Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget.. For mens hjerte skriker i smerte og tårene sprenger på, så føler jeg samtidig en god del sinne og en ubeskrivelig dårlig samvittighet.
Som noen av dere kanskje husker så hadde Molly en litt uheldig hendelse i romjula. Hun ble løpt ned av en annen hund og viste store tegn til ubehag ved både halthet og gråt.
Jeg dro da til vetrinæren. Der ble hun rønket og jeg ble sendt hjem med smertestillende og beskjed om å holde henne i ro.
Haltheten avtok en stund før den brått kom tilbake igjen.
Da ble det ny tur til vetrinæren og vi rønket resten av hunden. Igjen fikk jeg beskjed om at ingen ting var å finne, og jeg ble henvist til en annen vetrinær som også var kiropraktor.
To uker senere fikk jeg time der. I mellomtiden ble Molly fin, før hun plutselig ble stokk halt igjen.
Kiropraktoren fant ingen ting og antok derfor at det kunne være en prolaps i nakken.
Jeg er ikke så glad i å behandle antakelser, så jeg bestemte meg da for å dra til en ny dyrlege for å bekreftet eller avkreftet at det var en prolaps.
Så i dag har jeg vært hos dyrlegen. Samme dyreklinikk som jeg har vært hos hele tiden, bare hos en annen dyrlege.
Og i dag fikk jeg sjokknyheten.
Molly har ingen prolaps. Hun har avrevet muskler i skulderen. Det var et tydelig hulrom "bak skulderen" og om ikke jeg misfårsto så fant de igjen denne muskelen nærmere brystkassa.
Det viser seg også at skulderen sklir ut av posisjon og at det er derfor hun tidvis blir super halt!
Vi tok en titt på de bildene som ble tatt når jeg først kom inn i desember, og jeg ble akutt kvalm. Det så jo ikke bra ut i det hele tatt!! Vetrinæren lurte også på om det faktisk var sant at Molly hadde gått inn i klinikken for egne ben den dagen bildene ble tatt..
Så til uka venter en oprasjon som jeg ikke aner hvordan kommer til å gå.
Skulderen må skrues på plass, og vi krysser fingrene for at noe av musklaturen kan reddes..
Om dette går bra, så venter 8 uker med opptrening før vi kan si for sikkert om Molly noen gang kan gjøre noe som helst annet enn å være en sofasliter..
Så nå lurer jeg på hvordan to vetrinærer kan ha ungått å finne ut av dette..
Også jeg lurer på hvordan i all verden Molly har hatt det den siste mnd...
Hun har vist lite til ingen tegn på at hun har hatt det kjipt. Og jeg føler meg som den værste mammaen ever som ikke har funnet ut av dette tidligere!!!
Som noen av dere kanskje husker så hadde Molly en litt uheldig hendelse i romjula. Hun ble løpt ned av en annen hund og viste store tegn til ubehag ved både halthet og gråt.
Jeg dro da til vetrinæren. Der ble hun rønket og jeg ble sendt hjem med smertestillende og beskjed om å holde henne i ro.
Haltheten avtok en stund før den brått kom tilbake igjen.
Da ble det ny tur til vetrinæren og vi rønket resten av hunden. Igjen fikk jeg beskjed om at ingen ting var å finne, og jeg ble henvist til en annen vetrinær som også var kiropraktor.
To uker senere fikk jeg time der. I mellomtiden ble Molly fin, før hun plutselig ble stokk halt igjen.
Kiropraktoren fant ingen ting og antok derfor at det kunne være en prolaps i nakken.
Jeg er ikke så glad i å behandle antakelser, så jeg bestemte meg da for å dra til en ny dyrlege for å bekreftet eller avkreftet at det var en prolaps.
Så i dag har jeg vært hos dyrlegen. Samme dyreklinikk som jeg har vært hos hele tiden, bare hos en annen dyrlege.
Og i dag fikk jeg sjokknyheten.
Molly har ingen prolaps. Hun har avrevet muskler i skulderen. Det var et tydelig hulrom "bak skulderen" og om ikke jeg misfårsto så fant de igjen denne muskelen nærmere brystkassa.
Det viser seg også at skulderen sklir ut av posisjon og at det er derfor hun tidvis blir super halt!
Vi tok en titt på de bildene som ble tatt når jeg først kom inn i desember, og jeg ble akutt kvalm. Det så jo ikke bra ut i det hele tatt!! Vetrinæren lurte også på om det faktisk var sant at Molly hadde gått inn i klinikken for egne ben den dagen bildene ble tatt..
Så til uka venter en oprasjon som jeg ikke aner hvordan kommer til å gå.
Skulderen må skrues på plass, og vi krysser fingrene for at noe av musklaturen kan reddes..
Om dette går bra, så venter 8 uker med opptrening før vi kan si for sikkert om Molly noen gang kan gjøre noe som helst annet enn å være en sofasliter..
Så nå lurer jeg på hvordan to vetrinærer kan ha ungått å finne ut av dette..
Hun har vist lite til ingen tegn på at hun har hatt det kjipt. Og jeg føler meg som den værste mammaen ever som ikke har funnet ut av dette tidligere!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar