lørdag 30. april 2016

Hvorfor gjør jeg dette egentlig?


Det er rart dette med konkurransenerver.  De slår liksom til uansett...
Jeg kan være godt forberedt eller dårlig forberedt, jeg kan ha god tid eller dårlig tid, jeg kan være supersliten eller superopplagt, men uansett hvordan jeg har det sånn i utgangspunktet, så slår disse nervene til.

I dag har jeg og Molly tatt ferdselsprøven.
Jeg var godt forberedt i den grad at jeg har sett mange videoer av hva vi skulle gjennom. Jeg har tørrtrent uten hund og jeg har gjennomført noen ganger med hund.
Jeg var godt forberedt mentalt, jeg har visualisert dagen i dag og jeg har tenkt positive og oppmuntrende tanker lenge.
Jeg har innfunnet meg med at status på selve øvelsene er litt så som så med tanke på at vi ikke har fått trent noe lydighet siden Desember. Jeg var bestemt på at det vi hadde var godt nok for nå, og at jeg ville være tilfreds så lenge jeg fikk henne til å holde seg et eller annet sted ved siden av meg når vi gikk fot.

Alikevel, tross at alt føltes så bra i går, så føltes ingenting spesielt bra ut i dag.
Jeg våknet ferdig stresset faktisk. Du vet, når du er litt sånn skjelven i pusten, du har en klump i halsen og du kjenner deg skikkelig kvalm. I tillegg er du sikker på at du må på do sånn ca hele tiden!
Heldigvis har Marie vært tilgjengelig på tlf fra jeg åpnet øynene til hun stod på trappen min klar til å holde meg i hånda.

I tillegg til denne følelsen jeg har helt for min egen del, så dukker det opp en hel haug med andre følelser når man ser alle menneskene som står å ser på deg..
For ja, jeg er en av de som tydeligvis bryr seg veldig om hva jeg tror at andre tenker... Og det skal jeg si deg er en fryktelig uting!
For selv om jeg er super fornøyd med det Molly klarer å få til med tanke på vår situasjon, så er det klart at resten av verden vet jo ikke noe om noen ting når det kommer til oss.
Så, teit som jeg er, så blir jeg ekstra stressa når jeg tenker på at det for alle andre ser ut som vi er skikkelig dårlig på dette her :P

I dag var jeg heldig for jeg kjenner til dommeren fra før. Han gjorde det lettere for meg å huske å puste på banen.
For ikke nok med at jeg skulle telle skritt, huske program og prøve å få hunden til å følge med på meg, så måtte jeg visst kommunisere litt med dommeren underveis også...


Som regel så føles det bedre når jeg først kommer meg i gang i ringen. Det ble aldri bedre i dag :P
Selv om jeg hadde forberedt meg så godt jeg kunne, så var det allikevel veldig annerledes fra å konkurrere LP. Så jeg følte at jeg aldri hadde helt kontroll. At jeg aldri helt visste hva jeg skulle, eller hvordan jeg skulle gjøre det. I tillegg følte jeg at Molly ikke var helt med. Noe som også er litt nytt for meg :O

Alt i alt hadde vi en grei gjennomførelse og jeg er veldig fornøyd med at Molly nok en gang overlever meg når jeg er blir akutt likblek og pusten kun funker det de må for å holde meg levende.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar