Takk

Wow, for en respons!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.

I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.

Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.

Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.

Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!

 For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.

Jeg er rett og slett livredd.

Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.

They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.

Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!

Så hjelpesløs...

For 5,snart 6 år siden ringte jeg barnevernet for første gang. Min mor er alkoholiker, og jeg hadde store problemer med å stå å se på hvordan dette ødela mine yngre søsken.
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.

Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.

Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??)  Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.

Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!

Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.

Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!

Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!

Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.

Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!

Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???

Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?


Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår!  3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.


Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...

ønskeliste...

Kjære du som kan gi til alle andre

Jeg ønsker meg kjærlighet, kjærlighet nok til å gi til de som ikke får

Jeg ønsker meg visdom, visdom nok til å ta tilbake alt som er gjort urett

Jeg ønsker meg styrke, styrke til å løfte meg opp igjen

slik at jeg er i stand til å bære de som ikke kan gå

Jeg ønsker meg rettferd, rettferd nok til at folk får det de fortjener

Jeg ønsker meg hukomelse, hukomelse slik at jeg kan huske alt det gode folk har gjort

Jeg ønsker meg varme, varme nok til å dele med alle de som føler kulde

Jeg ønsker meg et hjerte, et hjerte stort nok til å romme alle jeg er glad i

Jeg ønsker meg lykke, nok lykke til å spre glede til alle som trenger det

Jeg trenger bare litt av alt, litt mer en akkuratt nok, slik at jeg kan dele like mye som jeg har fått

Adoptert!!!!!!

Når man har litt god tid, ingen TV, lite internett og lite lys, så er det begrenset hva man ar mulighet til å gjøre. Så i går satt jeg å kikket på bilder på facebook.
Dette er en tanke som har slått meg før, av mer oppførselsrelaterte grunner, men når jeg tittet på bildene av mine søstre ble det ikke lenger noen tvil. Jeg må være adoptert!

Når jeg legger meg om kvelden er håret mitt litt rufsete. Når jeg står opp om morningen er håret mitt en gigantisk knute. Det ser egentlig ut som katten har tygd på det, svelget det, kastet det opp igjen for så å lime det tilbake på hodet mitt...
Når jeg kommer ut av dusjen, etter å ha brukt 2* shampo og balsam, så er ikke håret mitt silkemykt. Neida. Da er det fult av masse små knuter som ryker når jeg tvinger børsten gjennom.

Frisørene sier alltid til meg at håret mitt er så slitt, og at jeg trenger hårkur. Og hver gang kjøper jeg hårkur og det hjelper ingen ting... Og jeg tror ikke det er slitt fordi det mangler proteiner... Jeg tror det er slitt fordi jeg er nødt til å karve ulla hver dag!!!
Når halvparten av håret detter av når jeg børster det så er det ikke så rart at det blir slitt.. Og nei, det er ikke sånn at det blir tynnere, for det detter jo ikke av fra rota. De ryker jo på midten!!

Men i allefall, poenget her var jo min mistanke om at jeg er adoptert. Og håret er den siste brikken.
Vi er 5 barn, deriblant 4 jenter.. Og jeg er den eneste som har hår som ser slik ut...

 (Dette er ikke så ille, for det er tatt midt på dagen, altså etter det er børstet)

Heidi har tynnere og rettere hår..

( her har hun tilogmed busta det til litt med vilje)

Hege har tynnere og rettere hår..

(Hege er den i midten)

Henriette har også tynnere og rettere hår...

Da Henning er gutt og har kort hår er det vanskelig å vite om det ville vært rett eller ei.. Men jeg er ganske så sikker på at det ville vært rett..

I tillegg til fyldigheten og rettheten skal det sies at jeg er den eneste med mørkt hår... 

Henriette ønsker bare få meg til å føle meg som en del av familien, så hun sympatifarger håret sånn en gang i året...

Så som dere ser, jeg er garantert!!!!!! fra andre foreldre!

Høy på pæra!??

Idag har godhumøret kommet å tatt meg litt. Jeg merker at jeg egentlig er litt stolt over meg selv.
Det er helt klart at jeg har gått på et prosjekt som er laaaaaaaaaaangt over min evne til hva jeg kan mestre.. Selvom jeg visste at jeg kom til å få masse hjelp visste jeg jo også at dette huset blir mitt prosjekt. Man kan aldri spå fremtiden, og man vet jo aldri hvor lenge eller hvor mye hjelp man kan få av andre. Så risikoen for å måtte gjøre mye alene har jo alltid vært der.

Heldigvis har jeg ikke blitt overlatt helt til meg selv enda. Og selvom det sikkert er mye mer jeg kunne gjort helt for egen maskin, syns jeg faktisk jeg er ganske flink!!!
Jeg satset stort når jeg kjøpte dette huset, og jeg syns at jeg håndterer det nokså bra.
Jeg trenger mye veiledning og jeg er på ingen måte super rask, men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg syns faktisk jeg er imponerende flink tross mine kunskaper.
Hadde jeg kommet fra en håndverker familie, eller vokst opp i et hjem hvor alt gjøres selv, så hadde det kanskje ikke vært så hardt. Men med tanke på hvor jeg kommer fra, så må jeg si at jeg har klart meg bra.

Så i kveld klapper jeg meg på skulderen og roser meg selv for at jeg gjør det jeg gjør og ikke gir opp!
Mmmmm. Det varmer hjertet og være oppriktig fornøyd med seg selv. Innsatsen kunne absolutt vært større, men med tanke på hvor lat jeg egentlig er syns jeg jeg fortjener litt ros alikevel.

Neste steg blir bare å finne ut hvordan jeg kan få takket de som har hjulpet meg når dette er ferdig. Jeg er uendelig takknemlig nemlig!! Og det er vanskelig å få uttrykt hva jeg føler sterkt nok!
Håper jeg vinner i lotto så jeg kan gi en klekkelig sum for all hjelpen :D


Men i kveld er kvelden min. Og jeg kommer til å sove godt med et smil om munnen rett og slett fordi jeg kan!

God morgen!!

Speedy er tilbake!!!
Etter en ny runde med nattevakter er dagen kommet for å snu døgnet tilbake igjen!
2 redbuller har gått ned på høykant siden kl 0600 og jeg er klar for hva nå enn denne dagen vil bringe.
Akkuratt nå står musikken på full guffe mens jeg synger av full hals. :)
Neste på tapeten er en skogstur med dogsa før jeg vurderer å gjøre noe i huset.. Burde egentlig reise på NRH trening, men tror jeg skal prioritere hus og skolearbeid. Har litt lesing og gjøre samt en oppgave som skal leveres. Senere i dag gleder jeg meg til en hyggelig kveld hos min kjære Hanne :)

Det er noen fordeler med å bo i et uferdig hus. Man blir stadig invitert på middag :D :D
På fredag var det deilig taco hos Silje. Kvelden ble noe amputert da jeg var hyggelig å stilte opp på jobben 1 1/2 time før tiden.
Idag får jeg middag hos Hanne. :) Håper jeg får lurt henne med på en tur også ;)

Det er egentlig litt artig å jobbe natta i helga, for sånn mellom 03 og 05 er det mange som kommer hjem fra fylla og logger seg på facebook. Da kan man prate med disse menneskene. Noen man ikke har prata med på leeeeeeenge (les mange år) og andre man prater med ofte. Men fyllaprat kan fort være underholdene :)
Jeg er også så heldig at jeg kjenner en del andre som jobber natta også, som jeg kan plage til og underholde meg når det er stille på jobb :P hihi.

Jaja. HA en STRÅLENDE dag folkens! Speedy Helene må sette igang! :D

Roen har senket seg i det lille røde huset.

Da sitter jeg her under dyna i senga, med skoleboken lyst opp av en liten nattlampe som jeg fikk kjøpt idag.
Hodelykten fikk vist meg vei så jeg fant stigen og kom meg opp. Stillheten har senket seg i nabolaget og det eneste jeg hører er en svak bris. Det er den kalde høstvinden som sniker seg inn gjennom det åpne hullet i veggen min.

Nede har hundene tatt kvelden, de ligger sammenkrøllet i vært sitt bur fylt med flispledd, håndkler og madrasser. Det er viktig å isolere litt i mellom betonggulvet og hundekroppene. Det er helt mørkt der nede, så det er ikke tvil om at natten er i anmarsj.

Foruten en peis, har jeg fullstendig hyttefølse. Vannet står i dunker, klar til tapping. Maten, som kun består av varer som ikke trenger kjøleskap, er pent plassert på gulvet rett ved toppen av stigen. Der er den lett tilgjengelig, men utenfor hundenes rekkevidde. I garagen står min nye porta potti, som gjør at jeg ikke trenger å gå i skogen. Ved siden av ligger en pose med våtservietter.
Klærne ligger i kofferten. Håndklene ligger i en bag i garagen, sammen med resten av det jeg trenger for å dusje. Den ligger klar til den dagen jeg er nødt til å banke på en dør og spørre pent om jeg kan få litt varmtvann og en dusj.

