mandag 30. september 2013

Takk

Wow, for en respons!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.

I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.

Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.

Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.

Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!

 For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.

Jeg er rett og slett livredd.

Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.

They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.

Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!

søndag 29. september 2013

Så hjelpesløs...

For 5,snart 6 år siden ringte jeg barnevernet for første gang. Min mor er alkoholiker, og jeg hadde store problemer med å stå å se på hvordan dette ødela mine yngre søsken.
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.

Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.

Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??)  Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.

Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!

Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.

Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!

Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!

Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.

Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!

Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???

Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?


Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår!  3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.


Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...