"Alene"

I 2004 fikk jeg en oppgave på skolen om å skrive en stil med tittelen Alene.
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og denne oppgaven gjorde det enkelt for meg å skrive en selvopplevd historie.

Nå som det er sjølveste julaften kom jeg igjen på denne historien, og jeg ønsker å dele den med de av dere som er intressert i å lese.

Dette er en historie sett fra en forvirret pikes ståsted, og jeg er desverre redd at det fins så alt for mange slike forvirrede barn der ute.
Historien er lang, men det er også helt valgfritt å lese den. Men for de av dere som lurer på hvofor jeg ikke liker å feire jul og ikke har noen julefølse, så er dette en god forklaring.

                                   Alene

Hun våknet tidlig på morningen for å rekke alt hun skulle. Hun ville prøve å forandre på mønsteret som hun følte familien hadde fulgt de siste årene. Hun tok med hunden ut, det var stjerneklart, himmelen var mørk og snøen dalte lett. Det var vakkert. Jo lenger hun gikk, desto mer håp fikk hun om at denne dagen kunne bli bra. Hun ble mer og mer optimistisk, hun følte at den gamle julebarnegleden kom snikende, men hun var redd for å slippe den frem. Hun ville ikke bli skuffet igjen. Hun kledde på søsknene sine og gjorde dem klare,  så la hun alle pakkene i bilen. Hun gjorde alt hun kunne for at mor skulle ha minst mulig å gjøre denne dagen, for hun ville så gjerne oppleve en god julaften. Hun hadde ikke hatt det siden hun var 11 år, og minnene fra den tiden ble bare svakere og svakere jo flere andre ting som skrapte seg inn i hennes hukommelse.

Hun satte seg i bilen og kjente med en gang at kulda kom krypende. Jo lenger de kjørte, jo mer forsvant håpet. Innen hun var fremme hadde håpet sakte, men sikkert forlatt henne. Igjen var hun helt alene. Helt alene, uten følser, uten ord, uten glede.

Maten var spist og kake, kaffe, øl og akevitt stod på bordet. Foreløpig hadde alt gått greit. Hun satt på plassen sin å tenkte. Hun smilte smått for seg selv mens hun klatret lenger og lenger inn i tankene.  Tankene som tok henne tilbake til da jula var noe å glede seg til. I bakgrunnen hørte hun småsøsknene mase om å få åpne pakker. Tanter, onkler, kusiner og fettere snakket høylytt og lo. De koste seg. Far holdt som vanlig sin vakre tale om hvordan var jula var når han var liten Hvor tålmodig alle måtte være, og hvor lenge barna måtte vente på at foreldrene ble ferdig med sitt. Mormor stresset som vanlig med av – og på-dekking av bordet.  Hun liker når alt er perfekt. Jul er ikke jul hvis den ikke er god, har mormor alltid fortalt.

Hun følte seg som et barn igjen. Alt var perfekt… Håpet kom tilbake, men julegleden ville hun ikke slippe helt fram. Hun lyttet nøye rundt seg og studerte alle hun hun så. Hun så hvor glade de var og hun håpet så inderlig det ville vare... «Er det mer alkohol i kjelleren?» Det måtte bare skje.. Hjertet ble fylt med 10 kniver. Tårene presset på. Hun visste hva som ville skje. Hun tittet bort på det kunstige juletreet som mormor hadde hatt i mange år. Det treet hun som liten hadde hatt så stor glede av å pynte. Nå så hun hvor blass det plutselig ble i fargen , den visnet, rett forran øynene hennes. En og en barnål datt ned på bakken. Under det stygge treet lå en haug med bestikkelser. Masse bortkastede penger, bare for å lure barna til å tro at jula er en kul ting… Hun fikk en dytt i ryggen når hun tenkte på det. Ingen hadde fått henne til å tro at jula var en fin ting. Foreldre kjøper bare masse kjipe leker for å få ro til å sitte sammen og snakke og kose seg uten forstyrrelser fra ungene de så lenge hadde gledet seg til å få.. De barna som de påsto de var så glade i. Jo mer hun tittet rundt seg, jo kvalmere ble hun.. Hun så bare mer og mer hvor teit jula var blitt. Kanskje hadde hun trivdes mer i jula sammen med far da han var ung. 

