Danish Open 2016 - Vår debut i Mondioring

Lite visste jeg at 3 mnd etter vi startet å trene målrettet mot mondio, så skulle vi klare å ikke bare karre oss igjennom, men faktisk komme oss på 2. og 5. plass i vår aller første mondio konkurranse ;)

Det har vært kjempe morro å trene mot vår debut, og jeg gleder meg enda mer til å trene fremover. :D
Det Molly mangler i fulle bitt, tar hun igjen i stor arbeidsiver og enorm "will to please". Vi har testet, prøvd og feilet, repetert og diskutert. Og nå har vi endelig begge en større forståelse av hva vi trenger for å klare oss i denne sporten.

Jeg er heldig som har tålmodige treningskompiser som lar meg teste ut ting slik jeg ønsker. De tar meg med på jakttreninger for å lære meg fremadsending, de løper rundt med bitepute på rallytreninger og stiller opp som superforstyrrelser på lydighetstreningene.
Jeg har også en helt egen mondiogjeng som gjør sitt beste for å putte all nødvendig informasjon inn i den lille knotten min. Jeg er helt sikker på at de ganske så ofte river seg i håret og tenker at jeg kan være et nokså håpløst tilfelle, men nå fikk vi endelig visst at om man ikke gir opp, så gir det resultater ;) :P

Her er film fra lørdag og søndag. Vi har fortsatt masse å jobbe med, men jeg koste meg overraskende nok på banen (ikke fult så mye nerver når vi først kom oss inn) og Molly ga meg virkelig godfølsen!

Ønsker, mål og hverdag - hvor legger man lista?

Når man sitter i påvente av sin nye valp så er det en god del ting som blir surrende litt rundt i hodet.
Som regel så tenker man at neste hund blir bedre, eller man ønsker i alle fall det. Jeg tenker i hvertfall mye på ting jeg syns jeg har gjort bra, og ting jeg har lyst til å gjøre annerledes. Jeg tenker på hvilke øvelser jeg føler jeg må legge mer vekt på og på forskjellige måter man kan gjøre dette.
Jeg tenker på hvordan jeg ønsker at vår hverdag skal være, og på hvordan jeg kan få dette til.

Jeg bruker mye tid på å tenke, se for meg og nesten planlegge i detalj. For denne gangen skal alt bli så mye bedre!

Når august kommer og jeg får hjem min nye dragimator, så vet jeg at alt jeg har tenkt frem til da bare er å kaste. Denne dragimatoren blir ikke som den forrige, eller den forrige før der, ei heller som de neste.
De er alle forskjellige og i tillegg så forandrer jeg meg fra tid til annen også. Så det jeg tenkte at var viktig når jeg hentet hjem min vakre Molly, var viktig for meg da, men det er nok ikke så viktig for meg nå lenger. Nå har jeg fokus på helt andre ting.. 

Jeg har de siste årene jobbet mye og intensivt med den forferdelige følelsen som dukker opp til de minst hensiktsmessige tidene, nemlig prestasjonsangst.
Jeg vet at den ikke gagner meg, men det ser den ikke ut til å bry seg om. Så for å komme til en enighet, så har jeg latt den komme, gitt den litt tid på å herje med meg, også får den forlate meg nesten like fort som den kom, og først da tar jeg ut hunden og trener.

I det siste har det blitt mange samtaler om hvilke mål man har med hunden sin. Hva man ønsker å oppnå.
Det fins selvfølgelig like mange svar som det fins hunder, og mange av svarene jeg har hørt gjør at jeg forstår mer og mer hvor denne prestasjonsangsten kommer fra..

Jeg har ønsker for hva jeg har lyst til å få til med hunden min og jeg har mål. Jeg skiller litt på disse to med tanke på at jeg er fullstendig klar over både mine og min hund sine begrensninger :P
Men nå som Precious Pia står å banker på døren, så setter jeg nye mål. Nye høyder skal nåes, og jeg gleder meg til veien.
Det er når disse drømmene begynner å fly at jeg innser at jeg kanskje ikke er helt som mange andre.
Jeg ser nemlig for meg de neste 12 årene i godt selskap. At vi skal trene og ha det gøy, konkurrere når vi er klare.
Jeg har lyst til å nyte valpetiden med lek og morro, treningen skal være motiverende for både meg og hunden og vi skal bli et racerteam.

Når jeg ser rundt meg ser jeg hunder med lp championat før de har fylt 3 år, jeg ser folk rykke opp i klassene i diverse sporter nesten før hundens kropp henger riktig sammen. Og da skjønner jeg hvorfor jeg har latt prestasjonsangsten overfalle meg. For jeg kommer jo aldri til å bli en av disse..
Jeg har det rett og slett ikke i meg.
For meg er det like viktig å kose meg i skogen, bade i sjøen, snørekjøre på ski og nyte kveldene i sofaen som det det er å trene. Og alle disse tingene er ting jeg har lyst til å nyte sammen med min hund.

Å konkurrere er jeg redd kun er for min egen vinning. Og ettersom det å konkurrere ikke nødvendigvis er det jeg syns er morsomst her i livet, så står det heller ikke over listen på hvor vi skal bruke mest tid.

Misforstå meg rett. Jeg ønsker at alle treningspass skal bli med fremgang, og at de blir brukt mot et mål. Jeg ønsker også å nå toppen, det er bare ikke så viktig at det skjer med en gang ;)
Jeg skjønner at noen hunder er bedre enn andre og noen hundeførere er bedre enn andre og derfor tar det kortere tid for noen enn for andre.
Og i har alle forskjellige mål med vårt hundehold!

Selvom vi blir flinkere og flinkere til å tenke på foring, oppvarming, massasje og annen form for behandling for å ivareta hunden på best mulig måte, så lar jeg meg undres om det kanskje er en grunn til at vi er nødt til å fokusere på disse tingene. Bruker vi kanskje opp hundene litt fort både fysisk og mentalt når vi lager ferdig roboter av de innen de er fylt 3 år?
Og hva skal man egentlig bruke de resterende 7 årene på når hundene må pensjoneres i en alder av 5?

Hvorfor gjør jeg dette egentlig?

Det er rart dette med konkurransenerver.  De slår liksom til uansett...
Jeg kan være godt forberedt eller dårlig forberedt, jeg kan ha god tid eller dårlig tid, jeg kan være supersliten eller superopplagt, men uansett hvordan jeg har det sånn i utgangspunktet, så slår disse nervene til.

I dag har jeg og Molly tatt ferdselsprøven.
Jeg var godt forberedt i den grad at jeg har sett mange videoer av hva vi skulle gjennom. Jeg har tørrtrent uten hund og jeg har gjennomført noen ganger med hund.
Jeg var godt forberedt mentalt, jeg har visualisert dagen i dag og jeg har tenkt positive og oppmuntrende tanker lenge.
Jeg har innfunnet meg med at status på selve øvelsene er litt så som så med tanke på at vi ikke har fått trent noe lydighet siden Desember. Jeg var bestemt på at det vi hadde var godt nok for nå, og at jeg ville være tilfreds så lenge jeg fikk henne til å holde seg et eller annet sted ved siden av meg når vi gikk fot.

Alikevel, tross at alt føltes så bra i går, så føltes ingenting spesielt bra ut i dag.
Jeg våknet ferdig stresset faktisk. Du vet, når du er litt sånn skjelven i pusten, du har en klump i halsen og du kjenner deg skikkelig kvalm. I tillegg er du sikker på at du må på do sånn ca hele tiden!
Heldigvis har Marie vært tilgjengelig på tlf fra jeg åpnet øynene til hun stod på trappen min klar til å holde meg i hånda.

I tillegg til denne følelsen jeg har helt for min egen del, så dukker det opp en hel haug med andre følelser når man ser alle menneskene som står å ser på deg..
For ja, jeg er en av de som tydeligvis bryr seg veldig om hva jeg tror at andre tenker... Og det skal jeg si deg er en fryktelig uting!
For selv om jeg er super fornøyd med det Molly klarer å få til med tanke på vår situasjon, så er det klart at resten av verden vet jo ikke noe om noen ting når det kommer til oss.
Så, teit som jeg er, så blir jeg ekstra stressa når jeg tenker på at det for alle andre ser ut som vi er skikkelig dårlig på dette her :P

I dag var jeg heldig for jeg kjenner til dommeren fra før. Han gjorde det lettere for meg å huske å puste på banen.
For ikke nok med at jeg skulle telle skritt, huske program og prøve å få hunden til å følge med på meg, så måtte jeg visst kommunisere litt med dommeren underveis også...


Som regel så føles det bedre når jeg først kommer meg i gang i ringen. Det ble aldri bedre i dag :P
Selv om jeg hadde forberedt meg så godt jeg kunne, så var det allikevel veldig annerledes fra å konkurrere LP. Så jeg følte at jeg aldri hadde helt kontroll. At jeg aldri helt visste hva jeg skulle, eller hvordan jeg skulle gjøre det. I tillegg følte jeg at Molly ikke var helt med. Noe som også er litt nytt for meg :O

Alt i alt hadde vi en grei gjennomførelse og jeg er veldig fornøyd med at Molly nok en gang overlever meg når jeg er blir akutt likblek og pusten kun funker det de må for å holde meg levende.

Endelig litt trening igjen

Nå har Molly endelig kommet såpass i form at vi har begynt å trene litt igjen. 

Vi må fortsatt stå over høye hopp og bråstopper, men det er heldigvis mye annet vi kan gjøre alikevel. 
Så om dagen går det i avstandskomanderinger og litt bitearbeid. Det ene er en nødvendig onde vi må gjennom, det andre er noe Molly ser ut til å like ganske så godt ;) 
Vi trener også en del på dekk med forstyrrelser også. Mest for gøy, men også fordi det er noe vi må kunne bra :D
Her en noen bilder fra forrige trening, og som dere ser, så gjør vi det beste ut av de forstyrrelsene som fins tilgjengelige. 

  

Enda godt det fins lånehunder der ute

Jeg merker at nå som det er lengre lyse dager og våren nærmer seg med stormskritt, så er det faktisk riktig så kjedelig å ha en hund som er under rehabilitering.
Selv om Molly nå har begynt å gå hele 30 min turer i trekksele, så er det knapt nok en tur ned til veien og opp igjen.




Jeg ser at det gleder henne... Men det er fryktelig kjedelig for meg..


Molly koser seg mer enn masse når vi er å svømmer.. Jeg derimot syns det begynner å bli ensformig og litt kjedelig.
For mens hun svømmer rundt med liv og lyst å venter på at det skal fly en kong, så må jeg løpe rundt og rundt og rundt og rundt et passeng, mens jeg stadig blir våtere og våtere fordi noen til stadighet plasker litt...

Heldigvis kjenner jeg måter å få løst både tur og trenings -abstinensene på :D

I dag fikk jeg nemlig låne Stælken på tur :D

     



















Så da fikk jeg nyti en lengre tur i det fine være alikevel : D

For litt siden fikk jeg låne Nike, så da fikk jeg jaggu trent litt ordentlig igjen også.

En deilig følelse det å kunne trene uten å tenke på at alt må gå i slowmotion og at mange bevegelser må unngåes. :P


Jeg gleder meg vilt til Molly kan kjøres for fult igjen.. For nå savner jeg virkelig å trene med henne. Og jeg merker at hun er mer enn klar nok til å komme igang selv også :D

Er det 30 års krisa som kommer snikende?

Jeg er ikke spesielt opptatt av alder. Har egentlig aldri vært det. Aldri tenkt over andres alder, ei heller tenkt på om jeg selv er ung eller gammel..
Jeg er like glad hver gang jeg har bursdag og jeg vil helst feire som aldri før det faktum at jeg faktisk har overlevd nok et år! :D

Den siste tiden har folk informert at det skjer noe med deg når du passerer 30. En slags magisk forandring i livet.. Om det er en positiv eller negativ forandring kommer helt an på hvem du spør, men at noe skjer er visst en kjent ting.
Jeg ser at folk blir overrasket når jeg sier at jeg gleder meg til bursdagen min, og når jeg sier at jeg skal feires som aldri før sier mine venner, som også snart blir 30, at de helst vil at deres bursdag skal gå stille forbi..

Nå er det ikke slik at jeg har ombestemt meg og ikke vil feire bursdagen min. Neida, jeg skal fortsatt feire med liv og lyst at jeg har fått enda et år på denne jord :)
Det er bare at jeg i det siste har innsett at i forhold til mange andre mennesker i samme alder, så står jeg liksom ikke helt i stil til forventningene...

Her om dagen ble jeg sittende å prate med en veldig søt, ung jente. Det viste seg at hun hadde 2 egne barn og noen ekstra barn som var mannen sine. Hun fortalte om travle hverdager, barnehage og middagsplanlegging for en hel mnd.
Det viste seg at hun var hele 28 år,...
Så når hun spurte meg om jeg hadde barn, og oppfølgingsspørsmålet var om hvor gammel jeg var, så må jeg innrømme at jeg sleit litt med å få den samtalen tilbake til den opprinnelige muntre tonen.

Poenget mitt her er ikke det faktum om jeg har barn eller ei.. Det var mer den følsen det ga meg og innse at jeg var 2 år eldre enn denne jenta og vi var allikevel på såååå forskjellig plass i livet..

Fordi av dere som kjenner meg godt, så vet dere at jeg aldri har tatt meg selv spesielt høytidelig. Jeg har ingen problemer med å valse på butikken usminka i joggebukse for å få unnagjort dagens handel.
Jeg har pyntet meg i annledninger hvor jeg har ønsket å se ekstra smashing ut, og ellers har jeg følt meg akkurat smashing nok ;)

Men nå, ja, nå sånn veldig nylig, så har jeg begynt å titte meg en god del ekstra ganger i speilet før jeg går ut..  Det er ikke det at jeg gjør så fryktelig mye for å forbedre det jeg ser.. Men jeg tar meg allikevel bryet med å vurdere det..
Jeg har begynt å bekymre meg for grå hår, rynker og poser under øynene.
Før, som i  for ikke så veldig lenge siden, så brydde jeg meg ikke om noen kommenterte at jeg så sliten ut.. Da tenkte jeg bare at jeg var jo litt sliten.
Nå får jeg panikk om noen kommenterer det om jeg faktisk ikke er sliten.  Jeg har lurt litt på hvordan denne panikken egentlig oppstod. Og jeg har desverre kommet frem til at den har oppstått fordi jeg har hørt den kommentaren en god del ganger i det siste.. Og jeg er faktisk ikke sliten! :O
Dette er selvfølgelig noe som igjen fører til at jeg titter meg ekstra i speilet..
Er det faktisk slik at det å fylle 30 gjør at kroppen lever helt sitt eget liv?
Er det slik at nå må man begynne å sminke seg masse og å tenkte på å alltid få nok skjønnhetssøvn?
Er det slik at jeg burde begynne på Vitaepro?

For litt siden tok jeg meg selv i så på gamle bilder og tenke tilbake til den tiden da alt var problemfritt og livet bare var en lek..
Den gang da det ikke fantes krig og fred og sånn.
Den gang da alt var så mye bedre.
Den gang barna var oppdragene og høflige og skolene hadde egne skammekroker.
Den gang da man trodde penger vokste på trær.
Den gang da Tor, Odin og Loke lurte på om de kom til vallhall eller ei..
Ja, du veit.. Den gang for lenge siden.

Og nå lurer jeg bare på en ting..

Hva skjedde med å alltid føle seg smashing liksom?

En drøm blir til virkelighet!

I mange år har jeg fantasert om å drive eget firma. Starte for meg selv og se drømmen bli til virkelighet. Se hvor stor man kan bli. Kjenne i egne hender at det du brenner for kan bli til nytte og glede for andre.
Nå skjer det endelig!
Marie bar på samme drømmen, og vi tok sats og hoppet inn med begge bena!