Tidligere i dag tenkte jeg at dette kom til å bli et helvete. Jeg vet jo at jeg må bo slik en stund.
Det var et stress å gå opp og ned stigen. Spesielt på morningen når jeg våknet like kald som jeg var da jeg la meg. 3 soveposer og en halv seng var visst ikke nok.
Det var kjipt og tråkke i sagflis og glavarester. Skruer og spikere lå strødd. Ingen steder og sette seg, ingen sted å lage mat, ingen mat og lage.

Men nå er det ikke så mange skruer igjen på gulvet og det meste av sagflisen er i støvsugeren. Kulden og mørket gjør at det er ekstra koselig å sitte tullet inn i dyna, med bare en liten lampe til lys, mens jeg leser til skolen i morgen.

Nå vet jeg at morgendagen vil bli fin! Jeg kommer til å våkne av at sola titter frem ute. Jeg kan nyte frokosten min på trappen mens hundene flyr i vår egen hage. Jeg kan reise på skolen godt forberedt etter dagens lesing. Jeg vet at etter skolen blir det en fin tur med hundene i skogen som ligger rett utenfor døra mi og etter det blir det trening. Jeg gleder meg til jeg i morgen kveld igjen kan sitte i denne senga og lytte til stillheten. Ikke en gang tankene forstyrrer meg mer.
Det er en frihet og endelig ha kommet hjem. Og det vil være en luksus når huset er ferdig!

God natt alle sammen. Håper dere har en like fin kveld som meg

.

Dagene kommer, og dagene går....

Jeg merker at jeg beunderer koneemnene som klarer å sjonglere med barn, hus/hjem, jobb, hobbyer, barnas hobbyer, venner, barnas venner og samtidig klarer å holde forholdet på plass..

Det er veldig mange av disse tingene jeg ikke har, som jeg ikke trenger å få plass til, men jeg sliter alikevel med å få døgnes 24 timer til å være nok.
Jeg føler vel egentlig ikke at det er timene som er problemet, det er det å få hjernen til å organisere alt slik at det blir mest mulig effektivt.

Jeg har nettopp begynt i ny jobb, en skikkelig koselig, bra jobb hvor jeg får jobbe netter. Noe jeg har ønsket lenge.
Det blir litt innkjøring der nå i starten, så jeg har nok jobbet altfor mye de siste ukene.
Så har jeg huset som jeg skal pusse opp. Jeg føler at jeg ikke har gjort noe der i det siste, samtidig som jeg bruker alle mine tanker på det. Bare noe så enkelt som å velge gulv gjør meg tullete og utslitt.

I morgen er det skolestart, så da har jeg det i tillegg. Dette er siste halvår, så jeg har lyst til å stå på å gjøre det best mulig!!

I tillegg til ALLE (:P) disse 3 tingene har jeg 2 hunder som hele tiden gnager litt på samvittigheten. Jeg har lyst til å trene hund hele tiden, og de tankene jeg ikke bruker på huset bruker jeg på å ønske at jeg kunne få trent mye mer enn hva jeg gjør.

Til sist ønsker jeg å være sosial med menneskene jeg er glad i.

Jeg har tenkt hele veien at alt til sin tid. Noen ting må man ofre for å gjøre andre ting. Men nå syns jeg jeg har gjort det lenge nok, og samtidig ikke blitt ferdig med de tingene jeg ofret andre ting for...

Akuratt nå kunne jeg egentlig mest ønske meg å ha hjernen til en mann..
For jeg tror at det som egentlig sliter meg ut er alle tankene... Alle tankene som sier hva jeg burde ha gjort, hvordan jeg burde ha gjort ting, hvordan jeg burde gjøre ting fremover osv....
Kunne ønske jeg hadde en avknapp på tankene innimellom. Og en påknapp til handlingskraft!

Hver morgen tenker jeg at jeg kan ikke vente på at huset skal bli ferdig før jeg starter livet, hver kveld tenker jeg at jaja, nok en dag jeg ikke fikk utrettet noe, samtidig føler jeg meg alikevel skikkelig sliten.

Men en dag er jeg sikker på at jeg våkner og ikke tenker noen verdens ting, og at resten av dagen går med til alt jeg GJØR i stedet.

