tirsdag 31. desember 2013

Et år er over og et nytt skal i gang. :)

Det er få timer igjen av 2013 og jeg ser på facebook at det er på tide å oppsumere hvordan året har vært.
Jeg føler at dette året har lært meg masse. Jeg har pushet meg selv gjennom ting jeg aldri hadde trodd at jeg skulle takle så bra som jeg har gjort. Jeg har vært høyt og lavt om hverandre og jeg føler at jeg har vært like nær bunn, som jeg har vært nær toppen.
I løpet av 2013 har jeg fullført en utdanning. Eller.... Hadde det ikke vært for en missforståelse i banken hadde jeg nå vært ferdig utdannet barne og ungdomsarbeider, men den siste eksamen må jeg visst ta til våren. :P Skole har aldri vært en bra greie for meg, så jeg må inrømme at dette er min største seier for året som har vært!

I løpet av de siste 12 mnd har jeg kombinert husopppussing, skole, ny jobb, mye jobb, hund og hundetrening, venner og familie Jeg har på ingen måte nådd noen av målene jeg satte meg for dette året, men jeg har kommet meg gjennom uten altfor mange store feilgrep.

2013 har gitt meg mye! Jeg har lært at jeg klarer mye om jeg bare MÅ. Jeg har lært at søvn klarer man seg uten, og at det å være alene kun er vanskelig om du tillater deg å føle deg ensom. Jeg har møtt mange nye mennesker i løpet av året, og jeg føler at mange av disse er menneskene nå er mennesker jeg kan se på som mine venner.
Jeg har nok en gang fått lov til å tilbringe hver eneste dag i et helt år med mine 2 fantastiske hunder. De bærer over med meg uansett hva jeg gjør eller ikke gjør, uansett hvor mye turer vi går eller hvor lite vi trener. De har gitt meg mest dårlig samvittighet av alle jeg kjenner, men de har også vært de mest tilgivende. 

For neste år ønsker jeg meg ingen ting mer, og ingen ting mindre. Gi meg samme styrke og la meg beholde de samme vennene, så er jeg sikker på at 2014 kommer til å bli et fantasiskt år!

Takk for i år alle sammen,.
 Jeg ønsker dere alle et fantasisk nytt år og jeg håper vi kan nyte det sammen!



tirsdag 24. desember 2013

"Alene"

I 2004 fikk jeg en oppgave på skolen om å skrive en stil med tittelen Alene.
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og denne oppgaven gjorde det enkelt for meg å skrive en selvopplevd historie.

Nå som det er sjølveste julaften kom jeg igjen på denne historien, og jeg ønsker å dele den med de av dere som er intressert i å lese.

Dette er en historie sett fra en forvirret pikes ståsted, og jeg er desverre redd at det fins så alt for mange slike forvirrede barn der ute.
Historien er lang, men det er også helt valgfritt å lese den. Men for de av dere som lurer på hvofor jeg ikke liker å feire jul og ikke har noen julefølse, så er dette en god forklaring.




                                   Alene
Hun våknet tidlig på morningen for å rekke alt hun skulle. Hun ville prøve å forandre på mønsteret som hun følte familien hadde fulgt de siste årene. Hun tok med hunden ut, det var stjerneklart, himmelen var mørk og snøen dalte lett. Det var vakkert. Jo lenger hun gikk, desto mer håp fikk hun om at denne dagen kunne bli bra. Hun ble mer og mer optimistisk, hun følte at den gamle julebarnegleden kom snikende, men hun var redd for å slippe den frem. Hun ville ikke bli skuffet igjen. Hun kledde på søsknene sine og gjorde dem klare,  så la hun alle pakkene i bilen. Hun gjorde alt hun kunne for at mor skulle ha minst mulig å gjøre denne dagen, for hun ville så gjerne oppleve en god julaften. Hun hadde ikke hatt det siden hun var 11 år, og minnene fra den tiden ble bare svakere og svakere jo flere andre ting som skrapte seg inn i hennes hukommelse.
Hun satte seg i bilen og kjente med en gang at kulda kom krypende. Jo lenger de kjørte, jo mer forsvant håpet. Innen hun var fremme hadde håpet sakte, men sikkert forlatt henne. Igjen var hun helt alene. Helt alene, uten følser, uten ord, uten glede.

Maten var spist og kake, kaffe, øl og akevitt stod på bordet. Foreløpig hadde alt gått greit. Hun satt på plassen sin å tenkte. Hun smilte smått for seg selv mens hun klatret lenger og lenger inn i tankene.  Tankene som tok henne tilbake til da jula var noe å glede seg til. I bakgrunnen hørte hun småsøsknene mase om å få åpne pakker. Tanter, onkler, kusiner og fettere snakket høylytt og lo. De koste seg. Far holdt som vanlig sin vakre tale om hvordan var jula var når han var liten Hvor tålmodig alle måtte være, og hvor lenge barna måtte vente på at foreldrene ble ferdig med sitt. Mormor stresset som vanlig med av – og på-dekking av bordet.  Hun liker når alt er perfekt. Jul er ikke jul hvis den ikke er god, har mormor alltid fortalt.

Hun følte seg som et barn igjen. Alt var perfekt… Håpet kom tilbake, men julegleden ville hun ikke slippe helt fram. Hun lyttet nøye rundt seg og studerte alle hun hun så. Hun så hvor glade de var og hun håpet så inderlig det ville vare... «Er det mer alkohol i kjelleren?» Det måtte bare skje.. Hjertet ble fylt med 10 kniver. Tårene presset på. Hun visste hva som ville skje. Hun tittet bort på det kunstige juletreet som mormor hadde hatt i mange år. Det treet hun som liten hadde hatt så stor glede av å pynte. Nå så hun hvor blass det plutselig ble i fargen , den visnet, rett forran øynene hennes. En og en barnål datt ned på bakken. Under det stygge treet lå en haug med bestikkelser. Masse bortkastede penger, bare for å lure barna til å tro at jula er en kul ting… Hun fikk en dytt i ryggen når hun tenkte på det. Ingen hadde fått henne til å tro at jula var en fin ting. Foreldre kjøper bare masse kjipe leker for å få ro til å sitte sammen og snakke og kose seg uten forstyrrelser fra ungene de så lenge hadde gledet seg til å få.. De barna som de påsto de var så glade i. Jo mer hun tittet rundt seg, jo kvalmere ble hun.. Hun så bare mer og mer hvor teit jula var blitt. Kanskje hadde hun trivdes mer i jula sammen med far da han var ung. 
Hver pakke hun fikk i fanget ble åpnet med slappet, triste hender. Hun tittet så vidt på dem før hun hvisket takk. Tankene svirret i hodet. Hvorfor skal man takke for alt man får denne dagen, når alt man får bare gjør vondt? Det stakk i brystet fortsatt. Hun greide ikke nyte synet av sin yngste bror som smilende og fornøyd pakket opp pakker. Hun greide ikke å nyte familien samvær. Hun visste hva som kom til å skje. Hun hadde sett det så mange ganger før.