Springvill hundesenter er straks klar til lansering :D





Vi har en visjon om å kunne tilby noe til de fleste.
Vi har et mål om å hele tiden holde oss oppdatert og aktive.
Vi har et ønske om å formidle til folk hvor gøy og enkelt det kan være å ha hund, og å trene hund.


Det er overraskende hvor mye jobb som ligger bak å starte noe slikt, og vi har jobbet lenge i kulissene for å få alt på plass.
Vi er heldige fordi vi har mange som heier på oss, og som har hjulpet oss masse på vei. Vi setter utrolig stor pris på det!

Jeg gleder meg så sinnsykt til kickoff i Mai hvor vi har fått både Tobias Gustavsson fra SWDI og Siv Svendsen til å komme å holde kurs for oss.
I tillegg starter vi med Valpekurs, Grunnkurs og Aktiviseringskurs :D

Foreløpig ligger kursene bare ute som arrangementer på vår facebook gruppe, men nå er hjemmesiden så nærme klar at jeg tør å nevne den her også.
Jeg er som et barn på julaften. Sitter å teller timer, minutter og sekunder på at hjemmesiden skal bli lansert.
Det kribler i magen hver gang det har vært aktivitet på facebooksiden vår. :P
Mye morro og spenning følger i tiden fremover, og jeg klarer ikke gjøre annet enn å glede meg :D :D :D

Hvordan kan ting som skal være riktig, føles så j.. vondt?

Noen ganger i livet kommer man til et punkt hvor man er nødt til å ta valg. Vanskelige valg.
Denne helgen ser ut til å bli ganske så jævli nettopp på grunn av et slikt vanskelig valg.

           
Jeg har kommet frem til at Kalisi (også kalt Valpen) fortjener et hjem der hun kan bli brukt til de tingene hun elsker å gjøre.
Foreløpig har hun på flere måter fortalt at lydighet ikke er noe for henne, og bitearbeid får hun aldri bestemt seg helt for.
Hun har lyst til å løpe, hun har lyst til å jobbe selvstendig og hun har lyst til at livet bare skal være en lek.

Hun er den hunden jeg har møtt med mest personlighet. Det fins ikke en dag uten at hun viser med hele seg at hun elsker meg, på samme måte som det ikke går en dag uten at hun forteller meg at hun ikke helt bryr seg om hva jeg mener. ;)
Hadde vi kunne levd livet i sofaen, hvor hun kunne ligget i min armkrok og vi kunne sett på filmer hele tiden, så hadde vi hatt det perfekt.


                                                 


Men vi vet begge at hun trenger mer, så mye mer.

Jeg kunne virkelig ønske at vi brant for de samme tingene, og at vi begge ble motivert av å trene med hverandre.
Desverre så gjør vi ikke det. Det er vanskelig å innrømme, men vi har ingen god treningskjemi.
Hun liker ikke å trene med meg, noe som gjør det fryktelig vanskelig for meg å trene med henne. Vi vil ikke de samme tingene, og jeg vet at jeg aldri kommer til å helhjertet få gitt henne det hun trenger og har lyst til.

Så denne helgen reiser min største hjerteknuser tilbake til Danmark.
Det er det tøffeste valget jeg noen gang har tatt, og jeg kommer til å savne henne noe helt sinnykt!
Men jeg må sette henne før meg.
Jeg ønsker henne det beste her i livet, og jeg er helt sikker på at det fins en annen der ute som vil forelske seg i henne like mye som jeg har gjort. Og som kan gi henne alt hun fortjener!

                       

Lykke til videre valpen min <3
Jeg elsker deg virkelig, og jeg håper dette gir deg det livet du fortjener! <3

En begivenhetsrik helg :)

Noen ganger kommer man over muligheter som man tenker man ikke kan gå glipp av. Selvom man kanskje er litt usikker på hvor lurt det er, så har man mer å tape på å la hver..
I helga fikk jeg en slik mulighet.
Jeg fikk mulighet til å være med som reiseselskap til Belgia med en som skulle gå en mondiokonkurranse.