Hver pakke hun fikk i fanget ble åpnet med slappet, triste hender. Hun tittet så vidt på dem før hun hvisket takk. Tankene svirret i hodet. Hvorfor skal man takke for alt man får denne dagen, når alt man får bare gjør vondt? Det stakk i brystet fortsatt. Hun greide ikke nyte synet av sin yngste bror som smilende og fornøyd pakket opp pakker. Hun greide ikke å nyte familien samvær. Hun visste hva som kom til å skje. Hun hadde sett det så mange ganger før.

Når helvete først startet for seks år siden, så skjønte hun ikke så mye av hvorfor det skjedde, men hun visste at det var på grunn av henne selv. Det sa moren, moren som hun var så vanvittig glad i. Personen som hun elsket og så på som sin beskytter fortalte henne at det var hennes skyld at julaften ble ødelagt… Hun var bare tolv år da moren knekte henne med disse ordene første gang. Og så på den dagen hun elsket mest av alle dager. Den hun gledet seg til i mange måneder. Denne ene dagen. Denne ene gleden.

Men nå, nå når hun var blitt eldre, hadde hun lært å se, lært å takle, lært å rømme, lært og forstå. Men allikevel var spørsmålene der. Hva i all verden hadde hun gjort som var så galt? Når skar det seg egentlig? Fortjente hun egentlig å leve i dette helvete?

Tårene presset på. Hun skalv nå. Hun lukket øynene i håp om at ingen så henne. Hvor mye hun led. Hvor mye hun tenkte på sine tre småsøsken. Hvor lite hun ønsket at mormor skulle være vitne til denne grusomme dagen.  

«Martine, hva er galt med mamma?» Hun frøs til is. Hun greide så vidt å snu hodet for å se sin lillesøster på 10 år i øynene. Hun så to lyseblå øyne dekket av redsel og tårer. Hun så akkuratt det hun selv følte. «Martine, kan du gjøre noe? Det gjør så vondt.» Ordene stakk i hjertet hennes. Ordene lød så svake, så skranglete. Ordene var kvalt i gråt.. Hun visste at de minste ikke hadde skjønt så mye før, men hun visste at en dag ville det syns. Motvillig flyttet blikket seg til den personen hun ikke lenger ville kjenne. Personene som satt ved siden av det visne treet. Treet ble enda styggere nå. En mørk skygge la seg over den delen av rommet. Hun følte et slags sinne. Hun hadde aldri følt det akkurat sånn før; Ansvarsfølelsen for søsknene. Kjærligheten for den personen som hun minst ville elske. Alt hun noen gang hadde følt ble så blandet, så kaotisk.

Hun reiste seg. Hun slapp aldri øyene fra mor, uansett hvor mye hun ville det. Hun ville ikke se, men klarte ikke la være heller. Hun visste at alle så det, men hun visste ikke hvorfor hun måtte ordne opp. Hvorfor ville ingen andre skåne hennes søsken? Hvorfor ville ingen hjelpe henne å få julestemningen tilbake? Sveket, sint og redd satt hun seg ned foran moren. Med et vanvittig sinne i stemmen hvisket hun lavt «Mamma, nå får du faen meg gi deg. Se på sønnen din. Han gråter. Han er 7 år gammel og DU ødelegger julen hans. Det er ikke meg. Det er DEG, for faen!!» Forbauset over å høre sin egen stemme snakke slik til sin mor, forran resten av familien, speiselt mormor, gjorde henne redd. Men moren reagerte ikke. Moren satt fortsatt med munnen på vidt gap, øyene festet seg til alt det kunne feste seg til. Moren vugget frem og tilbake som om noen dro i henne. Det gjorde så vondt å se på.

Hun fikk ikke respons, men hun visste at moren hørte. Dette hadde nemlig skjedd før… En del ganger før. Men aldri skjønte hun hva hun skulle gjøre. Aldri fikk hun hjelp til å takle det. Aldri fikk hun forklaring på hva som egentlig skjedde.

