde smilt til forbipasserende, takket for hjelp og omtanke og bistått med det jeg har kapasitet til og litt ekstra. Ja, da kunne jeg kanskje offet meg litt over ting som ikke fungerer opptimalt.

Men tror flere av oss burde ta en titt eller to i speilet før vi gledelig deler ting på facebook vi ikke gjør en dritt for å prøve å forbedre selv.





tirsdag 27. oktober 2015

Helene gjør ting som er gøy: Reklameinnspilling Del 2

I løpet av helgen har jeg trent halsing til den store gullmedalje. Kalisi har lært å stå på en dørmatte og halse, mens Molly har lært at selvom jeg slår masse på en bitebute så skal hun ikke bite meg, men bjeffe. Jeg og Molly ser ikke alltid ut til å være helt enig om hvordan frustrasjon og stress skal brukes.
 Jeg har til og med trent på at de skal stå på bord og halse mens jeg ligger på bakken, for å få litt høydeforskjell.
Tequilla har prøvd å lære target, uten hell, og hun har prøvd å lære å bjeffe mer enn èn gang før belønning. Noe en gammel dame syns virket høyst undøvendig..

Mandag kveld/natt var det klart for siste innspilling.
Som om jeg ikke var nok nervøs fra før så skulle innspillingen selvfølgelig være midt i sentrum i Oslo. For dere som ikke kjenner meg, eller til dere som kjenner meg, men som ikke vet dette, så HATER jeg å kjøre i Oslo. Det er trikker, enveiskjøringer, idiotiske fotgjengere og filer som kun tillhører buss, taxi eller trikk. Det er også stadig omkjøringer som gjør at GPS'en blir som en dritings bergenser (no offense) som ikke klarer å holde kjeft.

Så etter en meget stessende kjøretur fant jeg omsider frem.
Jeg parkerte i en gate proppfull av rotter (!!!!!) og bestemte meg kjapt for å ikke ta ut hundene før jeg visste at det nærmet seg vår tid.

Så mens vi ventet sto vi bare å fulgte med på de andre som jobbet.. :)

Etter ikke så altfor lang tid er det klart for oss.
Jeg hadde igjen store planer om å ta masse bilder,men ikke en gang det gikk som planlagt...
Jeg fikk kun tatt ett....
Ja. oppå der står nå i allefall hundene .

Jeg startet med å bære Tequilla opp en stige og gi henne til en mann som sto på en Hiace, han sendte hunden videre til Henriette som sto på taket.
Kalisi var neste.
Løftingen gikk tilsynelatende bra, men når Kalisi sto på toppen og tittet utover så det ut som hun hadde sett et spøkelse. Hun var helt fjern og det var ingen kontakt å få. Det så nesten ut som hun var på nippet til å bare legge seg ned å dø.
Så da var det bare å bære henne ned igjen og bytte henne med Frk.Heit som hadde sitti til lading i bilen noen timer.

Jeg kjørte et par halsinger på bakken for å minne henne på hva hun skulle når jeg slo på biteputa før jeg fikk henne fraktet opp på taket.
Jeg innså fort at min fantasi om hvordan dette skulle gå lett som en plett ikke hadde sjans til å bli noe i nærheten av realitet i det hele tatt. Når jeg tittet opp på taket så jeg nå en gammel dame som syns det begynte å bli litt småkaldt og en superheit dragimaligator.
Her var det bare å ha bånd på hundene, for Molly var helt klart en potensiell jumper.

Første opptak gikk ganske bra syns jeg. Begge hundene bjeffet litt, og de holdt sånn nogen lunde posisjon. Problemet var bare at det opptaket ikke ble noe av da det viste seg at de måtte bruke et annet kamera.
Så vi måtte gjøre det igjen.... og igjen og igjen og igjen...
Og er det noe jeg har lært så er det at når man repeterer ting man i utgangspunktet ikke kan, så blir det fryktelig sjeldent slik jeg hadde ønsket. Så nå hadde jeg en heit malle som prøvde å finne veier ned fra taket for å få sin belønning og jeg hadde en gamlemor som satt med ryggen til meg og håpet at Henriette kunne gi henne en pølse eller to.
Vi prøvde mange forsøk, men nå bjeffet aldri hundene samtidig og til slutt bjeffet ingen av dem.

I utgangspunktet så sa de at jeg styrte hele greia, men det føltes ikke alltid helt sånn. Plutselig var det "action" og plutselig var det lange pauser for å slippe forbi litt oppsamlet trafikk.
Ved et tilfelle kom produsenten til og med bort til meg og sa at "Bare slapp av, hundene bare gjør som de gjør. Ikke noe stress. Så hvis du bare går her ved siden av bilen, sørge for at hundene ser på deg mens du går bortover og få de til å halse samtidig. Så blir det bra."
Så der sto jeg og følte på et tidspress samtidig som jeg skulle få hundene til å gjøre noe som til slutt bare føltes ganske så håpløst. Molly ble sliten og motløs og Tequilla sendte meg blikk som jeg ikke har tenkt til å beskrive her hva betydde.

