fredag 29. januar 2016

Stakkar vakre lille Molly min....

Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget.. For mens hjerte skriker i smerte og tårene sprenger på, så føler jeg samtidig en god del sinne og en ubeskrivelig dårlig samvittighet.

Som noen av dere kanskje husker så hadde Molly en litt uheldig hendelse i romjula. Hun ble løpt ned av en annen hund og viste store tegn til ubehag ved både halthet og gråt.
Jeg dro da til vetrinæren. Der ble hun rønket og jeg ble sendt hjem med smertestillende og beskjed om å holde henne i ro.
Haltheten avtok en stund før den brått kom tilbake igjen.
Da ble det ny tur til vetrinæren og vi rønket resten av hunden. Igjen fikk jeg beskjed om at ingen ting var å finne, og jeg ble henvist til en annen vetrinær som også var kiropraktor.
To uker senere fikk jeg time der. I mellomtiden ble Molly fin, før hun plutselig ble stokk halt igjen.
Kiropraktoren fant ingen ting og antok derfor at det kunne være en prolaps i nakken.

Jeg er ikke så glad i å behandle antakelser, så jeg bestemte meg da for å dra til en ny dyrlege for å bekreftet eller avkreftet at det var en prolaps.

Så i dag har jeg vært hos dyrlegen. Samme dyreklinikk som jeg har vært hos hele tiden, bare hos en annen dyrlege.
Og i dag fikk jeg sjokknyheten.
Molly har ingen prolaps. Hun har avrevet muskler i skulderen. Det var et tydelig hulrom "bak skulderen" og om ikke jeg misfårsto så fant de igjen denne muskelen nærmere brystkassa.
Det viser seg også at skulderen sklir ut av posisjon og at det er derfor hun tidvis blir super halt!

Vi tok en titt på de bildene som ble tatt når jeg først kom inn i desember, og jeg ble akutt kvalm. Det så jo ikke bra ut i det hele tatt!! Vetrinæren lurte også på om det faktisk var sant at Molly hadde gått inn i klinikken for egne ben den dagen bildene ble tatt..

Så til uka venter en oprasjon som jeg ikke aner hvordan kommer til å gå.
Skulderen må skrues på plass, og vi krysser fingrene for at noe av musklaturen kan reddes..
Om dette går bra, så venter 8 uker med opptrening før vi kan si for sikkert om Molly noen gang kan gjøre noe som helst annet enn å være en sofasliter..

Så nå lurer jeg på hvordan to vetrinærer kan ha ungått å finne ut av dette..

Også jeg lurer på hvordan i all verden Molly har hatt det den siste mnd...
Hun har vist lite til ingen tegn på at hun har hatt det kjipt. Og jeg føler meg som den værste mammaen ever som ikke har funnet ut av dette tidligere!!!




onsdag 27. januar 2016

Kanskje ikke den beste pasienten... :P

Jeg syns det er helt greit å ta blodprøver. Jeg sitter som regel å følger med når de fyller glass etter glass. Jeg sitter fasinert å ser på når nålen presser seg gjennom første hudlag...
Men når det kommer til veneflon så kommer jeg til kort. Jeg hater det rett og slett. Jeg syns det gjør unødvendig vondt, og jeg syns den er i veien!!
Så i går når jeg skulle opperere så lot jeg min skrekk for dette gå utover den stakkars sykepleieren.


Det hele startet med at vi hadde en veldig hyggelig tone. Jeg var som alltid tidlig ute (over 1 time for å være sikker :O), og jeg ble positivt overrasket over at de kunne ta meg inn nesten med en gang. Sykepleieren jeg fikk var en ung og hyggelig dame. Hun smilte masse og fikk meg til å føle meg nesten vel der jeg måtte gå kledd i rød morgenkåpe og lånte grønne sokker.







Etter litt småprat, blodtrykksmåling og paracetspising hentet hun kurven med det skumle i. :O

Jeg begynte selvsagt å klage min nød, og uttrykte sikkert mer enn nødvendig, hvor lite jeg satte pris på disse nålene som skulle tres inn i blodårene.
Mens den stakkars sykepleieren strammet båndet rundt armen min og lette etter tydelige blodårerer gråt jeg min nød mens jeg prøvde å finne riktig pusteteknikk.
        Sykepleieren prøvde å berolige meg mens hun informerte meg om at nå kom hun til å stikke. Jeg fulgte villig opp samtalen med og fortelle i detalj akkuratt hvordan det kjentes ut. Etter en liten stund, sånn ca når nåla hadde blitt lirket halvveis inn, så kom det et lite svakt "ehmmmm" fra sykepleieren. Jeg visste uråd med en gang og sa akuratt hva jeg tenkte om at det var veldig typisk at når det først var noe jeg syns var kjipt, så var det klart at de ikke skulle få det til på første forsøk!!
Sykepleieren, som nå begynte å bli bittelitt fortvilet, prøvde sitt beste å få dette til å føles som noe av det mest naturlige i hele verden. Jeg var selvsagt ikke overbevist, så jeg innformerte henne om at jeg nok kunne tenke meg at når ikke første stikket funket så ville neste stikket bli enda mer ubehagelig.. Hva fikk henne til å tro at det ville være bedre for meg å bli stukket i en annen mindre tilgjengelig blodåre? Jeg vet jo at man tar det beste stedet først..

Nå tror jeg ikke lenger det bare var jeg som var svett i håndflata. Vi hadde samme pusteteknikk og jeg fulgte selvsagt dette stikket også opp med en detaljert beskrivelse.. Når nåla omsider var helt inne tok jeg mot til meg og tittet på verket. Jeg syns det så nesten greit ut, men etterhvert som saltvannet ble sprøytet inn så vi begge at det ikke var helt greit. En stor bul ble dannet i enden av sprøytespissen, og vi skjønte begge hva dette betydde. Vi måtte gjennom dette igjen!!




Den stakkars sykepleieren beklaget seg på en trøstende måte, så når hun lurte på om hun kanskje skulle tilkalle en annen lege ble jeg grepet av en smule dårlig samvittighet.. 

Jeg sa at hun fikk prøve en gang til så lenge hun fant et sted å stikke som ikke var så forbaska vondt.
Hun vrei armen rundt og strammet båndet enda litt hardere. Hun knipset, strøyk og trykket om hverandre. Hun virket målbevisst, men litt nervøs. Jeg tror hun var mer enn klar over at det var nå eller aldri.
Jeg derimot satt der med en liten følelse av skadefryd. Når først jeg skal ha det dritt, så kan andre få ha det litt dritt med meg.
Den nå lettere stressede sykepleieren fikk omsider bestemt seg og vi fulgte samme prosedyre som de to andre forsøkene. Hun informerte om at vi måtte puste, og jeg innformerte om hvordan det føltes ut å få en nål sakte søkende innover i blodåra.
Denne gangen gikk det heldigvis bra, og skjelvende som få klarte hun å teipe denne idiotiske greia fast.

 


Opprasjonen gikk heldigvis bra, men selv høy som et fly så jeg meg nødt til å være litt vrang.
Etter nærmere titt på tablettene jeg skulle ta de neste døgnene så jeg meg nødt til å lekse opp kveldsvaktsykepleieren i bruk av paracet. ;) :P
Hun takket utrolig nok for at jeg tok meg bryet i å sjekke det opp, ettersom hun selv ikke gadd dette, men jeg tror hun egentlig bare prøvde å bli kvitt meg..





For de som måtte lure, så har jeg bare fjernet en kul i hånda ;)