Gråten til lillebror raknet hjertet hennes i tusen biter. Hun kjente hylene hans ta tak i forskjellige sider av hjerte og dra til. Han trodde mor kom til å dø. Hun måtte gjøre noe, men hva? Hun lyttet rundt seg.  Hun hørte resten av selskapet snakke. Men de snakket ikke om henne og mor. De snakket om koselige ting. De koste seg igjen. Far var oppgitt, så han tok med lillebror ut. Far skjønte det. Far visste det, men han var for redd, for sint og for skuffet til å klare å gjøre noe.

Hun løftet moren sitt ansikt slik at blikkene måtte møtes, før hun sa med skuffet stemme og gråten i halsen «Mamma! Hører du meg? Vet du hva folk tenker? Vet du hva jeg tenker? Bryr du deg i det hele tatt? Eller er du faktisk så lite glad i barna dine? Jeg vet du ikke er glad i meg, men mamma..» hun måtte holde hardere, moren strittet i mot. Ikke i skam, men av sinne. «Mamma. Vær så snill.. Ikke la mine søsken se hva jeg har sett, eller gjennomgå det jeg har gjennomgått. Skjerp deg. Jeg orker ikke mer.» Moren så på henne nå. Frivillig.

Hun skjønte det. Hun hadde gjort sin aller største tabbe. Hun skulle aldri ha snakket sånn til sin mor. Det iste nedover ryggen mens hun stille krøp tilbake til stolen sin. Tårene presset på, og hun slet med å tenke. Tankene svirret for mye. Hun inså hva hun hadde gjort galt og hun skjønte at det bare var hennes skyld. Trodde hun da. Hun ville bare ta til takke med den enkleste forklaringen. Bare i håp om å forstå, bare for å prøve å forstå. Hun holdt rundt bena sine. Hun lukket øyene. Et lite øyeblikk fikk hun for seg at det bare var en drøm. Hun hørte igjen folk som snakket  og barn som lo. Hun håpet. Hun løftet hodet sakte opp fra knærne. . Hun løsnet armene forsiktig. Hun ville sette bena ned på bakken igjen. Hun ville ikke gjemme seg lenger. Alt var jo som før, hun var helt sikker denne gang. Hun hadde kanskje bare svømt for langt inn i tankene. Kanskje hun bare hadde sett for seg det værste senarioet hun kunne tenke seg. Kanskje fantasien og redselen hadde lekt med henne. Hun håpet, men hun turte ikke åpne øyene riktig enda. Hun ville føle gleden først. Hun ville lukte jula slik den skulle være… Lenge følte hun, lenge luktet hun, men ingen forandring var skjedd. Hun åpnet øynene og så rett bort på det kunstige juletreet som bare hadde noen få barnåler igjen… FAEN!!! Det var ingen drøm. Hun ble sint. Hun ble kald. Leppene føltes blå. Hun var sikker på at neglene snart ville sprekke. Hun frøs. Hun kokte. Hva skjedde egentlig? Hvorfor forsvarer ikke familien meg? Hvorfor lar de slikt bare passere? Ser de meg ikke? Tankene var så sterke. De skrek til henne inne i hodet. Hun taklet ikke mer. Hun så bort på mor.. Hadde mor skjerpet seg? Hadde mor klart å lukke munnen? Var anfallet over? Hadde hun tatt til vett? Tankene gjorde så innmari vondt. Hun ville ikke tenke. Og langt mindre se.

