I disse dager er det en relativt opphetet diskusjon rundt dette med hund, lederskap, rang, treningsfilosofier osv..
Og da må jeg bare si at for meg som ikke er etolog, eller adferdsterapaut eller noen som helst form for forsker så blir det litt frustrerende..
Når jeg fikk min første hund lærte jeg masse om at hunden er som en tam ulv. De er så å si samme dyret. Jeg fikk beskjed om å ha kjettingstrup allerede på grunnkurs. Og selvom innlæringene foregikk med pølser eller annen belønning var det alikevel snakk om å ha klare tydlige grenser hjemme. "Hundens liv skal være i svart/hvitt" Ingen gråsoner. Da fikk man nemlig problemer med hunden.
Som 14 åring gjør man som best mulig. Vi (jeg og hunden) koste oss på tur og trening. Det var alltid pølser i lommene, men hunden visste at det ikke var lov å gå på bordet fordi vi hadde sagt det til han.
Vi lærte å stille krav til hunden når vi "visste" at han hadde en forståelse av en kommando. Hadde vi sagt sitt så skulle han f... meg sitte.
Så kom hund nr 2. Vi gikk minimalt med kurs de første årene. Vi koste oss hjemme og på tur. Vi trente det vi hadde lyst til og hunden ble utfordret slik "bare et barn" kan utfordre den.
Jeg var riktignok over 18 år når jeg fikk henne, men fantasien var mye bedre da enn nå. I skogen trente vi masse på å balansere og klatre, under og over.. Hjemme trente vi på teite triks. Endelig hadde jeg fått beskjed om at det ikke spilte noen rolle om man hadde hunden i sofaen eller ei. Det hadde ikke noe med lederskap/hiarki å gjøre.. Den gangen var jeg nemlig i den oppfatningen at det hang veldig sammen. Hunden skulle finne sin plass i hiarkiet hjemme. Og du skulle være lederen..
Etterhvert som tiden gikk begynte vi å gå kurs. Jeg trente med forskjellige mennesker og nye innputt kom hele veien. Og en dag møtte jeg et menneske som spurte meg hva jeg så etter i en god leder. Enten det var i hjemme situasjon eller på jobb. Jeg hadde aldri før dratt den parallelen mellom menneske-menneske og menneske hund...
Men i mine øyne er det å lede noen det samme uansett hva du leder..
Om jeg skal beskrive hva jeg ser på som en god leder må det være en person jeg har tillitt til.
Det må være en person jeg stoler på at ønsker det beste for meg, og som kan hjelpe meg til å ta de riktige beslutningene. En som kan få meg til å gjøre best mulig jobb. En som jeg kan spille på lag med. En som kan veilede meg når jeg er på villspor.
For meg som privatperson har jeg gitt opp å holde følge med all forskning. Den forandrer seg jo hele tiden. Plutselig var ikke lenger hund og ulv så like. I det ene øyeblikket var det hiarki, nå er det familie..
Det er vanskelig når man ikke har gjort all denne forskningen selv å vite hva jeg skal stole på, hvem jeg skal tro på, hvem har rett og hvem har galt? Og må det være enten eller?
Jeg er veldig glad for at folk har funnet ut før meg at fri barneoppdragelse funker ikke. Jeg er veldig glad for at noen andre enn meg måtte oppleve nøkkelknipper som ble kastet og spankrøret som slo når man ikke gjorde som man skulle på skolen.
I dag er jeg veldig glad for at jeg har lært at om man belønner en adferd så er det større sansynlighet for at adferden blir gjentatt. Jeg er også fornøyd med å vite at om jeg korrigerer en adferd så er det mindre sansynlig at den gjentas.
Disse to viktige lærdommene bruker jeg hver dag. Og det tror jeg mange andre der ute gjør også. Om noen sier noe til meg som jeg syns høres fælt ut, så viser jeg det med hele kroppspråket mitt. Dette blir som regel oppfattet av den andre personen og den vil enten forklare seg nærmere eller la hver å prate om det igjen.
Som barn er det slik man lærer å fungere i samfunnet. Man leser på responsen man får hvordan man burde oppføre seg. Om et barn klipper håret på et annet barn er det responsen den får fra (som regel) en voksen som gjør om barnet velger å gjøre det igjen eller ei.
Og sånn er det med hunder også. Uansett om det er hund vs. hund eller hund vs menneske.
Så da må jeg jo inrømme at jeg lurer fælt på hvorfor det er så ille å være en leder for hunden sin? Jeg er veldig glad for at mamma og pappa ledet meg gjennom de første årene av mitt liv. De gjorde meg i stand til å klare meg selv. De lærte meg hva som er akseptert i samfunnet og hva som er absolutt feil å gjøre.
Om hunden min er på vei til å spise min brødskive og jeg sender et blikk som hunden på alle måter skjønner at betyr at den ikke burde ta den maten. Har jeg da straffet den? Den kommer jo mest sansylig da ikke til å ta maten min igjen.
Om valpen biter tantebarne mitt og jeg sier nei mens jeg fysisk flytter hunden. Har jeg da gått over grensen på fysisk straff? Det er helt greit at jeg kan være i forkant og mate hunden min masse hos meg mens tante barnet flyr rundt. Og da vil hunden lære at jeg er kulere enn den ungen. Men hva gjør jeg da den gangen jeg ikke har mat, og barnet sykler og hunden er løs og trer i jakt? Skal jeg heller ikke da få lov å si nei til hunden? Jeg vil jo på ingen måte at den adferden skal gjentas....
Jeg føler at det er mye enklere for hunden om jeg forteller hva som er veldig galt, og hva som er veldig bra. I mellom der er det en gråsone... Og den er ganske bred. For noen ganger er et blikk nok. Som regel får hunden være i sofaen. Men noen ganger når vi er på besøk, så er det ikke greit. Da holder det for meg å sende et avvisende blikk som sier "sorry mac, ikke i dag" til hunden.
Er jeg da urettferdig fordi det noen ganger er lov og andre ganger ikke?
Det er veldig forvirrende å være hundeeier idag, for man ønsker jo selvsagt og gjøre alt best mulig og mest mulig riktig. Jeg liker i allefall ikke å være urettferdig ovenfor hunden min. Jeg har både samvittighet og empati. Og jeg undres om hunden er så enkel som mange skal ha det til.. Eller har vi gjennom så mange år fått et dyr til å være så tilpasset oss at vi nærmest kan behandle den på samme måte.?
Jeg ville på ingen måte slått mitt fremtidige barn, men jeg må jo inrømme at jeg vet at på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å leie det barnet ganske bestemt fra et sted til et annet. Kanskje kommer jeg tilogmed til å sette barnet på en stol med et kraftig tak. Kanskje jeg tilogmed tar opp pekefingeren og sier at "DET DER ER IKKE LOV!!!"
Jeg er ikke utdannet pedagog, noe dere sikkert har skjønt for lengst. Men om mitt fremtidige barn i en alder av 5 år eller eldre biter et annet barn, så kommer jeg til å forklare i meget enkle ord at det ikke er greit!
Vi "straffer" våre barn og hunder mange ganger i løpet av en dag. Enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. En uteblivelse av en gode kan være like mye straff som en "fysisk påkjenning". Om jeg nekter mitt fremtidige barn å leke med venner en hel dag, er vel ikke det noe værre enn at jeg tar hunden etter halsbåndet og forteller at naboens katt ikke er lov å jage?
Uansett hva jeg tenker og tror er riktig i dag, så er ting sikkert forandret masse om 15 år igjen..
Så som lettlurt hundeier velger jeg foreløpig og gå den gylne middelvei..