Mitt oppi febrilske rop som, BLI DER!, SE HER!, HALS!! og TEQUILLA ER DU SINNA??!!  må jeg innrømme at jeg kjente litt på panikken som kom når jeg innså at jeg ikke helt fikk til dette.  Jeg er helt overbevist på at jeg til slutt var mer stresset enn hva Molly noen gang har vært.
Men akkuratt da, når jeg var på randen til å dø på meg, så kom produsenten bort, tok meg i hånden og sa "Great work".
De hadde visst fått det de trengte og vi kunne få dra hjem.
Jeg er usikker på om det var noe han sa bare fordi han ga opp, eller om han faktisk mente det. Men jeg satser på at de fikk noe brukanes i allefall.

Så nå er det bare å slå på tv'en for forhåpentligvis er hundene mine å se på på reklame om en liten stund! :D


Helene gjør ting hun aldri har gjort før: Reklameinspilling del 1


For litt siden kom jeg over muligheten til å ha med hundene mine i en reklamefilm for Netcom.
De søkte etter 2 hunder som "så farlige ut" som kunne løpe etter en syklist og å stå på et hustak og bjeffe.

Jeg tenkte at jeg har to maller og en amstaffmix, så det å se farlig  ut - Check
Løpe etter sykler har vi jo sjekka - Check
Bjeffe fra et hustak... Vel. tequilla kan halse litt. Kalisi bjeffer jo hele tiden, så det går sikkert bra og få en komando på, og som backup så kan jeg jo lære Molly det også :P

Noen la nok inn et godt ord for meg, for vi fikk jobben. Jeg ble som en liten unge med sommerfugler i magen og kunne ikke annet enn å tenke " JEY; VI SKAL PÅ TV". Selvom det ikke var meg, så kjente jeg at skuespillerspiren i meg ble fryktelig ivrig.  Jeg ringte selvfølgelig også min partner in crime på nye ting og lurte henne med meg. Noen må jo holde nervene mine på plass, og holde hundene og  spørre om ting jeg ikke tør og spørre om :P ;)


Det første jeg lærte var at det er håpløst å forholde seg til slike mennesker. Vi gikk fra og skulle ha en innspilling en ettermiddag til å ha en innspilling sent på kvelden og det hele ente på to innspillinger, begge midt på natta.

Jeg hadde et par dager på meg før første innspilling og jeg takket de som takkes kan for at det var "løpe etter sykkel klippet." Jeg trengte litt flere dager på å få halsingen til å sitte og for å få trent hundene litt oppi høyden.


På grunn av tidligere erfaring valgte jeg og ikke trene så mye på dette med å jage sykler. Jeg bestemte meg for å bruke Frk. valp og Frk. gamlemor. Frk. valp har i allefall ingen tidligere historikk til å gripe tak i det hun jager.
Jeg prøvde å lage alle mulige senarioer i hodet på hvordan dette skulle foregå slik at jeg skulle være litt forberedet.
Jeg så for meg at Henriette sto på startstreken og slapp hundene mens jeg sto i enden og tok de i mot. Men da tenkte jeg at de som sykla måtte sykle jævlig fort for å i det hele tatt være forran hundene.
Etter mye frem og tilbake konkluderte jeg med at i værste fall så fikk jeg ta og jogge(?) ved siden av sykelen mens hundene løp bak :P


Det viste seg at alle mine tanker var bortkasta.
Sykkelen skulle sitte fast i en bil og jeg skulle sitte på i bilen. Jeg må jeg innrømme at jeg ble litt skuffa. For en av tingene som skal skje i filmen er at sykkelen klarer å sykle fra hundene og jeg var så innmari spent på å se den racersyklisten som skulle få til det :P

En ting jeg har lært av å få være med på dette er at det er mye venting. Så det er viktig å ha hunder som klarer å slappe av litt.
De første timene så nemlig slik ut..

Noen jobbet...



Mens andre kjedet seg...








Så etter at alle hadde vært innom og tatt litt på hundene og jeg hadde stått der som en vettskremt stum idiot, så var det vår tur.

Jeg hadde store planer om å ta masse bilder og filmer underveis. Men nattemørket og en passe hektisk innspilling gjorde at det ikke skjedde..

men, her er i allefall bilen jeg satt i


Og her sto Henriette klar til å slippe hundene.


 



 Det skal sies at det var litt ujevnt fordelt på den løpinga. for mens Tequilla virkelig ga alt hele strekka, så lekte Kalisi bare med oss. Hun holdt følge med Tequilla en liten stund før hun satte inn neste gir og løp rundt og rundt bilen i stedet :P


Så jeg tror jeg kan oppsumere denne første økta med at det faktisk gikk ganske så bra..
Tror jeg da.. jeg fikk aldri beskjed om de var fornøyd eller ei. Men jeg ble sendt hjem.. Noen nevnte at det var et godt tegn :P