søndag 7. februar 2016

Fra starstruck til livredd

Jeg anser meg selv som ganske så utadvent. Selvom jeg til tider kan virke sjenert, så er jeg allikevel ganske uredd i sosiale sammenhenger. Jeg elsker å treffe nye mennesker, og jeg takker aldri nei til en diskusjon. Man lærer alltid noe. Det setter alltid i gang tankeboksen litt.
Jeg er alltid sugen på kunnskap. Jeg liker å lære. Jeg liker å drøfte og fundere. Det er nok derfor jeg elsker å dra på seminarer. Jeg liker å sitte på første rad. Jeg liker å kunne stupe helt inn i forelesningene. Få med meg alt som blir sagt.
Dyktige foredragsholdere gjør noe med meg. Jeg blir rett og slett starstruck. Jeg blir så fascinert at det fort bikker over i å bli litt betatt. Folk som er virkelig gode i det de holder på med gjør noe med meg!
Jeg skal innrømme at jeg noen ganger til og med tviler på min egen legning.  Folk som brenner for det de holder på med, og deler sin kunnskap med liv og lyst. Ingen ting kan toppe det!
Det er ikke bare folk som holder foredrag eller kurs som har denne effekten på meg. Folk generelt som er dyktige på noe. Jeg kan sitte i flere timer å se på klipp fra talentshow, eller surfe youtube etter folk som er flinke til å synge, danse eller trene hund ;)
Problemet med denne fasinasjonen er at det kommer en liten frykt hånd i hånd med den.
Jeg går ofte på kurs på grunn av denne fasinasjonen. Jeg tiltrekkes av de dyktige instruktørene. Jeg gleder meg i ukesvis! Det samme gjelder om jeg blir invitert med på treninger der folk er veldig flinke. Det kribler i magen, og jeg er sikker på at jeg nesten ser forelsket ut der jeg sitter å ser på mens de trener eller viser frem ting.  Men så skjer det noe...
Plutselig er det min tur. Plutselig er det jeg som skal ta ut min hund. Plutselig er det jeg som skal trene. Og alle de andre skal se på meg..
Jeg vet at man drar på treninger eller kurs for å trene på de tingene man er dårlig på... Men det er jo på ingen måte det man har mest lyst til lenger.. Ei heller klarer jeg å finne noe å gjøre som jeg faktisk føler at vi kan.
Det skjer noe med meg mens jeg går fra bilen og ut på treningsbanen. Stemmen min blir borte, alt jeg en gang har kunnet om belønning forsvinner. Kommandoer fins ikke. Og det både føles og ser ut som jeg aldri har sett en hund før i hele mitt liv.
Jeg blir rett og slett litt redd.
Redd for å drite meg ut, redd for å ikke være god nok, redd for hva andre vil tenke om meg.
Jeg kommer med unnskyldninger for alt jeg gjør, og går i forsvar uansett om jeg får ros eller ris.
Jeg svetter som en gris og putter hunden i bilen ved første mulighet.


Heldigvis er lysten på å bli god større en frykten for å føle meg dårlig.
Heldigvis er lysten på lærdom større enn frykten for å føle meg dum.
Det gjør at jeg forsetter å dra på treninger og kurs, det gjør at jeg har fått en god del erfaringer på at det ikke er så mye å være redd for. Det gjør at med tid og stunder så slipper jeg kanskje å være så redd, så kan jeg heller bare ha en minicrush på alle mennesker som er gode og i tillegg kose meg med følsen av å få trene sammen med disse fantastiske menneskene :)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar