Nattatanker

Noen ganger, når man sitter oppe hele natten, så tenker man litt.. Og noen ganger, så tenker man ganske mye. Og noen av de gangene, tenker man på ting man kanskje har tenkt mange ganger før. Andre ganger tenker man på ting man aldri har tenkt på før.

Fordelen for meg er at hver gang jeg tenker, så tror jeg at jeg aldri har tenkt det før. Man kan velge å tenke at det er fordi jeg ikke eier hukommelse, eller så kan man velge (som meg) å tenke at det er fordi jeg er så utrolig smart at jeg tenker nye ting hele tiden!!! :D


I natt har jeg tenkt litt på hvor mye jeg har gått glipp av fordi det er for tilgjengelig.
Du vet, når ting er så nærme at du egentlig kan komme deg dit på altfor kort tid. Ja. Da kommer du deg aldri dit.
Jeg har bodd i Oslo i ganske mange år. Og selvom jeg ikke er en museumsperson, så er det mange av museene der jeg kunne tenke meg å se. Men i løpet av alle årene jeg har bodd der har jeg bare kommet meg på Munch-museet x antall obligatoriske skolebesøk. Ellers måtte jeg vente til jeg flyttet ut av oslo for å komme meg i reptilparken f.eks.
Til og med botanisk hage var jeg ikke i før etter jeg hadde flyttet ut. Det er egentlig mange flere ting i oslo jeg vil få med meg, men de trenger jeg ikke ramse opp nå :P

Når jeg bodde i Vikersund tenkte jeg at jeg skulle på blaafarveverket og jeg skulle endelig få kjørt det gamle lokomotivet Krøderkippen (krøderbanen) også tenkte jeg skulle få satt foten innenfor Villa Fridheim (har vært utenfor mange ganger).
Når jeg bodde i Vikersund gjorde jeg aldri noen av disse tingene. Så det kan jo hende jeg kan gjøre det nå som jeg ikke bor der lenger...

Når man sitter på natta og tenker. Så vokser tankene ganske bredt. Så da tenker jeg også på det at det er ikke bare reisemål som kan være for nærme.
Jeg har f.eks. mulighet til å trene hunden min nede på ridebanen hver dag. Jeg kan gå ut døra, gå kanskje 50 m. og vips så er jeg der. Men vet du hva? Det er for nærme. Da kjører jeg heller til fotballbanen på fossnes, eller på sem. Eller til hundehytta eller til biltilsynet eller til krizo for å trene der i stede. Eller så trener jeg bare ikke...

En gang, så hadde jeg hatt lyst på snickers is kjempe lenge. Da snakker vi ikke bare et par timer den ene dagen. Men leeeeeeeeeenge. Som i mange dager lenge.
Og når jeg først fikk en hel pakke med snickers is tilgjengelig. Ja, da ble det så tilgjengelig at jeg ikke spiste det. Når jeg først kom meg litt for langt unna den isen som egentlig var ment til meg. Ja, da fikk jeg jammen lyst på snickers is da... Jeg har faktisk fortsatt lyst på snickers is. Og nå som jeg vet at snickers isen fortsatt er tilgjengelig, så kommer jeg sikkert ikke til å spise den.... ( Heidi, du måååå huske det når jeg kommer på besøk!)

Når Lene og jeg var naboer (kanskje 20m fra dør til dør) Da skulle vi bli flinke da. Vi skulle trene masse og gå masse turer sammen. Men gjett hva!? Hun ble alt for tilgjengelig. Jeg tror aldri vi har prata så lite sammen eller tilbragt så lite tid sammen som vi gjorde da. Så når jeg flyttet. da gikk vi tur. Og når hun flyttet enda lenger unna. Ja, da kunne/måtte/må vi prate sammen maaaange ganger om dagen!

Så disse nattetankene konkluderer med at det er slik at man vil ha det man (nesten) ikke kan få!!!!
Men nattetankene lurer litt på hvorfor.....

Bortkastet trening eller bare ikke helt opptimal trening?

Nå er det blitt en stund siden jeg begynte å trene, og i det siste har jeg merket at jeg er litt skuffet.
Først var jeg skuffet over manglene resultater. Så ble jeg skuffet over hvor dårlig kondis jeg har (har begynt litt på tredemølla) og nå har jeg insett at jeg er mest skuffet over meg selv.

Det er så veldig mye enklere å legge til rette for at jeg skal klare alle 3 seriene, enn hva det er å pushe seg selv maks. Jeg snyter meg selv rett og slett. Tanken på å slite gjør meg ubehagelig. Og jeg føler meg dum når jeg ikke kommer meg lett gjennom første serie. Samtidig så føler jeg meg enda dummere når jeg ikke blir støl etter trening.. Jeg føler at jeg kaster bort tiden på å gjennomføre, ikke jobbe mot å bli sterkere, raskere, sprekere og sunnere.

Jeg har vært heldig å hatt treningsrommet for meg selv stort sett hver gang. Men den ene gangen det var noen der fikk jeg nesten helt angst. Dette var veltrente mennesker. En mann og en dame. Hadde det bare vært mannen kunne det sikkert gått greit. Men en veltrent dame gjør at jeg føler jeg utilpass. Jeg svømte over av negative tanker om meg selv. Og etterhvert måtte jeg vurdere om det var flauest å trene der med de, eller om det var flauest å dra derfra.. Jeg rushet meg gjennom 4 apparater før jeg dro hjem og gikk tur med hundene i stedet..

Nå vil jeg i form, og jeg vil ha resultater! Men det er utrolig vanskelig å pushe seg selv det lille ekstra. Det er vel som det meste her i livet. Det er lett å ta snarveier som ikke gangner deg selv.

Så fremover er det skjerpings!!!! Håper jeg!

Har bedt til den høyre makten å hørt om hun har tid til å være med meg en dag på trening slik at vi får se hva jeg faktisk duger til! Da burde det i alle fall bli fart på sakene ;)

Så herlig livet er!!

Nå er sola og varmen endelig kommet og jeg kjenner at overskuddet begynner å bygge seg opp igjen!
Den siste tiden har jeg hatt en del oppturer og jeg må si at denne helgen har jeg følt at jeg virkelig nyter livet igjen.

Forrige helg var jeg på førstehjelpskurs med NRH! Dette var en fantastisk langhelg fylt med masse nyttig lærdom, en del hundetrening, BESTÅTT apell ( var bare fellesdekken igjen) og en god dose sosialt samvær samt en liten runde med øl, vin og vin og vin :P

Jeg har fått trene på HLR. Etter dette bildet ble tatt lærte jeg også hvordan man skal stå riktig i forhold til pasienten :P

 Jeg har lært hvordan man skal pakke inn nedkjølte mennesker.

 Jeg har fått prøve meg med sondestang :D

 Jeg har fått prøve HLR på scooter. (det er mye tyngre enn man tror)

 Molly og  jeg har søkt fra scooter. Molly syns det var helt grusomt i starten, men når hun ble fortrolig med kjøringen skrudde hun på nesa og vips så fant hun figuranten !! Flinke, flinke babyen min!

 I tillegg har hun blitt RÅ på spor!

 Jeg har også fått lov å fryse litt på fjellet :P

  Og morsomst av alt var at jeg fikk være den savnede 75 år gamle mannen med hjerteproblemer og diverse andre småplukk ting.. ;) ;) ;)

Denne helgen har jeg fått besøk av lillesøster. Det syns jeg er kjempe koselig og jeg har hatt en knall helg.


Vi har trent og blitt passe støle :P

 

Vi har spist knall god frokost

 Hege har satt ut havfruen og bada :)

Jeg har fått hjem pusen min. Noe jeg tror jeg setter mer pris på enn hva Taxi gjør...

 

Tequilla nyter også det varme vært. :D

Ja, så alt i alt. Den siste tiden har gjort meg lykkelig. Min omgangskrets er plutselig blitt mye større, og jeg kjenner at jeg liker veldig godt å bli kjent med nye mennesker. Det beste er jo når man treffer mennesker på hundetrening man faktisk får såpass bra kontakt med at man også har kontakt uten om hundetreningene!!
Så til alle dere der ute som føler dere truffet, takk for at dere er de dere er og at dere beriker livet mitt med deres :D

Takk for nå, og sees plutselig igjen!

Tequilla nyter livet

Jeg merker det at bloggen min i det siste kun har inneholdt Molly. Tequilla har liksom ikke blitt delt her inne like mye..
Men for de som lurer så har jeg henne fortsatt. Hun lever livets glade dager som pensjonist. Og nå som sola er kommet frem ser jeg henne ikke så ofte. Hun er på ingen måte intressert i å gjøre noe annet enn det hun liker best...

Nemlig å sole seg!

 Noen ganger, når hun syns det blir litt for lyst og litt for varmt, da ordner hun det også :)

I kampens hete... ;)

I disse dager er det en relativt opphetet diskusjon rundt dette med hund, lederskap, rang, treningsfilosofier osv..

Og da må jeg bare si at for meg som ikke er etolog, eller adferdsterapaut eller noen som helst form for forsker så blir det litt frustrerende..
Når jeg fikk min første hund lærte jeg masse om at hunden er som en tam ulv. De er så å si samme dyret. Jeg fikk beskjed om å ha kjettingstrup allerede på grunnkurs. Og selvom innlæringene foregikk med pølser eller annen belønning var det alikevel snakk om å ha klare tydlige grenser hjemme. "Hundens liv skal være i svart/hvitt" Ingen gråsoner. Da fikk man nemlig problemer med hunden.
Som 14 åring gjør man som best mulig. Vi (jeg og hunden) koste oss på tur og trening. Det var alltid pølser i lommene, men hunden visste at det ikke var lov å gå på bordet fordi vi hadde sagt det til han.
Vi lærte å stille krav til hunden når vi "visste" at han hadde en forståelse av en kommando. Hadde vi sagt sitt så skulle han f... meg sitte.

Så kom hund nr 2. Vi gikk minimalt med kurs de første årene. Vi koste oss hjemme og på tur. Vi trente det vi hadde lyst til og hunden ble utfordret slik "bare et barn" kan utfordre den.
Jeg var riktignok over 18 år når jeg fikk henne, men fantasien var mye bedre da enn nå. I skogen trente vi masse på å balansere og klatre, under og over.. Hjemme trente vi på teite triks. Endelig hadde jeg fått beskjed om at det ikke spilte noen rolle om man hadde hunden i sofaen eller ei. Det hadde ikke noe med lederskap/hiarki å gjøre.. Den gangen var jeg nemlig i den oppfatningen at det hang veldig sammen. Hunden skulle finne sin plass i hiarkiet hjemme. Og du skulle være lederen..

Etterhvert som tiden gikk begynte vi å gå kurs. Jeg trente med forskjellige mennesker og nye innputt kom hele veien. Og en dag møtte jeg et menneske som spurte meg hva jeg så etter i en god leder. Enten det var i hjemme situasjon eller på jobb. Jeg hadde aldri før dratt den parallelen mellom menneske-menneske og menneske hund...
Men i mine øyne er det å lede noen det samme uansett hva du leder..
Om jeg skal beskrive hva jeg ser på som en god leder må det være en person jeg har tillitt til.
Det må være en person jeg stoler på at ønsker det beste for meg, og som kan hjelpe meg til å ta de riktige beslutningene. En som kan få meg til å gjøre best mulig jobb. En som jeg kan spille på lag med. En som kan veilede meg når jeg er på villspor.

For meg som privatperson har jeg gitt opp å holde følge med all forskning. Den forandrer seg jo hele tiden. Plutselig var ikke lenger hund og ulv så like. I det ene øyeblikket var det hiarki, nå er det familie..
 Det er vanskelig når man ikke har gjort all denne forskningen selv å vite hva jeg skal stole på, hvem jeg skal tro på, hvem har rett og hvem har galt? Og må det være enten eller?

Jeg er veldig glad for at folk har funnet ut før meg at fri barneoppdragelse funker ikke. Jeg er veldig glad for at noen andre enn meg måtte oppleve nøkkelknipper som ble kastet og spankrøret som slo når man ikke gjorde som man skulle på skolen.
 I dag er jeg veldig glad for at jeg har lært at om man belønner en adferd så er det større sansynlighet for at adferden blir gjentatt. Jeg er også fornøyd med å vite at om jeg korrigerer en adferd så er det mindre sansynlig at den gjentas.

Disse to viktige lærdommene bruker jeg hver dag. Og det tror jeg mange andre der ute gjør også. Om noen sier noe til meg som jeg syns høres fælt ut, så viser jeg det med hele kroppspråket mitt. Dette blir som regel oppfattet av den andre personen og den vil enten forklare seg nærmere eller la hver å prate om det igjen.

Som barn er det slik man lærer å fungere i samfunnet. Man leser på responsen man får hvordan man burde oppføre seg. Om et barn klipper håret på et annet barn er det responsen den får fra (som regel) en voksen som gjør om barnet velger å gjøre det igjen eller ei.
Og sånn er det med hunder også. Uansett om det er hund vs. hund eller hund vs menneske.

Så da må jeg jo inrømme at jeg lurer fælt på hvorfor det er så ille å være en leder for hunden sin? Jeg er veldig glad for at mamma og pappa ledet meg gjennom de første årene av mitt liv. De gjorde meg i stand til å klare meg selv. De lærte meg hva som er akseptert i samfunnet og hva som er absolutt feil å gjøre.
Om hunden min er på vei til å spise min brødskive og jeg sender et blikk som hunden på alle måter skjønner at betyr at den ikke burde ta den maten. Har jeg da straffet den? Den kommer jo mest sansylig da ikke til å ta maten min igjen.
Om valpen biter tantebarne mitt og jeg sier nei mens jeg fysisk flytter hunden. Har jeg da gått over grensen på fysisk straff? Det er helt greit at jeg kan være i forkant og mate hunden min masse hos meg mens tante barnet flyr rundt. Og da vil hunden lære at jeg er kulere enn den ungen. Men hva gjør jeg da den gangen jeg ikke har mat, og barnet sykler og hunden er løs og trer i jakt? Skal jeg heller ikke da få lov å si nei til hunden? Jeg vil jo på ingen måte at den adferden skal gjentas....

Jeg føler at det er mye enklere for hunden om jeg forteller hva som er veldig galt, og hva som er veldig bra. I mellom der er det en gråsone... Og den er ganske bred. For noen ganger er et blikk nok. Som regel får hunden være i sofaen. Men noen ganger når vi er på besøk, så er det ikke greit. Da holder det for meg å sende et avvisende blikk som sier "sorry mac, ikke i dag" til hunden. 
Er jeg da urettferdig fordi det noen ganger er lov og andre ganger ikke? 
 

Det er veldig forvirrende å være hundeeier idag, for man ønsker jo selvsagt og gjøre alt best mulig og mest mulig riktig. Jeg liker i allefall ikke å være urettferdig ovenfor hunden min. Jeg har både samvittighet og empati. Og jeg undres om hunden er så enkel som mange skal ha det til.. Eller har vi gjennom så mange år fått et dyr til å være så tilpasset oss at vi nærmest kan behandle den på samme måte.?