Når helvete først startet for seks år siden, så skjønte hun ikke så mye av hvorfor det skjedde, men hun visste at det var på grunn av henne selv. Det sa moren, moren som hun var så vanvittig glad i. Personen som hun elsket og så på som sin beskytter fortalte henne at det var hennes skyld at julaften ble ødelagt… Hun var bare tolv år da moren knekte henne med disse ordene første gang. Og så på den dagen hun elsket mest av alle dager. Den hun gledet seg til i mange måneder. Denne ene dagen. Denne ene gleden.
Men nå, nå når hun var blitt eldre, hadde hun lært å se, lært å takle, lært å rømme, lært og forstå. Men allikevel var spørsmålene der. Hva i all verden hadde hun gjort som var så galt? Når skar det seg egentlig? Fortjente hun egentlig å leve i dette helvete?

Tårene presset på. Hun skalv nå. Hun lukket øynene i håp om at ingen så henne. Hvor mye hun led. Hvor mye hun tenkte på sine tre småsøsken. Hvor lite hun ønsket at mormor skulle være vitne til denne grusomme dagen.  
«Martine, hva er galt med mamma?» Hun frøs til is. Hun greide så vidt å snu hodet for å se sin lillesøster på 10 år i øynene. Hun så to lyseblå øyne dekket av redsel og tårer. Hun så akkuratt det hun selv følte. «Martine, kan du gjøre noe? Det gjør så vondt.» Ordene stakk i hjertet hennes. Ordene lød så svake, så skranglete. Ordene var kvalt i gråt.. Hun visste at de minste ikke hadde skjønt så mye før, men hun visste at en dag ville det syns. Motvillig flyttet blikket seg til den personen hun ikke lenger ville kjenne. Personene som satt ved siden av det visne treet. Treet ble enda styggere nå. En mørk skygge la seg over den delen av rommet. Hun følte et slags sinne. Hun hadde aldri følt det akkurat sånn før; Ansvarsfølelsen for søsknene. Kjærligheten for den personen som hun minst ville elske. Alt hun noen gang hadde følt ble så blandet, så kaotisk.
Hun reiste seg. Hun slapp aldri øyene fra mor, uansett hvor mye hun ville det. Hun ville ikke se, men klarte ikke la være heller. Hun visste at alle så det, men hun visste ikke hvorfor hun måtte ordne opp. Hvorfor ville ingen andre skåne hennes søsken? Hvorfor ville ingen hjelpe henne å få julestemningen tilbake? Sveket, sint og redd satt hun seg ned foran moren. Med et vanvittig sinne i stemmen hvisket hun lavt «Mamma, nå får du faen meg gi deg. Se på sønnen din. Han gråter. Han er 7 år gammel og DU ødelegger julen hans. Det er ikke meg. Det er DEG, for faen!!» Forbauset over å høre sin egen stemme snakke slik til sin mor, forran resten av familien, speiselt mormor, gjorde henne redd. Men moren reagerte ikke. Moren satt fortsatt med munnen på vidt gap, øyene festet seg til alt det kunne feste seg til. Moren vugget frem og tilbake som om noen dro i henne. Det gjorde så vondt å se på.
Hun fikk ikke respons, men hun visste at moren hørte. Dette hadde nemlig skjedd før… En del ganger før. Men aldri skjønte hun hva hun skulle gjøre. Aldri fikk hun hjelp til å takle det. Aldri fikk hun forklaring på hva som egentlig skjedde.

Gråten til lillebror raknet hjertet hennes i tusen biter. Hun kjente hylene hans ta tak i forskjellige sider av hjerte og dra til. Han trodde mor kom til å dø. Hun måtte gjøre noe, men hva? Hun lyttet rundt seg.  Hun hørte resten av selskapet snakke. Men de snakket ikke om henne og mor. De snakket om koselige ting. De koste seg igjen. Far var oppgitt, så han tok med lillebror ut. Far skjønte det. Far visste det, men han var for redd, for sint og for skuffet til å klare å gjøre noe.

Hun løftet moren sitt ansikt slik at blikkene måtte møtes, før hun sa med skuffet stemme og gråten i halsen «Mamma! Hører du meg? Vet du hva folk tenker? Vet du hva jeg tenker? Bryr du deg i det hele tatt? Eller er du faktisk så lite glad i barna dine? Jeg vet du ikke er glad i meg, men mamma..» hun måtte holde hardere, moren strittet i mot. Ikke i skam, men av sinne. «Mamma. Vær så snill.. Ikke la mine søsken se hva jeg har sett, eller gjennomgå det jeg har gjennomgått. Skjerp deg. Jeg orker ikke mer.» Moren så på henne nå. Frivillig.
Hun skjønte det. Hun hadde gjort sin aller største tabbe. Hun skulle aldri ha snakket sånn til sin mor. Det iste nedover ryggen mens hun stille krøp tilbake til stolen sin. Tårene presset på, og hun slet med å tenke. Tankene svirret for mye. Hun inså hva hun hadde gjort galt og hun skjønte at det bare var hennes skyld. Trodde hun da. Hun ville bare ta til takke med den enkleste forklaringen. Bare i håp om å forstå, bare for å prøve å forstå. Hun holdt rundt bena sine. Hun lukket øyene. Et lite øyeblikk fikk hun for seg at det bare var en drøm. Hun hørte igjen folk som snakket  og barn som lo. Hun håpet. Hun løftet hodet sakte opp fra knærne. . Hun løsnet armene forsiktig. Hun ville sette bena ned på bakken igjen. Hun ville ikke gjemme seg lenger. Alt var jo som før, hun var helt sikker denne gang. Hun hadde kanskje bare svømt for langt inn i tankene. Kanskje hun bare hadde sett for seg det værste senarioet hun kunne tenke seg. Kanskje fantasien og redselen hadde lekt med henne. Hun håpet, men hun turte ikke åpne øyene riktig enda. Hun ville føle gleden først. Hun ville lukte jula slik den skulle være… Lenge følte hun, lenge luktet hun, men ingen forandring var skjedd. Hun åpnet øynene og så rett bort på det kunstige juletreet som bare hadde noen få barnåler igjen… FAEN!!! Det var ingen drøm. Hun ble sint. Hun ble kald. Leppene føltes blå. Hun var sikker på at neglene snart ville sprekke. Hun frøs. Hun kokte. Hva skjedde egentlig? Hvorfor forsvarer ikke familien meg? Hvorfor lar de slikt bare passere? Ser de meg ikke? Tankene var så sterke. De skrek til henne inne i hodet. Hun taklet ikke mer. Hun så bort på mor.. Hadde mor skjerpet seg? Hadde mor klart å lukke munnen? Var anfallet over? Hadde hun tatt til vett? Tankene gjorde så innmari vondt. Hun ville ikke tenke. Og langt mindre se.

