Tenk deg....

Tenk deg at du våkner av vekkerklokka. Du undrer deg på hvorfor den ringer så du trykker på slumreknappen for å huske årsaken til at du skulle opp tidlig. Så våkner du igjen av at det ringer. Du har fortsatt ikke kommet på hvorfor, så du slumrer igjen og igjen og igjen. Så tikker det inn en melding. "Er på vei"..
Du ruller deg ut av senga og kommer på at du skal ut å farte litt med en venninde. Nå vet du at du har 30 minutter på deg til å gjøre deg klar.
Du subber deg inn på kjøkkenet for å fôre hundene. På veien registrerer du at det absolutt ikke er veldig ryddig hos deg....
Du fyller hendene med skrot du kan hive ut i garasjen mens hundene gjør sitt fornødne.
I det du lukker garasjedøra registrerer du hvor deilig det er at sola prøver å tine frosten som ligger som et pledd på bakken. Det tar deg et par sekunder, men så kjenner du at frosten for lengst har trengt seg gjennom crocksene dine og nå har den omfavnet dine bare tær..
Tenk deg at du på vei inn planlegger å rette ut håret ditt for å vise frem den nye frisyren din fra sitt beste.
Tenk deg så at du blir små irritert når du kommer på at de har tatt strømmen i huset ditt før 'nte gang denne mnd, men du finner glede i å få sminke deg i glimtet fra et telys...

Tenk deg så at venninden din kommer og dere reiser av gårde. I det dere har kommet noen minutter fra huset merker du at du har glemt å pusse tenner, så du tar en tyggis. Dette fører igjen til at du kjenner at du har glemt å spise frokost!!!
Du sier "forsiktig" at du er rimelig sulten og dere blir enige  om å kjøpe noe mat etter dere har levert fra dere diverse gaver.
Tenk deg så hvordan denne sultfølsen vokser mens dere sitter å drikker kaffe hos gavemottakeren..
Tenk deg hvordan kvalmen stiger og svimmelheten gir seg til kjenne når du reiser deg etter noen timer i en stol...

Dere stopper på en bensinstasjon... Du er så sulten at ingen ting frister. Du vet du må spise, men de har ingen ting du vil ha.. Dere blir enige om å dra på Meny. Du ser med en gang for deg en Tacobaguett. Du ser for deg hvordan den ligger der nystekt med smeltet ost...
Tenk deg hvordan munnen fylles med vann bare ved tanken.
Så da kjører dere videre, en omvei tilogmed, til dere finner nærmeste Meny. Du kjenner gleden vokser inni deg mens du målrettet går mot varmdisken.
Tenk deg så den skuffelsen du føler når du ser at det ligger halvrå tacobaguetter i disken. Osten er ikke en gang smeltet..
Du er nå blitt så opphengt i denne tacobaguetten at du kan ikke kjøpe noe som er halvgjort... Du venter til neste butikk..

Dere skiller lag og du begir deg ut på videre shopping alene. Du stopper først på Jysk for å kjøpe litt dilldall du trenger. Og når du står i kassa hører kassadama hvor sulten du er..
Du vet at Meny er nær,.. Du kjenner at du igjen gleder deg.
Tenk deg gleden du da føler når det kommer et nytt brett med nystekte tacobaguetter i det du kommer frem til varmmatdisken!
Tenk deg den boblene følsen du har mens du bærer denne tacobaguetten frem til kassen.
Tenk deg den iveren du føler mens du holder et hardt tak i tacobaguetten mens du går mot bilen.
Tenk deg hvordan vannet samler seg i munnen mens du åpner posen med den gode tacobaguetten i.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
Tenk deg så den enorme skuffelsen du får når du ser at du har most hele baguetten og at det i tillegg IKKE er TACObaguett, men en baguett fylt med spaghettisaus!!!!!

Er Crossfit egentlig for alle? Jeg er fortsatt veldig usikker :P

Som noen kanskje har fått med seg, så har jeg det siste året gjort noen forsøk på å komme i bedre form. Jeg følte selv at jeg var godt i gang helt til treningspartneren min ble litt veldig gravid og var nødt til å gi seg... Og alle vet at alene trening ikke er noe særlig, så jeg tok en medlidenhetssvangerskapspause jeg også. ;)

Nå har jeg imedlertidig møtt en ny potensiell treningspartner.. Eller hun trodde kanskje jeg kunne være en. Jeg er litt usikker på om hun fortsatt tenker dette, men det er en annen historie.

Første gang hun spurte om jeg ville være med, sa jeg at jeg måtte tenke på det. Andre gang sa jeg at jeg hadde lyst, men at jeg syns det er både skummelt og flaut og begynne å trene med nye mennesker. Jeg er jo tross alt IKKE trent. Hun fortalte at vi alle har startet et sted og at hun ikke fikk til så mye i starten hun også.
Jeg ba hun fortsette og spørre meg, for at en dag kom jeg til å si ja..

Så på fredag kveld kom spørsmålet gang nr 3. Det bare lød litt annerledes enn vanlig og før jeg visste ordet av det hadde jeg blitt lurt. "Når skal vi trene i morgen?" og av gammel vane svarte jeg " jeg går av vakt kl 0800, så kl 10 er fint". Etter jeg hadde trykket send tok det meg et par minutter på å innse hva som nettopp hadde skjedd.
Jeg stormet til dataen for å sjekke hva jeg faktisk hadde takket ja til.
Google ble funnet frem og CROSSFIT ble skrevet inn....

Gjett hva jeg fant.....

Sånn rundt kl 0300 var jeg ganske gira på det hele. Jeg var motivert og klar!

kl 0630 begynte jeg å kjenne at dette kanskje var en dårlig idè, så jeg begynte på min redbull...

  

 Kl 0730 var jeg overbevist om at jeg ikke burde gjøre dette...

Kl 0830 tok jeg meg sammen for å klare å gjøre dette, Jeg skrøyt til mitt eget speilbildet, jeg fikset meg en treningsfrokost og jeg sang høyt i bilen...

    

Jeg er usikker på om jeg syns det hjalp..




Vel fremme var jeg blitt litt mer våken og jeg så for meg at dette kunne bli greit alikevel.
Vi startet med å skrævle masse om alt annet enn trening, mens vi gjorde jeg "jeg gjør som det ser ut som du gjør uttøying". Jeg tenkte at dette her kan jeg overleve.. Den tanken døde da jeg hørte " Vi skal varme opp litt, så nå tar vi noen push ups før vi sykler"..
Ehm.... tja... Noen kan bli vanskelig.. En kanskje.. Noen veldig tvilsomt...
Jeg skyldte på glatt gulv og tok hele 2 (det jeg velger å kalle bra push up forsøk) på knærne :)
Så syklet vi litt,mens treningsplanen ble lagt frem.

Nå skal det sies at jeg hoppet rett inn i et godt etablert treningsprogram, men vi skulle bare tilpasse det så det passet for meg..
Tviler på at Marianne sier det så opptimistisk igjen.
Jeg kan huske noen ord som Pull ups, kettlebell, knebøy, benk.... Ettersom jeg ikke vet hva noen ting er, så hørte jeg ikke så nøye etter. Jeg tenkte at hun får vise meg det i stedet..

Usikker på om det hjalp meg noe.

Marianne fant en stang høyt over bakken. Den tok hun tak i før hun heiste seg opp og ned så lett som ingen ting.
Det skulle visst jeg gjøre også... Jeg tror reaksjonen min ga noen signaler om at dette var dødfødt. Så Marianne sa fort at jeg skulle selvfølgelig få bruke en strikk..

Det skal se noe sånn ut....

Det gjorde det garantert ikke!
Strikken var drithard og den hang ikke lavere enn puppene mine.. For oss som aldri har drivi med hest så er det nesten håpløst å klare å sette foten sin inne i noen som er i puppehøyde... og når man i tillegg er så svak at man ikke klarer å dra strikken ned, så blir det hele veldig vanskelig!!!

Etter mye strev, frustrasjon, latter og prøving fikk vi meg opp i denne strikken...
Så da sto jeg der å dinglet da. I en strikk som jeg følte kunne ryke like fort som den kunne skli ut fra foten min og piske meg rett i tryne...
"Strekk og rett ut kroppen din også bruker du strikken til å hjelpe deg opp etterpå" hørte jeg opptimisten sa bak meg..
Jeg derimot kunne ikke gjøre annet enn å spenne hele kroppen og bruke alt fokus på å finne balansen i det hele...


Jeg husker ikke lenger rekkefølgen på alt vi gjorde, men jeg husker utrykket på Marianne når hun stod bak meg mens jeg lå på en benk og skulle løfte en stang... Ja, kun en stang. "5 løft sa hun".. 3 tok jeg. " 5!" sa hun. 2 tok jeg før jeg la stanga på puppene for så å lattermild informere om at nå fikk jeg den ikke opp igjen.
" Jeg tuller ikke", lo jeg mens Marianne iherdig prøvde å få meg til å løfte den opp selv...
Jeg fortalte henne gang på gang at jeg ikke er noe sterk i armene, men når responsen var at det spilte ingen rolle for nå trente vi jo mest bryst, så skjønte jeg at kosestunden var over.

Siste økt var en kondisjonsøkt.
Jeg mener at sånne økter er skapt for de som har kondis... Ikke for sånne som meg...

Deler av den inneholdt noe sånt...

andre deler inneholdt noen sånne...

Og nå var snille, tålmodige Marianne helt borte.. 

Dette skulle gjøres på tid, og det skulle tydeligvis gjøres ordentlig. 

Så komentarer som "Løft helt opp til brystet", " du klarer jo å prate, så da kan du ikke syns det er så hardt" , "Husk knebøyen på vei opp!" og " hvor mange repitisjoner har du tatt nå" gjorde at jeg ikke turte å fnise meg ut av denne...

Støl som jeg er er jeg fortsatt usikker på om jeg syns at Marianne var noe hyggelig. Jeg vet ikke om jeg er enig at det er bra å bli pushet, og jeg er usikker på om jeg tror på at alle har startet der jeg startet....

Jeg tror man skal lytte til karma. Så når Marianne klarer å miste en hel treningsbenk på tåa mens vi  rydder, så tror jeg kanskje jeg har rett i at hun ikke var noe hyggelig :P

  

Om karma gir deg en brukket tå, så er det fordi du har vært for streng med noen andre......

Sporkurs med SWDI.

I helgen har jeg vært i Sverige på sporkurs med SWDI. Vi har hatt fokus på markeringer og spor på hardt underlag.

Jeg er super fornøyd med helgen og i stedet for å bruke masse tid på å skrive mange ord, har jeg heller laget en filmsnutt :D

Enjoy

Dette ble visst en egofilm..

Men det skal sies at det var flere dyktige hunder og hundeeiere med på kurset. Men de får skryte av seg selv denne gangen :P

(om man har problemer med å se filmen her inne kan man prøve denne linken:

https://www.youtube.com/watch?v=2wtfIv51Iy4 )

Helene gjør ting hun ikke kan..(??) Utelukkende posistivt(?) hundehold :D

Jeg tar meg selv stadig i å være litt høylytt i diskusjoner, gjerne diskusjoner jeg ikke har nok grunnlag for å være høylytt i :P
Denne gangen var det klikkertrening som ble diskutert.. Eller, ikke selve klikkertreningen, men det at man ikke kan si nei til hunden sin.

Jeg, som de fleste som kjenner meg vet, er av den oppfatningen at fri barneoppdragelse ble prøvd ut på 70 tallet uten nevneverdig hell, så jeg ser ingen grunn til at det plutselig skal funke nå.
Jeg har stor tro på at klikker funker som en treningsform, men jeg klarer ikke å dra paralellen til at hvis jeg bruker klikker til å lære hunden øvelser, så kan jeg ikke si nei når hunden stjeler mat fra bordet hjemme.

For å ha mer erfaring på området bestemte jeg meg for å teste ut dette med å ikke si nei i samkjøring med klikkertrening.

Jeg bestemte meg for å starte med triks... Det løste jeg kjapt, så da tok jeg steget videre til hverdagslydighet.. Det er nemlig der jeg føler at det er kjekt å ha en stoppknapp...


Etter flere uker med uttesting føler jeg at jeg tilslutt kom til en god løsning på hvordan jeg kan slippe å si nei for evig og alltid.
Her er et lite sammendrag på alt vi har gjort, og løsningen på det hele :D:D

NRH Påskecamp 2014

Etter påskecampen i 2014 skrev jeg en artikkel som jeg sendte inn til Redningshunden, men artikkelen kom ikke med.
Så da deler jeg den her i stedet :D

Påskecamp med NRH Buskerud

Som dere sikkert har skjønt så har jeg hatt hund noen år. Det er 13 år siden jeg fikk min første hund, og jeg har vært en aktiv kursdeltaker helt siden den gang.  Jeg har vært på det meste av lydighetskurs (fra valp til konkurranse), barn og hund leir, ukes kurs, helgekurs, freestylekurs, agility kurs, blodsporkurs.. Ja. Det meste man kan prøve seg på har jeg prøvd.

Etter jeg begynte i NRH har det fortsatt i den retningen. Det har vært kurs for meg som hundefører, og kurs for meg og min hund. Jeg har vært på grunnkurs i Oslo, førstehjelpskurs på Ål, sporkurs med SWDI i Vestfold osv. 

Det jeg syns NRH er virkelig flinke til, er å ha samlinger. Samlinger som går over flere dager hvor man både får trent hund i forskjellige grener og man får vært sosial. For utenom hovedkursene så er det flere samlinger rundt om i landet til alle årets tider og denne runden var det NRH Buskerud sin Påskecamp som stod for tur!

Ivrig som jeg er reiste jeg oppover til Torpomoen en dag før jeg hadde planlagt. Jeg gledet meg så mye at jeg klarte ikke vente lenger.  Jeg er livredd for å gå glipp av noe, så når sjefsarrangøren sa at det bare var å komme, så pakket jeg bilen i hu og hast og kjørte av gårde. Vel fremme på Torpomoen fikk jeg kjapt innlosjert meg på rommet mitt. Rommet var like bra som jeg husket.  Med køyeseng, sofa, klesskap og eget bad, var det akkurat som å flytte inn på en liten hybel  :D

Ofte på slike samlinger kan man melde seg på et par aktiviteter man vil gjøre med hunden sin, og her var det intet unntak.  Ikke vet jeg hvordan det er mulig å klare å få til så mye bra på så kort tid, men her kunne du komme som helt fersk, eller viderekommen, og få trent på det meste. Det var også muligheter for å ta mange av de obligatoriske kursene som kreves i utdanningsløpet mot å bli en godkjent redningsekvipasje.

Det var grunnkurs med utmarsj for både sommer og vinterhunder, førstehjelpskurs for nye NRH’ere og repetisjonskurs for hundeførere, B Ukasarbeid både sommer og vinter, og trening i alle grener man måtte ønske.

Det ble også gjennomført en del prøver. F.eks. :  Apellprøven, felt, B-spor og B-rundering  for sommerhundene.

 

Jeg for min del skulle bare ta utmarsjen. Så jeg reiste egentlig mest på ferie. Planen min var å trene hund og slappe av. Jeg ønsket å trene litt ruin, (hva nå det innebar) og å få gått en del spor. Og begge deler fikk jeg gjort. 

De første dagene gikk med på å mingle en hel masse. Jeg elsker det å møte nye mennesker, og spesielt da mennesker med samme interesse. Jeg føler ofte at jeg får vel så mye ny kunnskap ut av de kveldene hvor man drikker litt vin og forteller historier, som når man sitter i en forelesningssal. NRH er proppfull av mennesker i alle aldre og med mye forskjellig erfaring. Om man tar seg tid og viser litt interesse så får man høre historier som får deg både til å le og gråte. 

Selv om det var skuffende få som ble sittende oppe utover de sene nattetimer, så var det akkurat nok til at jeg koste meg ufattelig mye. Jeg skjønte fort at etter denne uka kom jeg til å trenge et par dager fri så jeg bare kunne få sove, for her var det mye jeg ville få med meg.

Når sola tittet inn gjennom vinduet var det bare å stå opp.  Det var best å ha luftet hunden ferdig før de andre sto opp slik at jeg kunne få med meg alle frokostsamtalene og alle planene for dagen. Jeg fikk selvfølgelig et kjempeproblem da jeg skjønte at det skulle foregå mange ting på en gang.  Jeg ville jo være med på alt!! Jeg fant ut at det var best å holde seg til den opprinnelige planen, så jeg slang meg på ruin treningen.

Jeg har alltid tenkt at det å trene ruin er kult fordi hunden får prøve seg på så mye forskjellig miljø. Jeg har sett for meg at hunden får sprengt litt grenser i forhold til hva slags underlag og omgivelser den må jobbe i. Det jeg derimot ikke hadde tenkt på var at dette var jo nye miljøer for meg også!