Jeg ville på ingen måte slått mitt fremtidige barn, men jeg må jo inrømme at jeg vet at på et eller annet tidspunkt kommer jeg til å leie det barnet ganske bestemt fra et sted til et annet. Kanskje kommer jeg tilogmed til å sette barnet på en stol med et kraftig tak. Kanskje jeg tilogmed tar opp pekefingeren og sier at "DET DER ER IKKE LOV!!!"
Jeg er ikke utdannet pedagog, noe dere sikkert har skjønt for lengst. Men om mitt fremtidige barn i en alder av 5 år eller eldre biter et annet barn, så kommer jeg til å forklare i meget enkle ord at det ikke er greit!

Vi "straffer" våre barn og hunder mange ganger i løpet av en dag. Enten vi gjør det bevisst eller ubevisst. En uteblivelse av en gode kan være like mye straff som en "fysisk påkjenning". Om jeg nekter mitt fremtidige barn å leke med venner en hel dag, er vel ikke det noe værre enn at jeg tar hunden etter halsbåndet og forteller at naboens katt ikke er lov å jage?

Uansett hva jeg tenker og tror er riktig i dag, så er ting sikkert forandret masse om 15 år igjen..
Så som lettlurt hundeier velger jeg foreløpig og gå den gylne middelvei..
Så lenge hunden min er lykkelig, og vi har et godt samarbeid så er jeg egentlig fornøyd. :)

Koser meg som overaktiv! :)

Da nærmer helgen seg med stortskritt. Og jeg jobber på spreng for å rekke alt jeg må rekke denne uken. Uken skal inneholde en grei dose jobb, litt skolearbeid, en smule "trene seg selv trening", en mye større en vanlig dose trening (siste innspurt), premiejakt og underholdningsbidragene skal ordnes.
Det er nemlig Vestfoldsamlinga i Nrh denne helgen. Jeg skal prøve meg på apellen med Molly.
Noe som innebærer at vi burde vært mye flinkere på mange ting.
Apellen inneholder:
*tilgjengelighet
*fri ved fot
*fellesdekk i 5 min med skjult fører.
*apportering av 2 fremmede gjenstander. (kan være hva som helst bortsett fra tre og metall)
*inkalling av løs hund

Den eneste øvelsen jeg er 99% sikker på er inkalling av løs hund ;)

I tillegg til å trene på spreng til denne testen sitter jeg da i "underholdningskomiteen." Og det skal sies at man bruker hodet en del for å lage noe som kan være kult for alle. Når ideen er i boks er det bare det praktiske igjen som må ordnes. Og denne gang innebærer det en del skriving for min del...
Det andre komiteen (som kun består av Silje og meg) har bestemt seg for å bidra med er premier. Så nå har vi vært på tiggerunde etter sponsorer. Foreløpig har vi vært så heldige at Rimi, Prix, Krizo og BorgenMølla alle har stilt med noe stas hver. I morgen skal jeg videre på jakt etter premier, slik at vi har noe folk er villig til å sloss for, og at vi har nok til alle ;)
Jeg må jo si at jeg syns det er flott at nærmiljøet ønsker å stille opp for en så bra og viktig organisasjon!!!

Jeg gleder meg utrolig mye til helga, og jeg håper virkelig deltakerene vil sette like stor pris på "underholdningsbidraget" som det jeg kommer til å gjøre ;)

I tillegg gleder meg meg masse til en hel helg full av trening!!!!