Jeg veide tilbudet nøye, for jeg kjente egentlig ikke personen som skulle reise spesielt godt, og i tillegg så prater han bare engelsk..
Vi skulle tilbringe nærmere 16 timer i bil hver vei, så dette kunne enten gå bra, eller veldig, veldig dårlig :P
For å gjøre valget lettere bestemte jeg meg for å la skjebnen avgjøre.
Om jeg fikk pass til begge hundene mine skulle jeg dra. Om ikke ble jeg hjemme..
Etter noen telefoner og litt smisking hadde begge hundene funnet seg hver sin bolig for helgen.

Så begynte det å nærme seg avreise og selvom jeg ser på meg selv som en ganske så utadvent og pratsom person, må jeg innrømme at jeg begynte å stresse litt.
Jeg var sikker på at turen til Belgia skulle gå ganske så greit, men i og med at han skulle konkurrere der nede var jeg mer spent på reisen hjem igjen..
Jeg vet hvordan jeg føler meg før og etter en konkurranse og spesielt etterpå om konkuransen går dårlig... Så jeg fryktet 16 timer i stillhet på vei hjem... Ikke fordi jeg trodde det skulle gå dårlig, men fordi jeg fra tidligere erfaring har skjønt at kan det bli kleint og ubehagelig for meg, så gjør det gjerne det... :P


Nå som det hele er over må jeg si at jeg er veldig glad jeg dro.
Ikke bare har jeg blitt kjent med noen som visste seg og være riktig så hyggelig, men jeg har også fått en innføring i kulturforskjeller mellom Norge og Belgia når det kommer til alt fra barneoppdragelse til hundetrening.
Jeg har innsett at uansett om jeg hilser ved å ta i hånden, gi en klem, gi to kyss eller tre kyss, så får jeg det aldri riktig.
Jeg har fått høre historier fra hvordan man lærer å bli en god decoy i Belgia, og hvordan treningsgruppene fungerer der og jeg har innsett at i allefall jeg ikke har skjønt hvor heldig jeg er som får nytte meg av all denne kunnskapen når jeg er på trening.
Det er lett å ta ting for gitt, men denne turen har fått meg til å se ting litt annerledes.
Jeg har lært at det går an å være våken nærmere 36 timer, men at man da blir både svimmel og kvalm.
På vei hjem lærte jeg at det faktisk går ann å sove 8 timer i strekk i en bil om man bare ikke er så kresen på sovestillinger.


Jeg er takknemlig for at denne muligheten åpnet seg for meg. Og jeg håper jeg var et like bra reisefølge som jeg selv tror ;)



 Her er en film av Kees fra konkurransen.
Han høstet hele 184 av 200 poeng. Veldig morro å se de debutere, spesielt når det gikk så bra :D

Når man trodde at kontordagene skulle bli skikkelig koselige.....

Det er ikke bare oss mennesker som blir "våryre" når sola titter frem. Kalisi tilbringer hvert ledige minutt ute i sola, og jeg merker at det begynner å bli vrient å holde Molly i ro.
Det er ikke lenger nok for henne å bare ligge på sofaen og få litt kos. Når vi er ute for å lufte bittelitt, ser det ut som hun har lyst til å eksplodere.
Jeg er sikker på at hun hadde sprunget i evigheter om jeg hadde latt henne. Det ser ut som hun igjen har lagt alle smerter til side og behovet for å leve livet fult ut er tilbake.
Min fantasi om at hun kan ligge ved siden av meg i sofaen mens jeg jobber med Springvill Hundesenter sine kurs ble liksom ikke helt reel..

Hun er mer opptatt av å stirre på meg egentlig...