Glasset ble fylt og tømt, igjen og igjen og igjen. Finnes det ingen bunn? Er hun ikke fylt opp snart? Hvor mye har hun egentlig plass til? Sinnet tok igjen overhånd. Hun taklet ikke mer. Hun ville dra. Hun så farens øyne. Hvor triste og hjelpeløse de var. Hvor svak han følte seg. Hvor skamfull han var, han klarte jo ikke en gang og skjerme barna fra det værste de noen gang kunne se. Hun måtte gjøre noe. Hun måtte bare få det ut, men turte hun? Det var jo tross alt hennes mor. Hun måtte bare vente litt, hun følte seg lammet. Hun stablet bena så godt hun kunne og snublet ut. Hun trengte en røyk. Selv om hun hadde lovet mor og ikke røyke mens de var hos mormor. Mormor visste ikke, og mormor måtte ikke vite. Men hun følte at dette ikke gjaldt mormor. Dette gjaldt henne og mor. Alt det uoppgjorte mellom dem. Alle gnistene som aldri tok fyr, men som lagde store brennmerker. Alle gnistene som bare gjorde det umulig å være sammen. Men var det egentlig hun selv eller mor som var problemet? Hun visste ikke helt. Tankene drepte henne, de trykte henne langt ned i søla. Gleden i å ta en røyk og trosse mor var stor. Det holdt liv i henne. De holdt de største gnistene på avstand. De som brant mest. De som lagde arr. De gnistene som hun visste hun alltid ville huske, de gnistene som nektet og dra. Hun tente enda en røyk. Innerst inne håpet hun litt at mor skulle komme ut.  Hun ville se hvor høy mor var i hatten når hun ikke greide å stå på sine egne ben. Når hun vinglet rundt uten kontroll og når munnen var lammet og hun ikke kunne snakke ordentlig.

Hun følte seg så sterk. Hun følte at dette var dagen hun måtte si ifra. Hun var klar. Hun var klar for å stå på egne ben. Hun var klar for å ta farvel med all skylden som var blitt lagt på henne.. Den som egentlig skulle vært lagt på mor. Hun stod ute lenge å lekte med tanken på å føle seg fri. Hun hørte noen kom i mellomgangen. Noen skulle ned i kjelleren igjen og hun visste godt hvem det var. Ingen andre en mor orket mer nå. Hun beveget seg innover. Bena festet seg hardt i bakken for hvert skritt hun tok. Hun skalv, hun sklei og hun vinglet. Men det var ikke is der. Hva var galt med henne? Var hun ikke klar for oppgjør likevel? Den tanken fikk bena til å få fart på seg. Hånda strakk seg automatisk mot dørhåndtaket. Hun hadde ikke lenger kontroll over sine egne handlinger. Kroppen var for sta.

Synet var ikke vakkert og det var i alle fall ikke godt. Det stakk henne i hele kroppen. Hun følte morens sinte øyne grave ut alt hun hadde inni seg, alle følelsene. Hun følte morens øyne spise hjerte hennes. Hun var svak igjen, hun angret, hun var redd. Fryktelig redd. Hun var redd for det mennesket som betydde mest for henne og som hun elsket mest, men som hun aldri hadde fått en grunn til å elske.  Hva hadde moren gjort for å fortjene den respekten hun fikk? Hvordan hadde moren fortjent så stor kjærlighet? Hvorfor ga de henne all den kjærligheten og respekten? Hun var jo djevelen selv. Det så man tydelig nå. Moren gravde øynene i henne. Øynene ble store og skarpe, de skiftet farge også, fra ekkel grønn til ulvegul.  De lyste i mørket som katteøyne. Moren støtt til en dør, bena sto ikke rett. Moren slet med å holde seg oppe. Hvorfor gadd mor, lærte hun aldri?

Hun merket at moren var sinna. Hun merket at moren var skuffet. Hun hatet når moren var skuffet. Det morens øyne ikke hadde ødelagt ødela henne selv nå. Dårlig samvittighet og redsel klatret opp i halsen, hun følte seg kvalt. Hun fikk ikke puste. Tårene presset hardt, men de slapp ikke frem. Hun ville ikke være den svake nå. I hvert fall ikke vise det.

Ordene svei. Hun kunne ikke holde igjen. Tårene strømmet og kjeften gikk. Alle de stygge ordene ble sagt så høyt at hun var sikkert på at alle naboene hørte dem. Det var så fælt. Alle de stygge ordene. Alt de sa til hverandre. De som egentlig skulle elske og støtte hverandre i livets harde tider. Hun orket ikke mer nå. Hun løp. Vekk fra ordene, vekk fra smerten. Vekk fra alt hun ikke ville ha. Hun løp inn. Ville finne hunden sin. Ville dra. Ville rømme fra alt hun ikke taklet. Det var sånn en ufattelig smerte hun fikk når hun så moren sånn. Hun orket ikke mer .Det ble så alt for mye. Så alt for sterkt.