Glasset ble fylt og tømt, igjen og igjen og igjen. Finnes det ingen bunn? Er hun ikke fylt opp snart? Hvor mye har hun egentlig plass til? Sinnet tok igjen overhånd. Hun taklet ikke mer. Hun ville dra. Hun så farens øyne. Hvor triste og hjelpeløse de var. Hvor svak han følte seg. Hvor skamfull han var, han klarte jo ikke en gang og skjerme barna fra det værste de noen gang kunne se. Hun måtte gjøre noe. Hun måtte bare få det ut, men turte hun? Det var jo tross alt hennes mor. Hun måtte bare vente litt, hun følte seg lammet. Hun stablet bena så godt hun kunne og snublet ut. Hun trengte en røyk. Selv om hun hadde lovet mor og ikke røyke mens de var hos mormor. Mormor visste ikke, og mormor måtte ikke vite. Men hun følte at dette ikke gjaldt mormor. Dette gjaldt henne og mor. Alt det uoppgjorte mellom dem. Alle gnistene som aldri tok fyr, men som lagde store brennmerker. Alle gnistene som bare gjorde det umulig å være sammen. Men var det egentlig hun selv eller mor som var problemet? Hun visste ikke helt. Tankene drepte henne, de trykte henne langt ned i søla. Gleden i å ta en røyk og trosse mor var stor. Det holdt liv i henne. De holdt de største gnistene på avstand. De som brant mest. De som lagde arr. De gnistene som hun visste hun alltid ville huske, de gnistene som nektet og dra. Hun tente enda en røyk. Innerst inne håpet hun litt at mor skulle komme ut.  Hun ville se hvor høy mor var i hatten når hun ikke greide å stå på sine egne ben. Når hun vinglet rundt uten kontroll og når munnen var lammet og hun ikke kunne snakke ordentlig.

Hun følte seg så sterk. Hun følte at dette var dagen hun måtte si ifra. Hun var klar. Hun var klar for å stå på egne ben. Hun var klar for å ta farvel med all skylden som var blitt lagt på henne.. Den som egentlig skulle vært lagt på mor. Hun stod ute lenge å lekte med tanken på å føle seg fri. Hun hørte noen kom i mellomgangen. Noen skulle ned i kjelleren igjen og hun visste godt hvem det var. Ingen andre en mor orket mer nå. Hun beveget seg innover. Bena festet seg hardt i bakken for hvert skritt hun tok. Hun skalv, hun sklei og hun vinglet. Men det var ikke is der. Hva var galt med henne? Var hun ikke klar for oppgjør likevel? Den tanken fikk bena til å få fart på seg. Hånda strakk seg automatisk mot dørhåndtaket. Hun hadde ikke lenger kontroll over sine egne handlinger. Kroppen var for sta.
Synet var ikke vakkert og det var i alle fall ikke godt. Det stakk henne i hele kroppen. Hun følte morens sinte øyne grave ut alt hun hadde inni seg, alle følelsene. Hun følte morens øyne spise hjerte hennes. Hun var svak igjen, hun angret, hun var redd. Fryktelig redd. Hun var redd for det mennesket som betydde mest for henne og som hun elsket mest, men som hun aldri hadde fått en grunn til å elske.  Hva hadde moren gjort for å fortjene den respekten hun fikk? Hvordan hadde moren fortjent så stor kjærlighet? Hvorfor ga de henne all den kjærligheten og respekten? Hun var jo djevelen selv. Det så man tydelig nå. Moren gravde øynene i henne. Øynene ble store og skarpe, de skiftet farge også, fra ekkel grønn til ulvegul.  De lyste i mørket som katteøyne. Moren støtt til en dør, bena sto ikke rett. Moren slet med å holde seg oppe. Hvorfor gadd mor, lærte hun aldri?
Hun merket at moren var sinna. Hun merket at moren var skuffet. Hun hatet når moren var skuffet. Det morens øyne ikke hadde ødelagt ødela henne selv nå. Dårlig samvittighet og redsel klatret opp i halsen, hun følte seg kvalt. Hun fikk ikke puste. Tårene presset hardt, men de slapp ikke frem. Hun ville ikke være den svake nå. I hvert fall ikke vise det.

Ordene svei. Hun kunne ikke holde igjen. Tårene strømmet og kjeften gikk. Alle de stygge ordene ble sagt så høyt at hun var sikkert på at alle naboene hørte dem. Det var så fælt. Alle de stygge ordene. Alt de sa til hverandre. De som egentlig skulle elske og støtte hverandre i livets harde tider. Hun orket ikke mer nå. Hun løp. Vekk fra ordene, vekk fra smerten. Vekk fra alt hun ikke ville ha. Hun løp inn. Ville finne hunden sin. Ville dra. Ville rømme fra alt hun ikke taklet. Det var sånn en ufattelig smerte hun fikk når hun så moren sånn. Hun orket ikke mer .Det ble så alt for mye. Så alt for sterkt.
Hun fant hunden å gikk sakte mor gangen. Hun kjente blikk i nakken, mange blikk. Skammen til slekta borret seg inn i henne. Nå så de endelig at de kanskje burde ha gjort noe. Hun følte tankene deres kveles i skammen og tårene. Hun ble kvalm av dem. De skjønte det, men hun ville ikke lenger ha hjelp og sympati. Det var for sent nå. De kunne reise til helvete for hennes skyld. Såret over å endelig ha fått bevist hvor lite alle brydde seg lukket hun den første døra slik at hun ikke skulle føle deres skamfulle og flaue blikk i nakken.   
Så hørte hun det. Det var ikke som forventet. Hun hørte gråt. En gråt som lød av skam, skyldfølse og ærlighet. Hun trodde det ikke. Kunne det være moren? Hun nærmet seg den ytterste gangen. Hun gikk sakte. Hun listet seg. Hun var redd dette bare var lureri, slik det pleide, men det hørtes mer ekte ut denne gangen. Kunne det skje? Kunne det virkelig skje at moren angret?

Hun løp. Hun løp fort. Hun skammet seg. Det stakk i ansiktet. Det svei. 
Hun følte seg så liten og hjelpesløs. Hun var flau. Det gjorde så vanvittig vondt.
Hvorfor i dag? Hvorfor på julaften? Hun saknet farten og tok seg tid til å se seg rundt. Hun så opp på himmelen og tok følge med noen snøflak ned igjen. Hun la hånden på det røde kinnet. Det var varmt, det stakk og det svei. Hun følte det gjennom hånden også. Morens vrede. Hun tittet på stjernene. Himmelen var mørk og stjerneklar og snøen dalte lett ned mot henne. Hun ville skrike. Hun ville drepe. Drepe himmelen og snøen som hadde gitt henne disse falske forhåpningene. Hun ville kvele alle stjernene som hadde latt henne slippe ut det lille som var igjen av glede til denne dagen. Nå var alt bare borte. Sløst vekk for mer smerte.
Hun så fortvilet ned på hunden sin. Hun bøyde seg ned til han og satte seg på huk ved siden av han. «Unnskyld. Du kunne hatt det så mye bedre et annet sted. Men jeg er for egoistisk til å la deg gå. Jeg beklager, men jeg elsker deg virkelig. « Hun fikk et nuss rett på det vonde skinnet. Det gjorde så godt. Hundens hodet løftet hennes.  Hun smilte av kjærlighet og glede. Det føltes nytt og godt. Det var så lenge siden. Hun følte en slags varme.
Kinnet svei fortsatt, som om tusen piler var stukket i henne.  Hun visste godt at disse pilene kom til å sitte der for resten av livet bare for å minne henne på hvordan hun ene og alene hadde ødelagt julen. Hun prøvde å glemme, fortrenge. Ville ikke være ved det som hadde skjedd. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Smerten prøvde å drepe henne. Men hun var sterk, ville være sterk. Ville ikke at morens handlinger skulle gjøre henne skamfull resten av livet, hun nektet og føle seg mindreverdig. 