Nattatanker

Noen ganger, når man sitter oppe hele natten, så tenker man litt.. Og noen ganger, så tenker man ganske mye. Og noen av de gangene, tenker man på ting man kanskje har tenkt mange ganger før. Andre ganger tenker man på ting man aldri har tenkt på før.

Fordelen for meg er at hver gang jeg tenker, så tror jeg at jeg aldri har tenkt det før. Man kan velge å tenke at det er fordi jeg ikke eier hukommelse, eller så kan man velge (som meg) å tenke at det er fordi jeg er så utrolig smart at jeg tenker nye ting hele tiden!!! :D


I natt har jeg tenkt litt på hvor mye jeg har gått glipp av fordi det er for tilgjengelig.
Du vet, når ting er så nærme at du egentlig kan komme deg dit på altfor kort tid. Ja. Da kommer du deg aldri dit.
Jeg har bodd i Oslo i ganske mange år. Og selvom jeg ikke er en museumsperson, så er det mange av museene der jeg kunne tenke meg å se. Men i løpet av alle årene jeg har bodd der har jeg bare kommet meg på Munch-museet x antall obligatoriske skolebesøk. Ellers måtte jeg vente til jeg flyttet ut av oslo for å komme meg i reptilparken f.eks.
Til og med botanisk hage var jeg ikke i før etter jeg hadde flyttet ut. Det er egentlig mange flere ting i oslo jeg vil få med meg, men de trenger jeg ikke ramse opp nå :P

Når jeg bodde i Vikersund tenkte jeg at jeg skulle på blaafarveverket og jeg skulle endelig få kjørt det gamle lokomotivet Krøderkippen (krøderbanen) også tenkte jeg skulle få satt foten innenfor Villa Fridheim (har vært utenfor mange ganger).
Når jeg bodde i Vikersund gjorde jeg aldri noen av disse tingene. Så det kan jo hende jeg kan gjøre det nå som jeg ikke bor der lenger...

Når man sitter på natta og tenker. Så vokser tankene ganske bredt. Så da tenker jeg også på det at det er ikke bare reisemål som kan være for nærme.
Jeg har f.eks. mulighet til å trene hunden min nede på ridebanen hver dag. Jeg kan gå ut døra, gå kanskje 50 m. og vips så er jeg der. Men vet du hva? Det er for nærme. Da kjører jeg heller til fotballbanen på fossnes, eller på sem. Eller til hundehytta eller til biltilsynet eller til krizo for å trene der i stede. Eller så trener jeg bare ikke...

En gang, så hadde jeg hatt lyst på snickers is kjempe lenge. Da snakker vi ikke bare et par timer den ene dagen. Men leeeeeeeeeenge. Som i mange dager lenge.
Og når jeg først fikk en hel pakke med snickers is tilgjengelig. Ja, da ble det så tilgjengelig at jeg ikke spiste det. Når jeg først kom meg litt for langt unna den isen som egentlig var ment til meg. Ja, da fikk jeg jammen lyst på snickers is da... Jeg har faktisk fortsatt lyst på snickers is. Og nå som jeg vet at snickers isen fortsatt er tilgjengelig, så kommer jeg sikkert ikke til å spise den.... ( Heidi, du måååå huske det når jeg kommer på besøk!)

Når Lene og jeg var naboer (kanskje 20m fra dør til dør) Da skulle vi bli flinke da. Vi skulle trene masse og gå masse turer sammen. Men gjett hva!? Hun ble alt for tilgjengelig. Jeg tror aldri vi har prata så lite sammen eller tilbragt så lite tid sammen som vi gjorde da. Så når jeg flyttet. da gikk vi tur. Og når hun flyttet enda lenger unna. Ja, da kunne/måtte/må vi prate sammen maaaange ganger om dagen!

Så disse nattetankene konkluderer med at det er slik at man vil ha det man (nesten) ikke kan få!!!!
Men nattetankene lurer litt på hvorfor.....

Bortkastet trening eller bare ikke helt opptimal trening?

Nå er det blitt en stund siden jeg begynte å trene, og i det siste har jeg merket at jeg er litt skuffet.
Først var jeg skuffet over manglene resultater. Så ble jeg skuffet over hvor dårlig kondis jeg har (har begynt litt på tredemølla) og nå har jeg insett at jeg er mest skuffet over meg selv.

