søndag 18. oktober 2015

På nye trakter

Det kan godt hende jeg er alene i å føle det slik, men jeg finner det ganske krevende å bli kjent med nye mennesker. I hvertfall om det er mennesker jeg ønsker å gjøre et ok inntrykk hos.
Her for noen dager siden skulle jeg trene hund med et par jenter. I mine øyne er de ganske flinke til å trene hund, i tillegg liker jeg måten de får det hele til å bli så utrolig morro.
For at denne historien ikke skal drøye ut i det vide og det brede, så skal jeg skippe talen om prestasjonsangst og trege sosiale antenner, og hoppe rett til slutten av første dag med trening.
Vi ble enige om å trene dagen etterpå også, og jeg kunne overnatte på hytta til hun ene så jeg slapp og kjøre helt hjem i mellomtiden.

Vi ble "enige" om å gå en lang tur med hundene før vi skulle slå oss til ro for kvelden, jeg tror ordet "1 mil" ble nevnt. En mil er egentlig ikke så langt, men når jeg slo det sammen med 2 dragemalitorer i dobbelkobbel festet til meg, må jeg innrømme at jeg begynte å grue meg litt.

Det er nemlig noen grunner til at jeg alltid har gått disse turene alene før.
Grunn 1: Det hele ser nok litt dumt ut
Grunn 2: Jeg puster bare innimellom, og da høres det så sinsykt grusomt ut
Grunn 3: Når jeg sier jeg løper/jogger så er det kun en følse inni meg.. jeg er usikker på hvordan det ser ut på utsiden......

Nå var jeg nødt til å få det hele til å se nogen lunde normalt(?) ut, jeg var nødt til å puste mer enn bare hver gang jeg trengte oksygen for å overleve, jeg var mest sansynlig nødt til å prate på turen....

Heldigvis var hundene allerede litt slitene etter treningen tidligere på dagen, men jeg er usikker på om jeg egentlig merket sååå stor forskjell.
Turen gikk mye oppover og derfor også mye nedover. Noe jeg tenkte kunne være en fordel. Oppover kunne de trekke som bare det, så det så ut som jeg gikk med letthet, nedover holder jeg jo valpen tett inntil meg. Da trenger jeg ikke bremse like hardt med bena ettersom de enorme armmusklene mine tar jobben.

Jeg følte utrolig nok at jeg kom meg gjennom denne turen nokså greit egentlig. 
Kanskje alle de andre turene har gitt resultater??? :)
 



 Morningen etter våknet jeg kl 0625 av at Kalisi syns det var på tide at de andre hytteboerne sto opp...


Halvannen time senere syns hun fortsatt det var på tide...


 

 Og ja, hun sitter/står oppå meg i senga....


Dagen etter følte jeg en lettelse over at stølheten ikke hindret meg i å løpe som "Jonas på Sirkus" når jeg trente på de forskjellige gangartene i FVF.

Det jeg ikke tenkte på i farta var at stølhel kommer gjerne litt snikende når du minst venter det.
Så etter jeg hadde sitte 3 timer stille i bilen min på vei hjem, så kom jeg meg ikke ut av den..  Det var bare en ting å gjøre og det var å vælve ut på siden, rulle seg over og krabbe seg inn.

Det skal nemlig sies at når man anstrenger seg for å se normal ut på tur, så bruker man muskler(?) man ikke visste at man hadde... Jeg har nesten ikke vært støl i leggene, men nedre korsrygg, hofte, overgang mage- lår, lår, bakside knær, overgang legg- fot og fot har vært helt J#!#¤¤!%#!
Det er først nå, jeg er i stand til å sitte normalt i sofaen igjen... Og turen var på torsdag.. :O

Så, som dere kanske nå skjønner, så finner jeg det nokså slitsomt å blir kjent med nye mennesker.....
Det betyr ikke at jeg ikke har lyst til å bli kjent med fler, jeg bare må finne en annen innfalsvinkel..
...
Kanskje jeg skal foreslå sykkel neste gang...