Hun skrek, hun hylte av smerte. Smerten kom direkte fra hjerte moren nettopp hadde revet i småbiter. Det lille håpet hun hadde levd på i 18 år om at moren var glad i henne var nå blitt totalt borte. Hun følte seg død. Hva hadde hun egentlig igjen nå?
Hun tok seg sammen igjen. Hun var blitt for gammel til sånt tull. Hun måtte ta ansvar for sine handlinger. Hun bet tennene sammen og tuslet videre. Hun ville bare gå, gå til hun følte seg bedre.

Hun var stiv i ansiktet, hun var dekket av is. Det var blitt kaldt. Hun beveget seg til den stengte kiosken. Hun elsket å sitte der med hunden sin. Hun følte seg på en måte fri når hun satt der på benken bak gjerdet som skjulte henne fra alt annet. Hun følte hun så alt som skjedde på utsiden, men at ingen kunne se inn.
Tankene strømmet på igjen. Nå hadde hun tid til å tenke. Hva nå? Tårene frosset på øynene. De rakk aldri å renne. Hun var som hard is på utsiden og enda mer frossen på innsiden. Hva nå? Ordene klamret seg fast. Ikke kunne hun gå tilbake, og ikke kunne hun gå hjem. Hun så det komme, og det var ikke første gang. Hun hadde vært der alt for mange ganger før… Hun følte den forferdelige smerten som trengte seg gjennom den kalde kroppen. Hun lukket øynene, men alt hun så var mormors visne kunstige tre, og rundt sto mange skuffede ansikter. Det skrek i hodet hennes. Hun hadde gjort det igjen. Moren hadde rett. Det var hennes feil. Det hadde alltid vært hennes feil. Alt ble jo så mye vedre når hun ikke var hjemme.
Hun husket godt ordene som hennes elsdte lillesøster hadde sagt. Hun så for seg den lille uskyldige søsteren på 14 år, som ikke hadde noen venner, og som takket seg hellig for mor og far. Alt som sirkulrte i hodet hennes var ordene og bildene av søsteren som en gang sa, når hun var hjemme på besøk,: « Martine. Kan du slutte og komme på besøk? Mamma blir så slem da. Hun sier hun må drikke for å orke å være sammen med deg. Jeg vil gjerne ha deg på besøk, men tenk på lillesøster. Hun er så lik deg. Hver gang du er her, og mamma drikker, og du går, da er det henne det går utover. Hun er nemlig så glad i deg. Hun ser opp til deg. Hver gang forsvarer hun deg når du har gått og mamma slenger dritt. Hver gang mamma tar en ny øl sier hun ifra akkuratt som deg. Jeg vet at du tror jeg ikke skjønner noe, men jeg har sett mer enn du tror. Jeg orker det bare ikke. Men for lillesøster, kan du la hver å komme så ofte på besøk?»

Tårene trillet som aldri før. Hun inså det nå. Hun dyttet det bort. Bare for å ikke havne i grøfta igjen. Hun hadde vært der før, men hun hadde lært. Hadde blitt eldre. Hun kunne fortrenge og forvrenge nå. Hun pleide å vrenge alle ordene hun ikke ville høre. Men nå, nå som hun satt ute alene, på julaften av alle ting, følte hun seg tom. Hun var forlatt. Hun skammet seg. Hun ville gjemme seg, ville ikke at verden skulle se henne og det hun hadde gjort. Hun tok av seg jakka og la den over hunden. Han måtte jo ikke fryse. Han hadde jo ikke gjort noe galt. Det var jo hennes skyld alt sammen. Men hun taklet bare ikke mer. Hun var alt for alene. Hun hadde aldri følt seg så alene Hun hadde aldri følt seg så jævlig. Hun følte at hun utnyttet sin bestevenn. Hun hadde vondt av han. Så mye som den hunden hadde vært med på. Hvor mye mer han egentlig fortjente. Hun kunne ikke gi han nok!.

Under julaftens svarte, stjerneklare himmel. Med vindens kalde drag susende rund henne la hun seg ned ved siden av hunden. Tankene fløy rundt henne. De begynte å svinne hen. Som tårer frøs til is, frøs også tankene. Hun kunne ikke tenke mer. Hun tittet på hunden sin og ga han en stor klem. Så strøk hun han langsomt på magen mens hun tittet opp på himmelen og håpet på en siste ting. Hun ønsket sterkt, hun brukte de aller siste kreftene på å håpe. Sakte dekket snøen henne og under det hvite teppe av snø ønsket hun at i løpet av denne natten ville været gi henne den straffen hun følte hun fortjente i kulde. Slik at hun kunne få den kulden hun hadde gitt de andre ved å ødelegge en av årets fineste dager. Helst skulle det bli dødskaldt. 

torsdag 12. desember 2013

Jeg har ikke strøket, eller feilet, eller tapt!!! :P

Dere der ute vil sikkert bare si at jeg takler nederlag veldig dårlig. Altså en dårlig taper. Og ja det er faktsik sant. MEN denne gangen føler jeg ikke at jeg har tapt, eller strøket, eller feilet eller noe som helst.
Min facebookfri er fortsatt i gang, jeg bare hadde et lite "setback"....

Det har seg nemlig slik at gulvet på badet mitt ENDELIG er blitt lagt (noe jeg har ventet på i en evighet), og nå ønsker jeg hjelp til å få opp platene som skal på veggen på badet.
Han som skulle hjelpe meg har detti ned fra et tak og ligger nå på sykehus :(
Og jeg har kontaktet alle jeg tenker at jeg kan spørre direkte om hjelp. Og ingen har tid. Jeg vet det er kun 2 uker til jul. Men mens andre stresser over å handle julegaver og lage julemat så stresser jeg med å få vann i hus slik at jeg slipper å låne dusj hos alle andre i jula. Jeg skulle også veldig gjerne gått på do inne :P

I disse dager er det jo faktisk slik at facebook er den beste måten å spre noe på. Så for å ikke spørre noen direkte ( da det ofte fører til dårlig samvittighet hvis de må si nei, og de som ikke vil men ikke klarer å si nei sier ja, men så kommer de aldri.) så valgte jeg å legge ut en status på facebook. Da er det opp til hver enkelt å gå i seg selv om tenke etter om de har tid, lyst og "kunskap" til å hjelpe meg.
Ingen trenger og si nei, og om noen finner ut at JA, dette syns jeg at jeg kan bruke litt tid på, Så vil jeg være evig takknemlig!!!!

POENGET med dette innlegger er for å fortelle at selvom jeg nå har komentert på 2 statuser som jeg tidligere har lagt ut, og lagt ut en ny status. Så har jeg ikke tatt meg bryet med å sjekke hva alle andre driver med for tiden....
Og jeg tror det er sånn jeg må gjøre det. Nå må jeg nemlig følge med om noen tar kontakt for å hjelpe meg med badet, og jeg må vite om jeg skal på kino på Mandag...
Jeg trenger alikevel ikke sjekke facebook hver dag, eller hver time, for jeg får faktisk beskjed når noen har komentert på innleggene mine. ;)

Med andre ord: Facebookfri-prosjektet mitt er fortsatt i gang. Og jeg føler faktisk at jeg går glipp av ganske så mye!!!!!! :o

OG NEI, jeg har ikke strøket!!!!! HMPF!!!






tirsdag 10. desember 2013

Facebookfri...