Iveren steg i meg da jeg kjørte opp mot treningsanlegget. Hunden skulle få søke i rom som brannvesenet bruker til øvelse. Dette er helt mørke rom, med forskjellige gulv og forskjellige hindringer.  Åh, som jeg gledet meg. :D :D

Det jeg derimot ikke hadde tenkt på var at jeg måtte jo inn der jeg også.  Hver gang hunden gjorde et funn, så var jeg faktisk nødt til å lete meg frem i mørket.. Ikke bare luktet der rart der inne, jeg støtte jo stadig på noen hindringer også. Enten det var dekk som lå og slang, eller det var dukker som satt opp etter veggen, eller om det var sofaer og stoler som sto plassert sånn OVERALT.   «Herregud» , tenker dere sikkert nå, «hun kunne jo bare brukt en lommelykt» . Og ja, det kunne jeg om jeg hadde tenkt på det...

Når vi begge var blitt noenlunde komfortable med å lete oss frem i mørket kom en av ruindamene med en fantastisk idé.  Jeg kunne jo få bære hunden min opp sprinkeltrappa og sette henne i søk i 2.etg.  «Hahahahaha», tenkte jeg, «bære henne opp… hahahahaha».  Joda. Hun skulle bæres, men jeg skulle ha henne i en sele på ryggen. Jeg så for meg full panikk og sprelling og biting og stress og blod og tårer. Så jeg spurte pent om det ikke var mulig å få låne en munnkurv også, men det var det visst ikke. «Nei vel nei! Da fikk i hvert fall makkeren min fra Vestfold som kjenner hunden fra før, fore på den bikkja masse pølsebiter!!!» Jeg hadde nok en smule lysere stemme en vanlig, og pulsen min var rimelig høy. Jeg var overbevist om at dette ble et helvete for både meg og hunden.

Jeg tok visst feil. Det var visst bare jeg som syntes dette var skummelt. Og om jeg hadde hatt ord for det så skulle jeg beskrevet hvor fantastisk bra jeg følte meg da jeg reiste meg opp med et mallekrek hengene rolig på ryggen min. Det gikk virkelig over all forventning!!! Når jeg omsider hadde kommet meg opp sprinkeltrappa uten å stange Molly’s hodet altfor mange ganger i rekkverket var det bare drite i å kjøre noe søk. Jeg var så stolt og så overveldet at jeg måtte bare bære hunden ned igjen.  Og jeg er helt sikker på at om ikke noen hadde trengt å få igjen den selen, så hadde jeg nok båret rundt på den hunden enda.

Uka gikk så altfor fort, og jeg var nødt til å reise hjem før selve høydepunktet. På lørdag var det påskemiddag og på menyen stod det: Lammestek m/ saus, fløtegratinerte poteter og ratatouille. Etter hva ryktene og facebook sier, så var det en festglad gjeng som koste seg utover nattetimene den kvelden.

Jeg håper virkelig at dette blir en årlig tradisjon, for makan til Camp skal man lete lenge etter!

All ære til NRH Buskerud, som ordnet en slik fantastisk Påskecamp, og en stor takk til alle som bidro for å få den gjennomførbar!

Mvh En superfornøyd Helene Johansson, og en litt mer erfaren Molly

 

Sommerens høydepunkt!!!??

I sommer har jeg opplevd så sinsykt mye bra. Mange kule ting som absolutt burde tatt min fulle og hele oppmerksomhet, eller ihvertfall vært det jeg tenkte mest på, og som jeg burde vært mest opptatt av.

Jeg burde ha ønsket å fortelle om hvordan hårene reiste seg på armen min når jeg og Molly kun sto noen meter i fra helikopteret som lettet med en hundefører og dens hund hengende under seg.

Jeg burde ha fokusert på gode venner og godt selskap.

 Jeg kunne ha brukt mer tid på å leke...

eller lært meg hvordan teltturer egentlig skal foregå.....

Men i stedet har jeg brukt utrolig mye tid på noe helt annet. Fokuset mitt har liksom flyttet seg fra det som egentlig er viktg,til noe som brått har blitt veldig viktig for meg...

Det har jeg gitt meg glede, sinne, frustrasjon, nye opplevelser og MANGE, MANGE snapps...

LUGGEN MIN!!!!!!! 

mine nye bestevenner........

Med (U)vennlig hilsen den nyligblitteForfengelige Meg....

Akutte stress/panikk reaksjoner......

Jeg har ofte lurt litt på hvordan jeg vil reagere ved akutte situasjoner som krever at man handler raskt... Nå lurer jeg ikke lenger... Og jeg må innrømme at jeg håper aldri jeg blir førstemann til en ulykke.....