Frustrertblogger.no

Noen dager er fylt med intrykk, opplevelser og tanker som jeg har lyst til å blogge om.
Ting som jeg føler betyr noe, ting jeg tror kanskje engasjerer mange fler enn bare meg.
Jeg har lyst til å skrive et blogginlegg som folk har lyst til å lese, som folk finner såpass inspirerende eller bra at de ønsker å dele den med andre..
Men når jeg setter meg for å prøve å skrive disse innleggene kommer jeg til kort.
Jeg kan for lite... Ofte er det tanker rundt barn, oppdragelse (som obeservatør fra utsiden), barnevern, "voksenrollen" som barnehageansatt, hundehold, og krig og fred og sånt..
Hver gang jeg begynner å skrive stopper det seg selv ved at jeg ikke har noen harde fakta å slå i bordet med. Når jeg leser andre sine slike blogginnlegg ser jeg at de stadig henviser til uttalelser gjort av forskere eller andre meget smarte "kjente" personer.
Jeg derimot sitter bare med mine egne tanker. Ofte er det ting jeg har lært på skolen eller i andre settinger som jeg har lyst til å dra inn, men fordi jeg ikke aner hvem som i utgangspunket har sagt de tingene jeg tenker på, så lar jeg hver.. Og i tillegg blir jeg alltid litt usikker på om jeg husker rett..

Inni hodet mitt høres ting nemlig så forbaska fornuftig ut. Og innimellom når jeg prater med andre blir jeg overrasket over hvor bra det jeg sier er.. Men når jeg prøver å få det ned på "papiret" så blir det plutselig ikke så bra alikevel.... :/

Dette plager meg litt. For jeg er veldig gla i å reflektere rundt ting, og jeg er veldig glad i å skrive. Og jeg er veldig gla i å dele tankene mine med andre..... Og da er det veldig irriterende når jeg ikke klarer å få det like bra ned på papiret!!!

Så nå tar jeg med meg frustrasjonen å kryper til køys. Kanskje jeg sender en ønsketanke til noen som vil høre de.. og kanskje, kanskje våkner jeg opp en dag som en super bra skribent!!! ;)

En dag for bare, bare meg.

I dag har dagen bare vært min.
Jeg startet med en veldig kort arbeidsøkt i barnehagen. Var ferdig kvart på 1 og dro da rett på trening. I dag var min aller første onklie trening, og jeg må si at det var deilig. Den følsen av at jeg bruker litt tid bare på meg var ganske befriende. Det var ikke for hundene eller for noen andre, kun for meg. Det å kjenne at man presser de musklene man ikke har er egentlig ganske deilig. Følsen av at melkesyra sprer seg og at du må gi alt du makter for å klare de siste løftene i hver serie er egentlig overraskende godt!
Etter endt trening dro jeg hjem og luftet Tequilla og Jakko. Vi koste oss i et hyggelig tempo i skogen. Vi søkte etter kongler og små pinner og hadde det egentlig ganske fortreffelig.
Etterpå bar det ut med Molly. Vi møtte Brita og Happy ved borgen og derifra dro vi til skogs. Det ble en fin tur med avsluttende apporteringstrening og fellesdekk!

Nå sitter jeg i sofaen med bena på bordet og ser på tv!

Fantastisk altså. Jeg gleder meg til flere slike dager!!! :D :D :D

Det gikk bra :)

Da er det overstått. Min aller første treningsøkt! Og jeg må si at jeg er ganske fornøyd!
Jeg har blitt veid og målt, slik at vi har et utgangspungt. Og ettersom jeg ikke eier en vekt, så ble jeg faktisk litt overrasket over at jeg veide SÅ mye som det jeg gjør...  Målene har jeg jo ikke noe å sammenligne med, men i forhold til hva legene sier at målene skal være så har jeg noen cm for mye. :P
Dagen i dag ble brukt til å lære meg de apparatene som jeg skal bruke. Det ble noen apparater ettersom jeg faktisk skal trene hele kroppen. Når jeg neste gang skal trene onkli blir det 10*3 på hvert apparat. Vi skal dele kroppen i to slik at jeg kan trene "oppe" og "nede" annen hver gang ;)

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg svettet masse i dag, men det jeg kan si er at det verker i begge armene! og i bena. Jeg skulle handle i på vei hjem og var dum nok til å ta en bærekurv... Selvom jeg bare skulle ha 2-3 ting så var jeg nødt til å bytte til en "trekkke etter deg" kurv :P

Jeg gleder meg til fortsettelsen, og jeg er ganske sikker på at på onsdag blir jeg svett!!!