Det er først når man ikke kan, at man merker hvor mye man trenger det..
Dette er nesten værre enn å slutte å røyke... Når man slutter å røyke fokuserer man på det positive ved å være røykfri, og man tenker på det negative røyken gir deg.
Når man bestemmer seg for å ta en pause fra facebook, så vet man ikke hva man går til...
Jeg kan faktisk ikke tenke på noe positivt som kommer ut av å la hver, og jeg kan ikke si at jeg føler at facebook gir en direkte helserisiko..

Jeg har tenkt lenge at jeg er mer opptatt av facebook enn hva som sikkert er sundt. Så i går bestemte Malin og jeg oss for å ha en ukes ferie.. Foreløpig er jeg usikker på om det kan kalles ferie eller helvete.. Jeg hadde faktisk ikke tenkt at det skulle være så tungvindt og holde seg unna....

Som regel, så titter jeg innom facebook på morningen, idag brukte jeg litt tid på morningen til å krangle med mitt indre jeg om at det er ikke vits i å jukse. For Malin vil sikkert drite i det :P
Nå har jeg satt meg ned med litt mat, og jeg har lyst til å sjekke facebooken min. Men det skal jeg jo ikke...
På facebookappen på mobilen min kan jeg se at jeg har 5 varsler... men jeg får ikke vite hva de er før neste uke...

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg gidder å ta facebook fri.. Men jeg tenker at når jeg er så opphengt i noe så er det fatisk på tide å få det litt på avstand.

Jeg regner med at de første dagene er værst, også håper jeg det går bedre etterhvert. :P

Det uroer meg at jeg er så bekymret for at jeg kommer til å gå glipp av noe om jeg ikke er på facebook.. :O Derfor føler jeg at jeg er nødt til å dele link til dette innlegget nettopp på facebook.
Da tenker jeg at de som bryr seg nok om meg til å lese bloggen får med seg at om de ønsker å dele noe med meg eller få min respons på noe, så må de ta direkte kontakt på et vis. I tillegg. Om du er en av de som har bursdag. Ja. da gratulerer jeg deg jaggu med dagen :P

Jeg ønsker herved meg selv og Malin god facebook ferie.
og i tillegg utordrer jeg flere til å prøve :P

fredag 6. desember 2013

Julefølse?

Det er desember, og heldigvis er ikke snøen kommet enda. Det gjør at det ikke bare er meg som ikke har julefølse. Jeg må innrømme at jeg er usikker på hva denne julefølsen egentlig skal føles som. Folk referer som regel til den som noe positivt. Min julefølse har aldri vært positiv. Så nå, mens folk lengter etter snø og julefølse så gleder jeg meg over dens fravær. Foreløpig har Desember bare vært som alle andre måneder :)

Det som uroer meg er at jeg er usikker på om denne julefølsen uteblir fordi jeg er for langt unna det som pleide å gi meg den. Er det slik at folk som står meg nær allerede har fått denne julefølsen og kjemper seg gjennom kalenderen i påvente av at det hele skal bli overstått?

For mange er julekalenderen en nedtellingskalender til noe fint. Den teller ned dagene frem til den fantastiske dagen der familien skal samles, god mat skal spises, godt humør skal spres og stemningen er noe helt uten om det vanlige. Gavene er selvfølgelig også et stort pluss.

For meg har kalenderen vært en nedtelling til et lite helvete. Hvert år starter de første dagene i desember med en vond følse. En påminnelse om hvordan de tidligere årene har vært. Så i midten av desember kommer håpet. Håpet om at denne julaften vil bli annerledes enn de andre. Ting virker annerledes.. Gjør de ikke?.... Litt mindre stress. Litt bedre stemning. Jo. Jeg tillater meg med nød og neppe å håpe litt. Rundt 20 Desember begynner jeg å angre på at jeg lot meg selv håpe og 23 desember smeller det. Alt håpet er ute og jeg sitter nok en gang knust over min egen idioti. Hvorfor gadd jeg å tro at ting ville bli annerledes? Jeg blir til og med skuffet. Skuffet over at ting ikke ble annerledes. Skuffet over at jeg lurte meg selv til å tro at etter så mange år så skulle denne julaften bli annerledes. Skuffet over at jeg i år igjen lurte meg selv til å håpe..

Det er ikke det at selve julaften er helt for jævlig. Det er jo faktisk ikke så veldig annerledes fra for eksempel en familiebursdag. Forskjellen vel bare at hele verden ikke lader opp til hver eneste bursdag slik som den gjør til jul.
Selvom jeg vet dette indelig godt, så stikker det litt ekstra. Det stikker litt ekstra rett inn i hjertet. Det stikker litt ekstra å føle på den falske stemningen. Det stikker litt ekstra å kjenne på at man bare skal godta. Det stikker litt ekstra å ikke kunne forandre noe.

I år har jeg valgt den feige veien ut. Jeg har valgt å jobbe hele jula. Det gjør at jeg slipper å håpe, slipper å ønske og slipper å bli skuffet.
Til gjengjeld sitter jeg med en dårlig samvittighet for de andre jeg lar stå i det alene... Men egoistisk som jeg har blitt velger jeg å tenke på meg selv i år. Og jeg håper de en gang skal klare det samme. Mine dører vil alltid stå åpne, og jeg vil gjøre det jeg kan får å gjøre denne måneden enlkest mulig for mine kjære. Men jeg må innrømme at Desember er den måneden jeg føler meg mest utilstrekkelig...

Jeg ønsker virkelig alle der ute en GOD jul og jeg håper at når folk der ute ønsker andre en GOD jul, så er det en tanke bak dette ønsket og ikke bare en strofe de kaster ut fordi det er Desember!



søndag 24. november 2013

Helg, hva er det?

På tirsdag var jeg på skolen, så jobbet jeg natt til onsdag, natt til torsdag, natt til fredag og lørdag morgen. I dag var jeg først i skogen å trente hund og så var jeg på jobb fra 16.45 til 21.45. I bilen på vei hjem kunne jeg endelig lene meg tilbake å tenke at nå skal det bli deilig med noen dager fri.
Musikken som spilte fra radioen gjorde meg munter, og jeg kjente at dansefoten skriker etter å få dekket sine behov.
Jaja, tenkte jeg. I morgen er mandag og folk er på jobb... Men til helga, da skal jeg jaggu finne fest og rocke dansefoten!!
....
....
....
.....
....
....
....
....
...
.....
.....
.....
.....
.....

Ånei,det stemmer,  jeg skal jo jobbe jeg da......



torsdag 21. november 2013

"My Crib"



Nå for tiden går det ufattelig mange hus og hjem serier på TV. Det er opppussingsprogrammer og det er folk som ønsker å vise frem husene sine i håp om at de har de fineste husene i Norge.

Så, PR-kåt som jeg er, har jeg laget mitt eget "Velkommen til mitt hus" innlegg :D

Som det også blir sagt i videoen så lever jeg for å skåne miljøet og en av måtene jeg gjør det på er å bruke så lite strøm som mulig.
Desverre så betyr det at det er litt mørkt i deler av hjemmet mitt, noe som gjør fokuseringen til kameraet noe dårlig..

Jeg håper dere setter pris på å bli tatt med til "My Crib", og at kanskje dere blir inspirert til å gjøre visse endringer hjemme hos dere selv.

Enjoy :D




tirsdag 19. november 2013

Pappaen til Albert visste vist ikke alt....