Akutte stress/panikk reaksjoner = ALL LOGIKK UTGÅR!!!

Bevis 1:

Når jeg var på kurs i Arendal i sommer bodde jeg og Lene på Hove camping. De hadde hatt litt problemer med strømmen så jeg fikk ikke noe nøkkelkort til bommen første dagen. Dette måtte jeg komme å plukke opp den dagen bommen evt var stengt.. Så på vei hjem fra trening ser jeg at bommen er stengt. Jeg parkerer rett utenfor resepsjonen for å slippe å gå så langt.. 

I det jeg er 1 meter forran bilen min roper en mann, "OIOIOI!!!" Jeg snur meg og ser at bilen følger etter meg.... Mannen spretter opp fra stolen sin for å stoppe bilen min i å rulle rett i huset.. Jeg derimot tenker at jeg må inn i bilen og sette på håndbrekke...
Uten å tenke noe som helst tar jeg meg selv i å henge gjennom vinduet og rope "JEG NÅR IKKE BREKKET!!! JEG NÅR IKKE BREKKET!!!!"

Etter en liten stund innser jeg at jeg må ut av vinduet, åpne døra og gå inn i bilen... 

Så når jeg endelig har fått på brekket titter jeg ut av frontruta og ser 3 menn som står å holder på bilen min med noen ansiktsuttrykk som gjør at jeg fortsatt blir flau når jeg tenker på dette.... 

Hva i all verden fikk meg til å tro at det å stupe inn et vindu på en hiace er den raskeste måten å stoppe den på??????

Bevis 2:

Jeg har endelig fått meg vaskemaskin og tørketrommel, og jeg hadde endelig fått satt dette på plass. Ting var i vater og jeg var klar for å kjøre min første vask... Dette gikk på ingen måte som det skulle og det hele endte med at maskinen hoppet seg utover gulvet helt til stikkontakten ble dratt ut.. Handy som jeg er tenkte jeg at det var bare å få dyttet dette tilbake på plass slik at jeg kunne fortsette å vaske....
Men i kampens hete løsna det en kobling mellom krana og vaskemaskina og MASSE vann sprutet utover baderomsgulvet..
Jeg klarte ikke å skru av krana, så jeg tok strømmen i hele huset i stedet og satte på samtlige kraner slik at trykktanken skulle bli tom fortest mulig.. Når jeg omsider klarte å stenge krana grep panikken meg.. FUCK!! Gulvet er jo fult av vann!!! OH NO!! Så hva gjør jeg?? Jo, jeg tømmer hele skittentøyskurven på gulvet og begynner å tørke opp!! Alle hånklær jeg hadde og alle skittene klær havnet på gulvet for å få vekk den store mengden vann!

Det var ikke før Brita lurte på hva som hadde skjedd på badet mitt at jeg kom på at jeg har et sluk på baderomsgulvet... Jeg kunne jo bare ha børstet vannet ned dit..........

Å lære, eller ikke lære... That's the question.....

Det er egentlig noe dritt å lære nye ting... Det er min påstand. For jo mer jeg lærer av nye ting, jo mer har jeg lyst til å starte på nytt.
Jeg har lyst til å gjøre ting riktig fra starten av.
Jeg har lyst til å slippe å jobbe mot de tingene jeg tidligere har lært hunden min.
Jeg har lyst til at ting skal gå mer fremover enn bakover.
Jeg har lyst til å få til ting litt fortere :P

Jeg er super fornøyd med min Molly, hun er et arbeidsjern uten like, og hennes iver i å gjøre meg til lags gjør at jeg har utallige forsøk. Men det er så mye jeg kunne ønske jeg visste før jeg fikk henne. Så jeg kunne gjort ting i riktig rekkefølge. Fokusert på de rette tingen...

Jeg vet at vi alltid tenker sånn. Molly er min tredje hund, og jeg har tenkt slik med alle sammen. "Med den neste hunden blir det bra, for da vet jeg hva jeg skal". Men nå er dette ikke bare min neste, men min neste etter det igjen. Og jeg sitter fortsatt og har lyst på en ny valp for å starte fra scratch.

BAH!!!!! Dette er så frustrerende...
Kanskje jeg rett og slett bare må slutte å tilegne meg ny kunnskap...

Dritt bok, som er så altfor fengende og logisk og lærerik og inspirerende og 2 år for sent i mine hender!!!!!!