fredag 21. september 2012

Høstmorgen

Det er så deilig når ting faller sakte, men sikkert på plass. Du ser at puslespillet nærmer seg ferdig, og du kan slå deg til ro med at de aller siste bitene vil bruke litt tid.

I dag våknet jeg uthvilt til en kald høstmorgen. Det er rim på bakken og sola er på vei opp.
Tequilla har funnet seg en solplass i sofaen, mens Molly har lagt seg ute.
Jeg har satt meg under et pledd i stua.
Jeg vet at etter denne helgen vil ting være annerledes og jeg lurer på hvordan det blir.
Følsene inni meg er på konstant karusell, og det hele gjør meg til tider veldig kvalm. På den andre siden gleder jeg meg til å komme videre. Leve livet sånn som jeg ønsker til enhver tid...

Uvissheten om hvor jeg ender gjør meg både spent og nervøs. Innimellom er det best å ikke tenke på det. Andre ganger drømmer jeg meg bort. De fleste ganger tar jeg bare hver dag som den kommer, hvert minutt, og hver time. Fyller tiden akuratt nå med det som måtte falle naturlig.



onsdag 19. september 2012

Innestengt...

"Noen ganger må man lukke dører for at andre skal åpne seg". Det har jeg i hvertfall hørt mange ganger.
Det jeg sliter litt med er at akkurat nå føler jeg at jeg står i en heis, midt i mellom 2 etasjer. Døra står med en så liten sprekk at jeg ikke kan klatre ut verken oppe eller nede. Og heisen går ikke videre før døra er igjen. Noe det virker som aldri skal skje.

Inne i heiser er en laberynt av knapper jeg må trykke på i riktig rekkefølge får å lukke døra.
Det står forskjellige ting på de og jeg prøver å følge hjerte. Hva føles riktig. Men så blir det feil.
Da prøver jeg fornuften. Så blir det feil også. Hva med magefølsen da? Eller samvittigheten? Eller en god match?
Uff. døra står der like herlig og jeg blir fylt opp av frustrasjon. Panisk trykker jeg på alle knappene samtidig. Og vips så satte jeg igang en hylende og blinkende alarm!!!

Jeg synker ned i hjørnet av heisen og venter på at det hele bare skal gå over av seg selv.