Jeg har prøvd mange ganger å gjøre som pappaen til Albert sa til Albert når han var redd for spøkelser. Jeg har stelt meg på et ben og sagt høyt; Stygge spøkelse stikk din vei, du finnes ikke men det gjør jeg!

Men av en eller annen grunn har det funket svært dårlig for meg. Spøkelsene ble ikke borte, og jeg lærte meg fort at det var best å løpe fra de i stedet.
I mange år har det å løpe og gjemt seg funket utmerket. Men nå funket det visst ikke lenger og jeg har fått beskjed om å møte spøkelsene til kamp, en etter en!
For meg virker det som om spøkelsene har en helt annen plan. De kommer i flokk og overrasker meg når jeg minst venter det. Men denne gangen er jeg klar. Jeg er utrustet med mobil, musikk og tårer. Så spøkelsene blir løst opp sakte men sikkert, en etter en.

I denne (som føles ut som evige) kampen må jeg innrømme at jeg ofte lurer på hvordan jeg klarer det. Hva er det egenltlig som får meg til å ha lyst til å stå opp, hva er det som gjør at jeg føler at det er verdt det?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er overrasket at jeg ikke èn gang har tenkt tanken på å gi opp.. Ikke èn gang har jeg tenkt at det er like greit å bare bli i senga.

Det er nå en gang sånn, at når øynene åpnes om morningen så hører jeg to firbente som våkner med meg. Før jeg har rukket å ta på meg klærne hører jeg at halene går og en svak ivrig piping er begynt. Det er ikke det at de er nødende eller har veldig lyst til å ut. Nei, de er rett og slett bare veldig glad for å se meg.
Jeg elsker å ha god tid om morningen. Da kan jeg gå tur i skogen, mens andre mennesker stresser for å komme seg på jobb. Jeg kan sitte på trappa ( med en liksom kaffekopp) og se på at hundene leter opp frokosten sin.
Noe av det jeg gleder meg mest til med tanke på huset mitt er å få en sofa inne som jeg kan sitte i sammen med hundene. At vi sammen kan ligge under pleddet og se på tv og spise noe snacks ;)
Noen ganger nå så varmer jeg opp bilen og tar med meg et pledd, pc'en og hundene og later som det er sofaen vår.

Det andre som får meg gjennom tunge stunder er som sagt musikk og tårer. Jeg kan hyle fra meg det jeg makter mens jeg lytter til utrolig deprimernede musikk.. Når dette er over kan musikken få meg på bedre humør. Jeg kan sette på muntre sanger som minner meg om fine stunder.
Det å synge høyt er forresten også ganske så befriende. Mange spøkelser blir borte da. Det burde pappaen til Albert visst!

Mest av alt er det en "ting" som gjør det enkelt for meg å takle de tunge stundene. Jeg har mennesker i livet mitt som betyr så mye for meg. Som gir meg så mye, og hjelper meg slik som bare de kan.
Uansett hvor mye dumt jeg har gjort, hvor trist jeg er eller hvor glad jeg er, så er de der å lytter. De føler med meg, reflekterer med meg og de hjelper meg å takle og gå videre.
Vi kan dele gleder like mye som vi kan dele sorger. Noen ganger må vi tilogmed oppdra hverandre ( som regel de som oppdrar meg, men jeg kan late som at det er gjensidig :P).
Jeg hadde ikke klart dette uten dere.
Hverken hverdagen, prosjektene eller spøkelsesjakten.

Til slutt må jeg nok sende en takk til de som ikke har trua på meg også. De som forteller meg alt jeg ikke kan klare, de som forteller meg hvor opptimistisk jeg er hvis jeg tror jeg skal få til noe, de som tror jeg er en tapt sak.
For noen dager, når jeg velger å ikke la de knekke meg, så gir de meg en liten push. Da går det en setning gjennom hodet mitt. En litt sterk stemme som sier; FUCK YOU jeg skal vise deg at jeg klarer!!!
Så, selvom det tar meg 5 år å komme i mål,vil jeg en vakker dag stå der rett opp i trynet ditt og forteller deg at du tok FEIL.

For jeg vet at jeg kommer til å klare det!!!!

torsdag 14. november 2013

onsdag 13. november 2013

Jeg ønsker det så inderlig



Jeg kunne så inderlig ønske at ting var annerledes. Jeg ønsket aldri at det skulle bli slik. Jeg ønsket å redde alle.
Man må velge sine kamper. Ikke velg de som alt er tapt. 

Inni meg er et kjempe stort savn, et savn etter noe jeg ikke vet hva er. Det mangler noe som føles så viktig. Noe som burde vært, men som ikke er. Noe alle har, eller i hvertfall burde ha. 
Jeg kunne ønske jeg visste at dette gjaldt bare meg... 
Jeg kunne ønske det kunne fikses.. 


Jeg har prøvd hele livet å fylle dette tomrommet med andre ting. Nå har jeg insett at jeg rett og slett bare må leve med det. Dette rommet er skapt kun for en ting, og det burde vært så fult at det var trangt om plassen. 

Jeg ville bare at du skulle elske meg, at jeg skulle bety nok. Jeg ville at jeg skulle være nok i livet ditt, slik som du burde vært i mitt.

Jeg kommer alltid til å lure på hvordan det føles... 

Hvordan er det egentlig å være noens datter...?
Hvordan er det egentlig å ha en mor.....?

tirsdag 12. november 2013

Å tenke, tenker, har tenkt... burde latt hver å tenke

Jeg har alltid hørt at det å være reflektert er bra. Det å kunne se ting fra forskjellige sider.. For å kunne gjøre det er man nødt til å inneha ferdigheten å tenke.
Ettersom jeg er jente, så har jeg fått denne ferdigheten inn med morsmelken. Og jo eldre jeg har blitt, jo bedre trent har jeg blitt i denne ferdigheten.
Ettersom jeg ønsker å være et oppegående og reflektert menneske har jeg også bevisst trent på denne "tenke" ferdigheten. Ja. jeg tenker faktisk på det meste. Og når jeg først tenker på en ting, så passer jeg på å tenke på den i alle mulige situasjoner. Ingen ting skal være utenkt.

Nå har det seg slik at jeg føler at denne tenkingen har blitt mer en belastning enn en gode.
Nå føler jeg nemlig at jeg ikke lenger har kontroll over tenkingen. Jeg føler at tenkingen har kontroll over meg.
Dette kan selvfølgelig være en bra ting. Spesielt om tankene er gode. Men som regel, om man tenker riktig lenge på en ting, så blir det ikke lenger så bra. Det starter alltid med gode tanker, gode refleksjoner, gode resultater på problemstillingene osv. Men etterhvert som jeg har tenkt på en gitt ting eller episode i mange forskjellige situasjoner er det til slutt kun negative muligheter igjen..

Ta for eksempel noe så enkelt som et ord, et hvilket som helst ord, og tenkt på det. Si det gjerne høyt også. Kun det ene ordet du har plukket ut. I starten vil det være ganske gøy å tenke på dette ordet, men etterhvert som du tenker over det høres ordet litt rart ut. Tenker du da enda litt lenger blir du til slutt i tvil om det ordet du tenker på faktisk er et ord.