Det er så veldig mye enklere å legge til rette for at jeg skal klare alle 3 seriene, enn hva det er å pushe seg selv maks. Jeg snyter meg selv rett og slett. Tanken på å slite gjør meg ubehagelig. Og jeg føler meg dum når jeg ikke kommer meg lett gjennom første serie. Samtidig så føler jeg meg enda dummere når jeg ikke blir støl etter trening.. Jeg føler at jeg kaster bort tiden på å gjennomføre, ikke jobbe mot å bli sterkere, raskere, sprekere og sunnere.

Jeg har vært heldig å hatt treningsrommet for meg selv stort sett hver gang. Men den ene gangen det var noen der fikk jeg nesten helt angst. Dette var veltrente mennesker. En mann og en dame. Hadde det bare vært mannen kunne det sikkert gått greit. Men en veltrent dame gjør at jeg føler jeg utilpass. Jeg svømte over av negative tanker om meg selv. Og etterhvert måtte jeg vurdere om det var flauest å trene der med de, eller om det var flauest å dra derfra.. Jeg rushet meg gjennom 4 apparater før jeg dro hjem og gikk tur med hundene i stedet..

Nå vil jeg i form, og jeg vil ha resultater! Men det er utrolig vanskelig å pushe seg selv det lille ekstra. Det er vel som det meste her i livet. Det er lett å ta snarveier som ikke gangner deg selv.

Så fremover er det skjerpings!!!! Håper jeg!

Har bedt til den høyre makten å hørt om hun har tid til å være med meg en dag på trening slik at vi får se hva jeg faktisk duger til! Da burde det i alle fall bli fart på sakene ;)

Så herlig livet er!!

Nå er sola og varmen endelig kommet og jeg kjenner at overskuddet begynner å bygge seg opp igjen!
Den siste tiden har jeg hatt en del oppturer og jeg må si at denne helgen har jeg følt at jeg virkelig nyter livet igjen.

Forrige helg var jeg på førstehjelpskurs med NRH! Dette var en fantastisk langhelg fylt med masse nyttig lærdom, en del hundetrening, BESTÅTT apell ( var bare fellesdekken igjen) og en god dose sosialt samvær samt en liten runde med øl, vin og vin og vin :P

Jeg har fått trene på HLR. Etter dette bildet ble tatt lærte jeg også hvordan man skal stå riktig i forhold til pasienten :P

 Jeg har lært hvordan man skal pakke inn nedkjølte mennesker.

 Jeg har fått prøve meg med sondestang :D

 Jeg har fått prøve HLR på scooter. (det er mye tyngre enn man tror)

 Molly og  jeg har søkt fra scooter. Molly syns det var helt grusomt i starten, men når hun ble fortrolig med kjøringen skrudde hun på nesa og vips så fant hun figuranten !! Flinke, flinke babyen min!

 I tillegg har hun blitt RÅ på spor!

 Jeg har også fått lov å fryse litt på fjellet :P

  Og morsomst av alt var at jeg fikk være den savnede 75 år gamle mannen med hjerteproblemer og diverse andre småplukk ting.. ;) ;) ;)

Denne helgen har jeg fått besøk av lillesøster. Det syns jeg er kjempe koselig og jeg har hatt en knall helg.


Vi har trent og blitt passe støle :P

 

Vi har spist knall god frokost

 Hege har satt ut havfruen og bada :)

Jeg har fått hjem pusen min. Noe jeg tror jeg setter mer pris på enn hva Taxi gjør...

 

Tequilla nyter også det varme vært. :D

Ja, så alt i alt. Den siste tiden har gjort meg lykkelig. Min omgangskrets er plutselig blitt mye større, og jeg kjenner at jeg liker veldig godt å bli kjent med nye mennesker. Det beste er jo når man treffer mennesker på hundetrening man faktisk får såpass bra kontakt med at man også har kontakt uten om hundetreningene!!
Så til alle dere der ute som føler dere truffet, takk for at dere er de dere er og at dere beriker livet mitt med deres :D

Takk for nå, og sees plutselig igjen!

Tequilla nyter livet

Jeg merker det at bloggen min i det siste kun har inneholdt Molly. Tequilla har liksom ikke blitt delt her inne like mye..
Men for de som lurer så har jeg henne fortsatt. Hun lever livets glade dager som pensjonist. Og nå som sola er kommet frem ser jeg henne ikke så ofte. Hun er på ingen måte intressert i å gjøre noe annet enn det hun liker best...

Nemlig å sole seg!

 Noen ganger, når hun syns det blir litt for lyst og litt for varmt, da ordner hun det også :)