Den ene stressfaktoren blir erstattet med den andre :O

Da var helgen over og jeg har bestått Grunnkurs i NRH. Det har vært en slitsom helg full av ny informasjon. I tillegg skulle kurset ende med en prøve, noe som har vært en stressfaktor for meg hele helgen. Ettersom det stadig ble nevnt at nesten ingen noen gang har strøket på denne testen ble jeg jo enda mer stresset. Tenk om jeg strøk!!! Tenk så flaut!!!
Men jeg bestod og skuldrene rakk å senke seg noen hakk. I hvertfall helt frem til jeg begynte å spise min mc'ern mat på vei hjem...
Da kom jeg på at jeg har jo kanskje gjort min mest dusteste avtale noen gang!!

Jeg satt nemlig å så på tv her en dag. Nok et slikt slankeprogram. Og nok en gang ble jeg grepet av min lille fantasi om å komme i form. Jeg diskuterte dette med min søster og vi ble enige om å gjøre det sammen. Lage et treningsprogram og pushe hverandre til å gjøre det.
Ettersom ingen av oss kan noen ting om slikt tenkte jeg at det var lurt å spørre noen som kan dette om råd!
Smart som jeg er tenkte jeg da kjapt gjennom vennelista mi på face og kom på at jeg har jo Norges Sterkeste Kvinne 2013 som venn og for øyeblikket nabo. I tillegg har jeg hatt datteren hennes i barnehagen min. :P
Så da tenkte jeg at det var helt greit å spørre om tips. I værstefall kunne jeg jo bare ikke få svar.
"Den som intet våger, intet vinner".

Joda, hun kunne gi meg tips på hjemme i stua trening hun, men det gadd hun ikke. Det var mye bedre om jeg kunne trene på treningstudio noen ganger i uka. Hun kunne godt hjelpe meg med det.
Så da ble det sånn da!! I morgen skal jeg til pers. Jeg skal trene på treningstudio for første gang i mitt liv, og min PT er intet mindre en NORGES STERKESTE KVINNE!!!!

 Vil jeg egentlig dette?????

Jeg må jo si at selvom jeg er fullstendig klar over at jeg ikke veier 150 kg. Så føler jeg meg slik nå. Jeg kjenner allerede angsten for det å bli sliten, jeg er livredd for å vise hvor dårlig form jeg faktisk er i!!!
Jeg vet med meg selv at jeg kommer til å pushe meg, men jeg vet også at jeg skammer meg over hvor dårlig form jeg er. Så for å ikke vise det, så holder jeg heller pusten mens jeg trener. Så i stedet for å bli andpusten, så blir jeg heller fanget i en blanding av "astmaanfall"  og kvelning og en dæsj av hiksting når jeg først lar lungene jobbe med åpen munn....
 

Så Kikki, om du leser dette håper jeg du er forberedt på å møte den minst trente dama i Norge. ;)
Ikke gi meg opp er du snill.. Ikke med en gang i alle fall :P
Vit at jeg svetter allerede!

En annen ting jeg stresser litt over er jo at jeg ikke aner hva man har på seg når man trener. Det skal sies at jeg har ingen treningstights. Valgene mine er joggebukse vs shorts... Jeg heller mot joggebukse selv om det sikkert blir super varmt... Ikke har jeg sportsbh heller.. Men jeg har nye joggesko :D

Er super spent og super nervøs på en gang..
Lurer på om jeg får sove i natt... 

Nrh Grunnkurs

Da er det bare 1 dag igjen av grunnkurset i NRH.Og jeg må si at foreløpig har det vært en lærerik og innspirerende helg. Nå har jeg fått litt ny motivasjon til spor, så nå har jeg allerede planlagt å legge spor på mandag ;) Jeg skal legge det på morningen og gå det utpå dagen. Jeg gleder meg!!!!

