fredag 28. august 2015

And She did it again......

Noen ganger blir jeg litt overrasket over min egen håpløshet.... De fleste lærer av erfaring og slutter å gjøre ting som ikke gjør de noe godt, eller de gjør mer av ting de syns de tjener noe på.
Jeg derimot ser ut til å innbille meg selv at om jeg bare gjør en liten ting annerledes så blir det SÅÅÅÅ mye bedre enn alle de andre gangene jeg har funnet ut hvor jævli det egentlig er.

Så nok en gang, så tenkte jeg at det var lønnsomt å ta med seg maligatorene på tur i trekksele og dobbeltkobbel. Det kan virke som om en del av meg tror at ting på magisk vis er blitt annerledes, eller at jeg håper på at denne gangen er jeg faktisk blitt supermann.
Det ser også ut til at jeg blir like overasket hver gang vi begynner å gå. Det kommer som et sjokk hvor sterke de er, og jeg blir skikkelig tatt på senga over min egen dårlig kondis.

Så i dag, mens jeg holdt pusten og hang på slep, fikk jeg den smarte idèen om at jeg skulle velge alle oppoverbakker jeg kom over og gjøre det jeg innbiller meg at kalles løping. Av en eller annen grunn sa hjernen min at om jeg fikk startet turen med mye oppover, så ville resten av turen bli mye mer behagelig, for da var dragene litt slitene.

Jeg vet ikke helt hvor eller når, men på et eller annet tidspunkt så har jeg tatt en feilvurdering.
For mens min pust blir mer og mer høylytt og bena mine blir mer og mer som gelè, så er det som om de jævla greiene som løper forran meg har blitt SÅÅÅ sinsykt mye sprekere siden sist. Så, mens jeg sliter med å holde meg oppreist, så er jeg sikker på at jeg høre de skrike der forran.. " Fortere, fortere. MER, MER, MER!!!".
Og innen vi er på toppen så er munnen min så fylt av siggel og halsen så tørr at jeg klarer ikke å få ut et lite pip en gang.
Og for å informere de som ikke vet det. Så er det slik at alt som går opp, går ned........

Jeg tror faktisk det hadde vært bedre for alle parter om jeg bare hadde lagt meg på bakken og rullet...


Etter et par minutter med intens hyperventilering, spytting og tørking av svette, ble jeg av en eller annen idiotisk grunn fylt med nytt pågangsmot. Jeg øynet en ny oppvoverbakke og ble lettere sjokkert da jeg hørte meg selv tenke "Faen heller".
Bena sprang og hundene fløy..
Og det var da jeg oppdaget det.. Den yngste maligatordragen (som også er den som trekker mest og hardest og fortest) vil ikke tråkke i vanndammer.
For de av dere som er som meg, ikke spesielt gode i hoderegning, så lærte jeg nå at når de som er forran løper fortest og bestemmer seg for å ta sats og hoppe, så er den den bak som lander i vannpyttene!


Vel gjennomvåt opp til knærne, svett og super anpusten, klarte jeg omsider og stoppe tospannet 15 m etter vi hadde passert bilen..


... *Kanskje neste gang.. Ja, kanskje da*...