Hun fant hunden å gikk sakte mor gangen. Hun kjente blikk i nakken, mange blikk. Skammen til slekta borret seg inn i henne. Nå så de endelig at de kanskje burde ha gjort noe. Hun følte tankene deres kveles i skammen og tårene. Hun ble kvalm av dem. De skjønte det, men hun ville ikke lenger ha hjelp og sympati. Det var for sent nå. De kunne reise til helvete for hennes skyld. Såret over å endelig ha fått bevist hvor lite alle brydde seg lukket hun den første døra slik at hun ikke skulle føle deres skamfulle og flaue blikk i nakken.   
Så hørte hun det. Det var ikke som forventet. Hun hørte gråt. En gråt som lød av skam, skyldfølse og ærlighet. Hun trodde det ikke. Kunne det være moren? Hun nærmet seg den ytterste gangen. Hun gikk sakte. Hun listet seg. Hun var redd dette bare var lureri, slik det pleide, men det hørtes mer ekte ut denne gangen. Kunne det skje? Kunne det virkelig skje at moren angret?

Hun løp. Hun løp fort. Hun skammet seg. Det stakk i ansiktet. Det svei. 
Hun følte seg så liten og hjelpesløs. Hun var flau. Det gjorde så vanvittig vondt.

Hvorfor i dag? Hvorfor på julaften? Hun saknet farten og tok seg tid til å se seg rundt. Hun så opp på himmelen og tok følge med noen snøflak ned igjen. Hun la hånden på det røde kinnet. Det var varmt, det stakk og det svei. Hun følte det gjennom hånden også. Morens vrede. Hun tittet på stjernene. Himmelen var mørk og stjerneklar og snøen dalte lett ned mot henne. Hun ville skrike. Hun ville drepe. Drepe himmelen og snøen som hadde gitt henne disse falske forhåpningene. Hun ville kvele alle stjernene som hadde latt henne slippe ut det lille som var igjen av glede til denne dagen. Nå var alt bare borte. Sløst vekk for mer smerte.

Hun så fortvilet ned på hunden sin. Hun bøyde seg ned til han og satte seg på huk ved siden av han. «Unnskyld. Du kunne hatt det så mye bedre et annet sted. Men jeg er for egoistisk til å la deg gå. Jeg beklager, men jeg elsker deg virkelig. « Hun fikk et nuss rett på det vonde skinnet. Det gjorde så godt. Hundens hodet løftet hennes.  Hun smilte av kjærlighet og glede. Det føltes nytt og godt. Det var så lenge siden. Hun følte en slags varme.

Kinnet svei fortsatt, som om tusen piler var stukket i henne.  Hun visste godt at disse pilene kom til å sitte der for resten av livet bare for å minne henne på hvordan hun ene og alene hadde ødelagt julen. Hun prøvde å glemme, fortrenge. Ville ikke være ved det som hadde skjedd. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Smerten prøvde å drepe henne. Men hun var sterk, ville være sterk. Ville ikke at morens handlinger skulle gjøre henne skamfull resten av livet, hun nektet og føle seg mindreverdig. 

Hun skrek, hun hylte av smerte. Smerten kom direkte fra hjerte moren nettopp hadde revet i småbiter. Det lille håpet hun hadde levd på i 18 år om at moren var glad i henne var nå blitt totalt borte. Hun følte seg død. Hva hadde hun egentlig igjen nå?

Hun tok seg sammen igjen. Hun var blitt for gammel til sånt tull. Hun måtte ta ansvar for sine handlinger. Hun bet tennene sammen og tuslet videre. Hun ville bare gå, gå til hun følte seg bedre.