Så lenge hunden min er lykkelig, og vi har et godt samarbeid så er jeg egentlig fornøyd. :)
Og da må jeg bare si at for meg som ikke er etolog, eller adferdsterapaut eller noen som helst form for forsker så blir det litt frustrerende..
Når jeg fikk min første hund lærte jeg masse om at hunden er som en tam ulv. De er så å si samme dyret. Jeg fikk beskjed om å ha kjettingstrup allerede på grunnkurs. Og selvom innlæringene foregikk med pølser eller annen belønning var det alikevel snakk om å ha klare tydlige grenser hjemme. "Hundens liv skal være i svart/hvitt" Ingen gråsoner. Da fikk man nemlig problemer med hunden.
Som 14 åring gjør man som best mulig. Vi (jeg og hunden) koste oss på tur og trening. Det var alltid pølser i lommene, men hunden visste at det ikke var lov å gå på bordet fordi vi hadde sagt det til han.
Vi lærte å stille krav til hunden når vi "visste" at han hadde en forståelse av en kommando. Hadde vi sagt sitt så skulle han f... meg sitte.
Så kom hund nr 2. Vi gikk minimalt med kurs de første årene. Vi koste oss hjemme og på tur. Vi trente det vi hadde lyst til og hunden ble utfordret slik "bare et barn" kan utfordre den.
Jeg var riktignok over 18 år når jeg fikk henne, men fantasien var mye bedre da enn nå. I skogen trente vi masse på å balansere og klatre, under og over.. Hjemme trente vi på teite triks. Endelig hadde jeg fått beskjed om at det ikke spilte noen rolle om man hadde hunden i sofaen eller ei. Det hadde ikke noe med lederskap/hiarki å gjøre.. Den gangen var jeg nemlig i den oppfatningen at det hang veldig sammen. Hunden skulle finne sin plass i hiarkiet hjemme. Og du skulle være lederen..
Etterhvert som tiden gikk begynte vi å gå kurs. Jeg trente med forskjellige mennesker og nye innputt kom hele veien. Og en dag møtte jeg et menneske som spurte meg hva jeg så etter i en god leder. Enten det var i hjemme situasjon eller på jobb. Jeg hadde aldri før dratt den parallelen mellom menneske-menneske og menneske hund...
Men i mine øyne er det å lede noen det samme uansett hva du leder..
Om jeg skal beskrive hva jeg ser på som en god leder må det være en person jeg har tillitt til.
Det må være en person jeg stoler på at ønsker det beste for meg, og som kan hjelpe meg til å ta de riktige beslutningene. En som kan få meg til å gjøre best mulig jobb. En som jeg kan spille på lag med. En som kan veilede meg når jeg er på villspor.
For meg som privatperson har jeg gitt opp å holde følge med all forskning. Den forandrer seg jo hele tiden. Plutselig var ikke lenger hund og ulv så like. I det ene øyeblikket var det hiarki, nå er det familie..
Det er vanskelig når man ikke har gjort all denne forskningen selv å vite hva jeg skal stole på, hvem jeg skal tro på, hvem har rett og hvem har galt? Og må det være enten eller?
Jeg er veldig glad for at folk har funnet ut før meg at fri barneoppdragelse funker ikke. Jeg er veldig glad for at noen andre enn meg måtte oppleve nøkkelknipper som ble kastet og spankrøret som slo når man ikke gjorde som man skulle på skolen.
I dag er jeg veldig glad for at jeg har lært at om man belønner en adferd så er det større sansynlighet for at adferden blir gjentatt. Jeg er også fornøyd med å vite at om jeg korrigerer en adferd så er det mindre sansynlig at den gjentas.
Disse to viktige lærdommene bruker jeg hver dag. Og det tror jeg mange andre der ute gjør også. Om noen sier noe til meg som jeg syns høres fælt ut, så viser jeg det med hele kroppspråket mitt. Dette blir som regel oppfattet av den andre personen og den vil enten forklare seg nærmere eller la hver å prate om det igjen.