Ta f.eks de tankene man tenker når man står opp. Eller de jeg tenker når jeg står opp. Jeg tenker nemlig ut en plan for dagen. Og et eller annet sted i den planen tenker jeg at jeg burde trimme litt. Ja, jeg tenker rett og slett at det hadde vært helt ok og bli litt "fit". Men så skjer det. Tankene løper løpsk. De starter med å fantasere om hvor bra det vil bli når jeg blir "fit".  Jeg svinger innom et fantastisk strandliv i bikini, alle de veltrente guttene som svermer rundt meg, hvor heit jeg vil være uansett hva jeg har på meg osv.. Tankene starter som dere ser med å ta meg med på en runde i drømmeland. Hadde jeg hatt kontroll ville jeg selvfølgelig stoppet der og tatt meg en løpetur med en gang. Men før jeg rekker å sette bena på utsiden av senga har tankene skiftet kurs. De fokuserer på hvor slitsomt det er å trene, hvor lang tid det vil ta før man får resultater, hvor kjedelig det vil være for resten av vennene mine som ikke er like veltrente ( :P) osv. Og vips så har tankene bestemt at det er best å ikke trene.

Det skal også sies at jeg kan tenke, mens jeg kjører bil, hvor kult det hadde vært å kunne kjøre bil enda bedre, slik at jeg kunne kjøre sidlengs på vintern og lukeparkert i byen.  Men vips så tenker jeg på hvor mange sykebiler som måtte kommet om jeg plutselig hadde kræsjet med en buss..

Noen dager, når jeg er i det lure hjørnet klarer jeg å lure tankene litt, da kommer jeg meg på trening og jeg tenker at jeg er rågod til å kjøre bil. Det hjelper også å drikke Burn eller Redbull har jeg funnet ut. Da blir jeg litt som en durasellkanin og tankene klarer ikke helt å henge med :P

Det skal sies at jeg har drukket en del Burn i kveld/natt, så tankene går litt i surr. Jeg er egentlig ganske glad for det, for da er det jeg som har kontrollen :D

Og akkuratt nå, når jeg sitter å tenker på dette med tanker, så tenker jeg at det måtte jo vært veldig mye enklere å være gutt..

For de tenker ikke så mye, gjør de vel???


søndag 20. oktober 2013

Litt ensom kanskje?? :D

Som singel, snart 30, eks-telefonselger vet jeg og utnytte et hvert tilbud for litt koselig telefonprat.

Her om dagen ringte en hyggelig (kanskje tilogmed kjekk??) kar fra et strømselskap til meg for å gi meg et helt fantastisk tilbud. Han kunne nemlig gi meg super billig strøm. Mye billigere enn alle andre selskaper. Denne mannen fikk meg til å føle meg helt spesiell. Det er lenge siden noen har fått meg til å føle meg så fantastisk. Fantastisk heldig vel og merke. Så heldig at det virket som om jeg var den eneste i hele verden som kom til å få dette tilbudet.
Vi pratet så lenge at når han kom til slutten av samtalen hvor han ønsket at jeg skulle lese av målerstanden hadde jeg allerede reist hjemmefra. Jeg skulle tross alt på trening, og jeg kunne ikke la en usett mann få meg til å komme for sent.
Oscar, som han het, hadde en plan. Han kunne jo sende meg en sms, også kunne jeg svare på den. Det var forsåvidt greit, men når han sa at jeg måtte svare innen kl 22.00 samme kveld ble det problematisk. For jeg skulle tross alt på jobb rett etter trening.
Vi ble enige om at han skulle ringe igjen dagen etter, men ikke før kl 14 da jeg ønsket og sove litt først...

Dagen etter ble jeg vekt kl 13.30 av en overivrig Oscar som var ute etter å få salget sitt i mål. Litt grumpy fordi jeg følte at han ikke lenger fikk meg til å føle meg så spesiell, og fordi han ikke klarte å vente til etter kl 14 (som avtalt) valgte jeg å svare han kort og greit. Jeg leste av måleren og Oscar forklarte at han nå skulle sende meg en sms som jeg måtte svare JA på og at da ville alt være i boks.
Vi la på og det tok litt tid før jeg fikk sms'en. Dermed hadde jeg rukket å sovne igjen før det pep i tlf.
Nok en gang vekket Oscar meg. Noe jeg virkelig ikke likte. Så jeg lot rett og slett hver å svare..
Det var visst dumt. For det viste seg at jeg hadde 5 min på meg til å svare på den sms'en.  Så når det hadde gått hele 6 min etter sms'en tikket inn ringte tlf igjen og jeg bestemte meg for at jeg måtte være litt ærlig med Oscar.Jeg er litt dårlig på ærlighet, men jeg syns jeg taklet det ganske bra denne gangen. Oscar derimot ble litt satt ut. Tror ikke han hadde forventet det.. :/
Jeg bare håper han ikke sliter med hjertesorg... 

Jeg fikk ikke tatt opp samtalen, så skriver den i stedet:
Meg: Hei Oscar. Hvordan går det?
Oscar: øhhhh.
Meg: Hallo??? Oscar, er du der?
Oscar: Ja...??
Meg: Så bra :)  Er alt i orden Oscar?
Oscar: ehm... ja...
Meg: Det var da bra.
(liten pause)
Meg: det var godt å høre stemmen din igjen. Det var jo tross alt blitt en stund siden.
Oscar: eeeeeee... ja...
Meg: Men du Oscar. Nå har jeg tenkt litt....
(pause)
Meg: Og jeg tror ikke vi kommer til å bli noe bra.
Oscar: Ehm. jeg tror du tar feil av meg og en annen.
Meg: Er ikke du Oscar?
Oscar: Jo
Meg: Da tar jeg ikke feil... Men jeg tenker det at når du ringer 3 ganger på under 24 timer. så blir det litt væææl mye.
Oscar: øøøøh....
Meg: du skjønner det Oscar, at jeg setter ikke pris på sånne som maser så mye..
Oscar: Men.. Jeg sendte deg en sms du skulle svare på...
Meg: kjære, kjære Oscar. Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har fra damer, men noen ganger trenger vi litt betenkningstid. Så om vi ikke svarer med en gang så trenger du ikke ringe å mase.. Det blir liksom litt mye.
Oscar: hmmm.. Men du skulle jo svare ja...
Meg: Oscar, vettu hva. Om du allerede tror du kan sjefe over meg så er vi ihvertfall på feil spor. Så du. Nå tror jeg vi avslutter dette her. Også ønsker jeg ikke at du ringer meg noe mer.. Beklager at jeg gjør det slutt over tlf, men jeg tror det er til det beste for oss begge. Ha en fin dag Oscar!

 

mandag 14. oktober 2013

Mr. Gps + meg = ????

Jeg har hørt mange ganger at alle har en indre GPS. Alle har en retningsans som fungere. Man må bare lære å høre på den.

Jeg har så lyst til å forstå hvordan min funker....
Det hadde vært litt deilig å gå på tur og være helt sikker på at det er jeg som har kontroll på når jeg kommer hjem, og ikke bare tilfeldigheter.


Så, hva gjør man når det er noe man vil lære seg? Jo, man trener.

Jeg trener ved å ta med meg hundene på tur i skogen. Mens jeg går prøver jeg å få med meg omgivelsene og tenke retning. Men på et eller annet tidspungt går det veldig galt. For når jeg går dit jeg trodde det var riktig å gå for å komme til det stedet jeg trodde jeg visste hvor var, så ender jeg alltid opp et annet sted.