Hun var stiv i ansiktet, hun var dekket av is. Det var blitt kaldt. Hun beveget seg til den stengte kiosken. Hun elsket å sitte der med hunden sin. Hun følte seg på en måte fri når hun satt der på benken bak gjerdet som skjulte henne fra alt annet. Hun følte hun så alt som skjedde på utsiden, men at ingen kunne se inn.

Tankene strømmet på igjen. Nå hadde hun tid til å tenke. Hva nå? Tårene frosset på øynene. De rakk aldri å renne. Hun var som hard is på utsiden og enda mer frossen på innsiden. Hva nå? Ordene klamret seg fast. Ikke kunne hun gå tilbake, og ikke kunne hun gå hjem. Hun så det komme, og det var ikke første gang. Hun hadde vært der alt for mange ganger før… Hun følte den forferdelige smerten som trengte seg gjennom den kalde kroppen. Hun lukket øynene, men alt hun så var mormors visne kunstige tre, og rundt sto mange skuffede ansikter. Det skrek i hodet hennes. Hun hadde gjort det igjen. Moren hadde rett. Det var hennes feil. Det hadde alltid vært hennes feil. Alt ble jo så mye vedre når hun ikke var hjemme.

Hun husket godt ordene som hennes elsdte lillesøster hadde sagt. Hun så for seg den lille uskyldige søsteren på 14 år, som ikke hadde noen venner, og som takket seg hellig for mor og far. Alt som sirkulrte i hodet hennes var ordene og bildene av søsteren som en gang sa, når hun var hjemme på besøk,: « Martine. Kan du slutte og komme på besøk? Mamma blir så slem da. Hun sier hun må drikke for å orke å være sammen med deg. Jeg vil gjerne ha deg på besøk, men tenk på lillesøster. Hun er så lik deg. Hver gang du er her, og mamma drikker, og du går, da er det henne det går utover. Hun er nemlig så glad i deg. Hun ser opp til deg. Hver gang forsvarer hun deg når du har gått og mamma slenger dritt. Hver gang mamma tar en ny øl sier hun ifra akkuratt som deg. Jeg vet at du tror jeg ikke skjønner noe, men jeg har sett mer enn du tror. Jeg orker det bare ikke. Men for lillesøster, kan du la hver å komme så ofte på besøk?»

Tårene trillet som aldri før. Hun inså det nå. Hun dyttet det bort. Bare for å ikke havne i grøfta igjen. Hun hadde vært der før, men hun hadde lært. Hadde blitt eldre. Hun kunne fortrenge og forvrenge nå. Hun pleide å vrenge alle ordene hun ikke ville høre. Men nå, nå som hun satt ute alene, på julaften av alle ting, følte hun seg tom. Hun var forlatt. Hun skammet seg. Hun ville gjemme seg, ville ikke at verden skulle se henne og det hun hadde gjort. Hun tok av seg jakka og la den over hunden. Han måtte jo ikke fryse. Han hadde jo ikke gjort noe galt. Det var jo hennes skyld alt sammen. Men hun taklet bare ikke mer. Hun var alt for alene. Hun hadde aldri følt seg så alene Hun hadde aldri følt seg så jævlig. Hun følte at hun utnyttet sin bestevenn. Hun hadde vondt av han. Så mye som den hunden hadde vært med på. Hvor mye mer han egentlig fortjente. Hun kunne ikke gi han nok!.

Under julaftens svarte, stjerneklare himmel. Med vindens kalde drag susende rund henne la hun seg ned ved siden av hunden. Tankene fløy rundt henne. De begynte å svinne hen. Som tårer frøs til is, frøs også tankene. Hun kunne ikke tenke mer. Hun tittet på hunden sin og ga han en stor klem. Så strøk hun han langsomt på magen mens hun tittet opp på himmelen og håpet på en siste ting. Hun ønsket sterkt, hun brukte de aller siste kreftene på å håpe. Sakte dekket snøen henne og under det hvite teppe av snø ønsket hun at i løpet av denne natten ville været gi henne den straffen hun følte hun fortjente i kulde. Slik at hun kunne få den kulden hun hadde gitt de andre ved å ødelegge en av årets fineste dager. Helst skulle det bli dødskaldt.