 

Så nå håper vi dagenen går fort, slik at trening og tur kan komme tilbake i hverdagen hennes :D

Fra starstruck til livredd

Jeg anser meg selv som ganske så utadvent. Selvom jeg til tider kan virke sjenert, så er jeg allikevel ganske uredd i sosiale sammenhenger. Jeg elsker å treffe nye mennesker, og jeg takker aldri nei til en diskusjon. Man lærer alltid noe. Det setter alltid i gang tankeboksen litt.
Jeg er alltid sugen på kunnskap. Jeg liker å lære. Jeg liker å drøfte og fundere. Det er nok derfor jeg elsker å dra på seminarer. Jeg liker å sitte på første rad. Jeg liker å kunne stupe helt inn i forelesningene. Få med meg alt som blir sagt.
Dyktige foredragsholdere gjør noe med meg. Jeg blir rett og slett starstruck. Jeg blir så fascinert at det fort bikker over i å bli litt betatt. Folk som er virkelig gode i det de holder på med gjør noe med meg!
Jeg skal innrømme at jeg noen ganger til og med tviler på min egen legning.  Folk som brenner for det de holder på med, og deler sin kunnskap med liv og lyst. Ingen ting kan toppe det!
Det er ikke bare folk som holder foredrag eller kurs som har denne effekten på meg. Folk generelt som er dyktige på noe. Jeg kan sitte i flere timer å se på klipp fra talentshow, eller surfe youtube etter folk som er flinke til å synge, danse eller trene hund ;)
Problemet med denne fasinasjonen er at det kommer en liten frykt hånd i hånd med den.
Jeg går ofte på kurs på grunn av denne fasinasjonen. Jeg tiltrekkes av de dyktige instruktørene. Jeg gleder meg i ukesvis! Det samme gjelder om jeg blir invitert med på treninger der folk er veldig flinke. Det kribler i magen, og jeg er sikker på at jeg nesten ser forelsket ut der jeg sitter å ser på mens de trener eller viser frem ting.  Men så skjer det noe...
Plutselig er det min tur. Plutselig er det jeg som skal ta ut min hund. Plutselig er det jeg som skal trene. Og alle de andre skal se på meg..
Jeg vet at man drar på treninger eller kurs for å trene på de tingene man er dårlig på... Men det er jo på ingen måte det man har mest lyst til lenger.. Ei heller klarer jeg å finne noe å gjøre som jeg faktisk føler at vi kan.
Det skjer noe med meg mens jeg går fra bilen og ut på treningsbanen. Stemmen min blir borte, alt jeg en gang har kunnet om belønning forsvinner. Kommandoer fins ikke. Og det både føles og ser ut som jeg aldri har sett en hund før i hele mitt liv.
Jeg blir rett og slett litt redd.
Redd for å drite meg ut, redd for å ikke være god nok, redd for hva andre vil tenke om meg.
Jeg kommer med unnskyldninger for alt jeg gjør, og går i forsvar uansett om jeg får ros eller ris.
Jeg svetter som en gris og putter hunden i bilen ved første mulighet.


Heldigvis er lysten på å bli god større en frykten for å føle meg dårlig.
Heldigvis er lysten på lærdom større enn frykten for å føle meg dum.
Det gjør at jeg forsetter å dra på treninger og kurs, det gjør at jeg har fått en god del erfaringer på at det ikke er så mye å være redd for. Det gjør at med tid og stunder så slipper jeg kanskje å være så redd, så kan jeg heller bare ha en minicrush på alle mennesker som er gode og i tillegg kose meg med følsen av å få trene sammen med disse fantastiske menneskene :)

Dagens Molly oppdatering :)

I går ble Molly operert og idag fikk jeg henne hjem igjen :)
Vetrinæren var veldig fornøyd med resultatet, så nå er det opp til meg og Molly å få henne fit for fight igjen.

Hun er fortsatt litt redusert i almentilstanden, men hun hinker rundt så fort hun får anledning. Så det blir nok 2 kjipe uker for henne nå når hun må holdes veldig i ro.
De etterfølgene 8 ukene blir det rehabilitering/opptrening, Og jeg ser for meg at hun kommer til å bli en jævel på å søke etter binderser etterhvert ;) Noe må vi jo finne på i disse ukene :D