Jeg går alltid inn i skogen på samme sted. Da har jeg et sikkert utgangspunkt som jeg forhåpentligvis vil kjenne igjen om jeg finner tilbake dit.

Sist tur bestemte jeg meg for å legge all logikk og planlegging bort og rett og slett prøve å lytte til min indre gps. Vi begynte å gå, og vi gikk og vi gikk. Mr.Gps sendte meg oppover, bortover, nedover, og litt i ring. Men vips så var jeg der jeg alltid ender når jeg går på tur.

På toppen...
 Fra toppen går det èn sti ned. Denne stien har jeg gått mange ganger og aldri har jeg kommet ut på samme sted. Så jeg er overbevist om at den stien endrer seg fra gang til gang. Derfor ønsket jeg nå å teste ut min indre GPS og finne en ny vei hjem.. 
Jeg lyttet og lyttet. Men jeg tror GPS hadde slått seg på lydløs, for jeg hørte ingen hverdens ting.
Den dype mannestemmen som hadde forklart meg veien til toppen var nå borte.. Så jeg ba til lavere makter om råd.
Så Tequilla begynte å se etter alternativer.
 Etter at jeg og Teqilla hadde gått rundt og rundt på denne toppen for å finne alternativer til å komme ned igjen syns Molly at nok var nok. Hun markerte tydelig på et tre, slik at jeg ikke skulle trenge og lure på om jeg hadde vært der før eller ei. (Jeg diskuterte nemlig dette litt med Mr. Gps underveis, for jeg er overbevist om at jeg stadig gikk i ring)
 Endelig fant jeg skiltet som viste akkuratt hva jeg følte!!!!
En haug med veier til ingensteder!!!!

Så jeg bega meg ut på den vanlige stien igjen. Jeg tenkte at det ville jo uansett være spennende å se hvor den førte denne gangen..
Etterhvert som jeg kom lenger og lenger inn på stien fant Mr. Gps ut at han ville være med. "Om 20 m ta til venstre" sa den dype herrestemmen. Etter 20 m var det tett skog på venstre side. og jeg kom på at akkuratt her hadde Mr. Gps lurt meg til å gå en gang før. Jeg husker den turen som en av de litt mindre koselige turene så jeg valgte og ikke høre på han. Men av en eller annen grunn fortsatte han bare å mase. "Om 2 m, ta en usving"...
Så jeg skrudde han av og fortsatte å gå.
Jeg er litt usikker på om dette var så lurt, for 45 min senere var jeg fortsatt veldig usikker på hvor jeg var og om jeg hadde gått i riktig retning.
Så kom jeg på at en klok dame en gang sa til meg at det er viktig å høre på magefølsen. Magefølsen har visstnok alltid rett.
Dette vet jeg jo egentlig fra erfaring, så jeg spurte Miss. Magefølse hva hun tenkte.
Hun kikket opp på meg med sine blå øyne og veldig blonde hår og sa "ehm, jeg skjønner ikke spm, prøv igjen".

Så da ga jeg opp. Disse indre stemmene som skal hjelpe deg ut av trøbbel funker virkelig ikke for meg.
2 timer og 50 min etter jeg gikk ut døra hjemmefra kunne jeg endelig skimte huset mitt igjen.

Av alle historier lærer man noe, og jeg har nå lært at man skal ALDRI gå på tur i skogen med mindre man har fri resten av dagen!

 

mandag 30. september 2013

Takk

Wow, for en respons!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.

I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.

Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.

Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.

Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!

 For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.

Jeg er rett og slett livredd.

Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.

They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.

Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!

søndag 29. september 2013

Så hjelpesløs...

For 5,snart 6 år siden ringte jeg barnevernet for første gang. Min mor er alkoholiker, og jeg hadde store problemer med å stå å se på hvordan dette ødela mine yngre søsken.
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.

Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.

Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??)  Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.

Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!

Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.

Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!

Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!

Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.

Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!

Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???

Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?


Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår!  3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.


Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...







lørdag 21. september 2013

ønskeliste...



Kjære du som kan gi til alle andre

Jeg ønsker meg kjærlighet, kjærlighet nok til å gi til de som ikke får
Jeg ønsker meg visdom, visdom nok til å ta tilbake alt som er gjort urett
Jeg ønsker meg styrke, styrke til å løfte meg opp igjen
slik at jeg er i stand til å bære de som ikke kan gå
Jeg ønsker meg rettferd, rettferd nok til at folk får det de fortjener

Jeg ønsker meg hukomelse, hukomelse slik at jeg kan huske alt det gode folk har gjort
Jeg ønsker meg varme, varme nok til å dele med alle de som føler kulde
Jeg ønsker meg et hjerte, et hjerte stort nok til å romme alle jeg er glad i
Jeg ønsker meg lykke, nok lykke til å spre glede til alle som trenger det


Jeg trenger bare litt av alt, litt mer en akkuratt nok, slik at jeg kan dele like mye som jeg har fått


onsdag 11. september 2013

Adoptert!!!!!!

Når man har litt god tid, ingen TV, lite internett og lite lys, så er det begrenset hva man ar mulighet til å gjøre. Så i går satt jeg å kikket på bilder på facebook.
Dette er en tanke som har slått meg før, av mer oppførselsrelaterte grunner, men når jeg tittet på bildene av mine søstre ble det ikke lenger noen tvil. Jeg må være adoptert!

Når jeg legger meg om kvelden er håret mitt litt rufsete. Når jeg står opp om morningen er håret mitt en gigantisk knute. Det ser egentlig ut som katten har tygd på det, svelget det, kastet det opp igjen for så å lime det tilbake på hodet mitt...
Når jeg kommer ut av dusjen, etter å ha brukt 2* shampo og balsam, så er ikke håret mitt silkemykt. Neida. Da er det fult av masse små knuter som ryker når jeg tvinger børsten gjennom.

Frisørene sier alltid til meg at håret mitt er så slitt, og at jeg trenger hårkur. Og hver gang kjøper jeg hårkur og det hjelper ingen ting... Og jeg tror ikke det er slitt fordi det mangler proteiner... Jeg tror det er slitt fordi jeg er nødt til å karve ulla hver dag!!!
Når halvparten av håret detter av når jeg børster det så er det ikke så rart at det blir slitt.. Og nei, det er ikke sånn at det blir tynnere, for det detter jo ikke av fra rota. De ryker jo på midten!!

Men i allefall, poenget her var jo min mistanke om at jeg er adoptert. Og håret er den siste brikken.
Vi er 5 barn, deriblant 4 jenter.. Og jeg er den eneste som har hår som ser slik ut...
 (Dette er ikke så ille, for det er tatt midt på dagen, altså etter det er børstet)

Heidi har tynnere og rettere hår..
( her har hun tilogmed busta det til litt med vilje)

Hege har tynnere og rettere hår..
(Hege er den i midten)

Henriette har også tynnere og rettere hår...



Da Henning er gutt og har kort hår er det vanskelig å vite om det ville vært rett eller ei.. Men jeg er ganske så sikker på at det ville vært rett..

I tillegg til fyldigheten og rettheten skal det sies at jeg er den eneste med mørkt hår... 
Henriette ønsker bare få meg til å føle meg som en del av familien, så hun sympatifarger håret sånn en gang i året...

Så som dere ser, jeg er garantert!!!!!! fra andre foreldre!