Å kle seg naken

Det å kaste klærne for andre er noe jeg gjør ganske lett. Jeg blottlegger meg selv som om det skulle vært en selvfølge for alle å gjøre det.
Å fortelle om min hverdag, barndom, tanker og følser er lett som en plett. Klærne flyr gjennom rommet og jeg bryr meg ikke det døyt om hvor de lander. Og uten at jeg egentlig er blitt klar over det så sitter jeg der splitter naken..
Det er først når jeg skal kle på meg igjen, og jeg må samle sammen alle klærne, jeg finner ut hvor naken jeg har gjort meg.
Alikevel så gjør jeg det samme om og om igjen. Uten at det ser ut til å bry meg så mye.

Det å kle seg naken for seg selv er noe helt annet.. Jeg sitter forran speilet og ser på mens jeg tar av meg lua. Jeg bretter den fint sammen og legger den i en skuff, mens jeg lurer på hvorfor det var så viktig for meg å lage alle disse løgnene når jeg var liten. Glidlåsen dras forsiktig ned mens jeg lurer på hvorfor annerkjennelse er det viktigste i mitt liv. Jakken er vrien og få av seg, armene er trange og jeg sliter mens jeg finner svarene på hvorfor jeg streber så veldig etter å føle at jeg er bra nok..
Jakken brettes så liten jeg klarer å brette den, den får akkuratt plass nok i skuffen der lua ligger.
Jeg setter meg ned forran speilet igjen. Ser på meg selv og gransker meg nøye. Genseren må av den også, men den er så trang i halsen. Jeg føler at jeg blir kvalt mens jeg finner ut hvorfor jeg så "overfladisk" kan fortelle alle alt om meg selv uten å tenke på hvordan det kan oppleves. Genseren setter seg fast i hodet, rett ved ørene. Jeg hører ingen ting og jeg merker at det strammer veldig når jeg funderer på hvorfor jeg blir så veldig, veldig sint når jeg først blir sint..
Endelig slipper genseren, en lettelse fyller meg når jeg ser at jeg klarer å krølle genseren til å bli liten nok til å passe under komoden..

Jeg klarer ikke ta av alle klærne. Klarer ikke å gjøre mot/med meg som jeg kan gjøre med så mange andre....
 Jeg inser at jeg må passe meg litt og være litt varsom. Er ikke alltid like gøy og hente inn den siste sokken jeg har kastet hos noen, når den som gir den fra seg så vidt klarer å se meg i øynene...