I dag har jeg lært om kart og kompass, og jeg føler jeg har fått litt dreisen på det. Så neste plan nå er å kjøpe en turorienteringspakke og benytte meg av nærområdet. De sier at du lærer ikke orientering ved å sitte i klasserommet, og det tror jeg på. For at jeg skal få en følse av hva kartet egentlig viser, så må jeg ut å traske ;) Tror det blir mange fine, nye turer i løpet av sommeren. :)
    Jeg må inrømme at jeg var litt dårlig forberedt, så kompass ble kjøpt på kurset og kartet vi skulle ha måtte søstra mi ut å kjøpe til meg mens jeg satt på kurs på fredag. Takk Heidi, for at du stiller opp for meg!!!

Jeg gleder meg til i morgen, selvom jeg gruer meg til prøven. De sa at det er ytterst få (om det var noen i det hele tatt) som hadde strøket. Så jeg vil jo syns det er ufattelig flaut om jeg er den første.
Så nå skal jeg lese på notater fra det vi allerede hat godt gjennom slik at jeg får forberedt meg onkli...

Håper virkelig Molly holder løpet ut (med meg som fører :P), slik at vi blir en godkjent evipasje etterhvert :)

reality check

I dag har jeg vært på jobbintervju i håp om å få jobb videre i den barnehagen jeg nå er i. Jeg fikk meg en liten tankevekker under et av spm. De lurte på om jeg hadde godt forhold til de jeg jobbet med.
Og joda, det føler jeg så absolutt at jeg har, men jeg kjenner de egentlig ikke...
I denne barnehagen er de flinke til å finne på solsiale "aktiviteter" på ettermiddagene for å få et bedre samhold.. Jeg har ikke deltatt på noen av dem.
Mens vi pratet hørte jeg meg selv si; Jeg har ikke vanskligheter med å prate med mennesker og jeg innbiller meg at jeg er ganske omgjengelig. Jeg har bare ikke behov for det akkuratt nå. Så når jeg har mine 30 min pause setter jeg meg i en stol og titter på mobilen... Jeg orker rett og slett ikke forholde meg til noen da.
 Styrerne skikket litt forundret på meg og etterfulgte med spørsmål om jeg kom til å bli mer sosial om jeg fikk fast jobb der..
Da måtte jeg tenke meg om. Det er jo ikke det at jeg ikke liker å være sosial. Det er bare at akkuratt nå har jeg ikke lyst...
 Etter litt tenking svarte jeg at når jeg er ferdig med huset mitt og får flyttet hjem igjen,  så har jeg nok mye mer overskudd og da skal de ikke se bort i fra at pausen kan brukes til noe annet enn å lade opp til neste økt..

 Jeg kan si så mye jeg vil og overbevise de fleste om at dette går så greit og det er jo så morro.
Og ja det er morro. Men det skal sies at jeg har null igjen på reserven. Hodet mitt er fylt med alt jeg burde gjort til enhver tid samt ting jeg har lyst til å gjøre. Det er en evig kamp hva jeg skal bruke tiden min på. Rekker jeg alt jeg skal, er jeg flink nok. Kommer jeg til å få nok utbetalt denne mnd til å ha litt ekstra til opppussing samt at jeg kan kjøpe meg nye joggesko. Kan jeg flytte hjem igjen før jul!!!????

I tillegg føler jeg at jeg for lengst har bodd over gjestfriheten. Jeg har virkelig lyst til å bo i mitt eget hjem, gjøre mine egene ting og styre mitt eget liv uten å være redd for å tråkke på noen.
Jeg har lyst til at natten skal være det som trengs for å lade opp til neste dag. Jeg ønsker ikke at hver gang jeg setter meg ned for å koble av, så må jeg koble helt ut for å lade batteriene.

Så, om jeg virker fraværende, uintressert og fjern så er jeg nok det.. Ikke fordi jeg ønsker, men fordi jeg ikke har plass akkuratt nå..

Takk for tålmodigheten. Jeg kommer sterkere tilbake!!!!