Som barn er det slik man lærer å fungere i samfunnet. Man leser på responsen man får hvordan man burde oppføre seg. Om et barn klipper håret på et annet barn er det responsen den får fra (som regel) en voksen som gjør om barnet velger å gjøre det igjen eller ei.
Og sånn er det med hunder også. Uansett om det er hund vs. hund eller hund vs menneske.
Så da må jeg jo inrømme at jeg lurer fælt på hvorfor det er så ille å være en leder for hunden sin? Jeg er veldig glad for at mamma og pappa ledet meg gjennom de første årene av mitt liv. De gjorde meg i stand til å klare meg selv. De lærte meg hva som er akseptert i samfunnet og hva som er absolutt feil å gjøre.
Om hunden min er på vei til å spise min brødskive og jeg sender et blikk som hunden på alle måter skjønner at betyr at den ikke burde ta den maten. Har jeg da straffet den? Den kommer jo mest sansylig da ikke til å ta maten min igjen.
Om valpen biter tantebarne mitt og jeg sier nei mens jeg fysisk flytter hunden. Har jeg da gått over grensen på fysisk straff? Det er helt greit at jeg kan være i forkant og mate hunden min masse hos meg mens tante barnet flyr rundt. Og da vil hunden lære at jeg er kulere enn den ungen. Men hva gjør jeg da den gangen jeg ikke har mat, og barnet sykler og hunden er løs og trer i jakt? Skal jeg heller ikke da få lov å si nei til hunden? Jeg vil jo på ingen måte at den adferden skal gjentas....
Jeg føler at det er mye enklere for hunden om jeg forteller hva som er veldig galt, og hva som er veldig bra. I mellom der er det en gråsone... Og den er ganske bred. For noen ganger er et blikk nok. Som regel får hunden være i sofaen. Men noen ganger når vi er på besøk, så er det ikke greit. Da holder det for meg å sende et avvisende blikk som sier "sorry mac, ikke i dag" til hunden.
Er jeg da urettferdig fordi det noen ganger er lov og andre ganger ikke?
Det er veldig forvirrende å være hundeeier idag, for man ønsker jo selvsagt og gjøre alt best mulig og mest mulig riktig. Jeg liker i allefall ikke å være urettferdig ovenfor hunden min. Jeg har både samvittighet og empati. Og jeg undres om hunden er så enkel som mange skal ha det til.. Eller har vi gjennom så mange år fått et dyr til å være så tilpasset oss at vi nærmest kan behandle den på samme måte.?
Jeg ville på ingen måte slått mitt fremtidige barn, men jeg må jo inrømme at jeg vet at på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å leie det barnet ganske bestemt fra et sted til et annet. Kanskje kommer jeg tilogmed til å sette barnet på en stol med et kraftig tak. Kanskje jeg tilogmed tar opp pekefingeren og sier at "DET DER ER IKKE LOV!!!"
Jeg er ikke utdannet pedagog, noe dere sikkert har skjønt for lengst. Men om mitt fremtidige barn i en alder av 5 år eller eldre biter et annet barn, så kommer jeg til å forklare i meget enkle ord at det ikke er greit!
Vi "straffer" våre barn og hunder mange ganger i løpet av en dag. Enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. En uteblivelse av en gode kan være like mye straff som en "fysisk påkjenning". Om jeg nekter mitt fremtidige barn å leke med venner en hel dag, er vel ikke det noe værre enn at jeg tar hunden etter halsbåndet og forteller at naboens katt ikke er lov å jage?
Uansett hva jeg tenker og tror er riktig i dag, så er ting sikkert forandret masse om 15 år igjen..
Så som lettlurt hundeier velger jeg foreløpig og gå den gylne middelvei..
Så lenge hunden min er lykkelig, og vi har et godt samarbeid så er jeg egentlig fornøyd. :)
