onsdag 12. august 2015

En metode blir ikke bedre enn den som bruker den

Blikker vingler fra meg til veggen. Frem og tilbake titter hun før hun låser blikket på veggen.
"Er det noe på tavla?" spør jeg først. Tidligere erfaring har lært meg at det ofte handler om noe på den.
"Nei" er svaret og jeg merker at jeg allerede trekker pusten for å fylle meg med tålmodighet.
"Ok" sier jeg mens jeg strekker armen opp mot toppen av bokhylla. "Da regner jeg med at det gjelder noe med eller i denne hylla... Er det noe på de to øverste hyllene?"
"Nei." er svaret igjen.
"Men det stemte at det har noe med noe i denne og gjøre?" Jeg peker på hele bokhylla. Fra bunn til topp og til bunn igjen. Et bekreftende blikk lar meg gå videre.
"Er det noe i denne hylla? Er de noe du skal ha? eller er det noe du skal fortelle?"
Et lurt smil dukker opp i ansiktet hennes, og jeg merker med en gang hva jeg har gjort.
"Fillern, jeg glemte meg. En ting av gangen. Skal du ha noe eller fortelle noe?" Jeg tar meg i det og prøver igjen før hun rekker å svare. " Er det noe du skal fortelle om?"
Blikket fester seg på hylla igjen, mens hun jobber lenge med å få frem et ja.
Jeg setter meg til rette i stolen, jeg vet at dette vil ta tid.
Jeg klarer endelig å finne riktig hylle og begynner på alle gjenstandene.  En etter en gjenstand blir pekt på og utelukket. Jeg løfter håpefult den siste gjenstanden. " Dette er det siste, så nå er jeg spent på hva du skal fortelle meg.. En eske med Dent. Har du kjøpt den i dag? ikke det nei. Har du fått den av noen? Nei ikke det heller. Har du spist noen sånne? Nei, okei. Har det noe med selve pastillene og gjøre da? " Nå er hun sint. Så da var det kanskje ikke eksen med Dent som var tingen alikevel. Jeg setter esken tilbake på hylla og ser på henne med et unskyldene blikk. Jeg ble revet med og gikk for fort frem. Vi må ta noen skritt tilbake.
Jeg får igjen bekreftet at det er den hylla, men at det ikke er noe med en av gjenstandene. Jeg spør om igjen og om igjen og jeg vrir og vrenger på alle alternativer, men jeg er stuck.
Vi blir enige om en 2 minutters pause, så vi begge kan justere på tålmodigheten.

Litt pusterom hjelper meg ofte og jeg er klar for runde 2.
Jeg spør om det hun skal fortelle er noe hun har opplevd denne dagen og jeg kommer frem til at det skjedde før lunsj. En lyspære blir tent og jeg husker plutselig at de ikke hadde gjort noe på dagen fordi det var storrengjøring.
BINGO!! Hylla var ryddet og ommøblert på!

Jeg synker ned i stolen og skjenner at jeg er veldig sliten til at jeg nesten nettopp har begynt på vakt. Blikket mitt fanges av klokka på PC'en. Klokka er blitt 01.17. Vi har brukt 2,5 time på å komme frem til at hun syns det var kult å få rydda litt i hylla si.


Slik går mine timer på jobb. Jeg føler meg evig "klikkertrent".
Jeg har fordelen av at det er både ja og nei, og at jeg kan stille spørsmål.
Hennes belønning er at hun får formidlet noe som er viktig for henne. Min belønning er at vi blir ferdige og hjernen min kan få slappe av.

Det å sitte i andre enden av båndet og kjenne på frustrasjonen av å ikke forstå, har gjort noe med mine tanker rundt shaping/klikkertrening.

Jeg bruker per i dag klikkeren som en hjelper for å fortelle hunden at det den gjør akkuratt nå er det som bringer frem den godbiten jeg kommer til å klare å få sumlet ut av lomma mi om 5 sekunder.
Det viser seg at jeg er svært dårlig på shaping..  Jeg har for dårlig tid/tålmodighet, og jeg har for treig reaksjonsevne. Så klikket ble litt for ofte litt for sent.
(Jeg har prøvd å shape inn at hunden skal gå i en pappeske... Jeg har per i dag 0 av 3 hunder som går i pappesker)....
Men jeg beundrer virkelig de som klarer å bruke klikker/shaping slik som det faktisk skal brukes, og jeg er mektig imponert over de hundene som klarer å bli trent på den måten uten å bli helt tussete..


Så på en litt langtekkelig og klønete måte, så prøver jeg å poengtere at selvom èn metode i utgangspunket er veldig bra, så er blir den ikke bedre enn du klarer å bruke den...
Klarer du ikke bruke den, så prøv en ny ;)