Hjerte mitt er knust, men himmelen har fått en ny vakker stjerne!

Min vakre, vakre Tequilla! 

Ord er fattige i en stund som dette og nå kan jeg aldri igjen få sagt til deg hvor mye du har betydd for meg!

 Du har vært med meg gjennom livets sorger og gleder, tøffe tider og fine stunder. Du har alltid stått mitt hjertet veldig nært!

Men i dag, hvor jeg virkelig hadde trengt å holde rundt deg, så er det ikke lenger mulig. Du kan ikke trøste meg denne gangen...

Jeg har lyst til å tenke på alle de fine tingene vi har gjort sammen, men alt jeg klarer å tenke på at jeg ikke fikk vært der for deg når du tok dine siste åndedrag på denne jord.

Jeg vet at du har hatt en fantastisk liv og du har vært heldig å fått leve som pensjonist hos de beste menneskene, men jeg kunne ønske jeg var litt nærmere når dagen først kom!
Hjertet mitt er knust i dag, men himmelen har fått en ny stor vakker stjerne

Til vi sees igjen !

Tequilla

28.04.2004- 20.08.2017

Himmelfartscupen 2017

Da er himmelfartscupen over for i år og Sverige har hatt sin første offisielle mondioring konkurranse!

Jeg og Molly startet cat.1 på fredag og kom på 2. plass med 197 poeng :D 
Det var super varmt denne helgen, og jeg merket at Molly var veldig berørt. Men molly gjorde som Molly gjør, så hun jobbet bra hele helgen :D 
På lørdag fikk vi være "White dog" i cat. 2, så da fikk vi testen litt hvordan vi lå ann der :) 

Helgen har vært helt fantastisk, og jeg har igjen fått tilbrakt tid med de hyggeligste mondioring menneskene som finnes! :)
Helgen var veldig bra gjennomført. Tidene ble overholdt, informasjon var lett tilgjengelig og maten var god :) Har du mulighet til å reise neste år, så anbefaller jeg det! Det er også mulig å starte Mondioringlydighet for de som ikke har en hund som passer til bitearbeid ;)

Søndag fikk vi trent litt og Molly fikk hilse på sin fremtidige partner ;) Så nå er det bare å vente på løpetid :o :D 

Her er film fra fredagens Cat.1 gjennomføring :)

Når udyret har våknet..... igjen....

Jeg har alltid sagt at det å ha valp er et ork.. Og jeg har gjentatt meg selv til det kjedsommelige -"Legg ned nok tid i trening nå, så får man det igjen siden".

Så fikk jeg min den gang "Precious Pia", som ganske fort ble "Terror Pia" og til stadighet var hun også "Pitbull Pia". Ettersom månedene gikk ente hun opp som "Egentlig ganske kule Pia" og for 14 dager siden tok jeg meg i å si at hun endelig var blitt "Behagelige Pia".

For 13 dager siden derimot så var vi tilbake til alle de overnevnte navnene og i tillegg er hun stadig innom "Næmmen for h#%!!# Pia".

Det var nemlig slik, for 14 dager siden, at jeg elsket henne over 90% av tiden. Hun kom når jeg ropte, kunne frivillig legge seg til å sove inne, ja hun var rett og slett skikkelig digg å ha med å gjøre!
Så skjedde det. Dagen etter jeg innså hvor fantastisk hun var, så fikk vi vår første (av mange) tilbakeslag.
Jeg sto ved bilens ende og ropte at Pia skulle inn i bilen. Hun sto på andre siden og ventet.
Jeg tittet forundret frem for å se hva hun holdt på med, og hun tittet tilfreds tilbake.
Følsen traff meg som et slag midt i aggresjonspulsen, dèt blikket var lett å kjenne igjen. Vi hadde tross alt vært gjennom dette altfor mange ganger når hun var "Terror Pia".
"Kom", sa jeg. "HAHAHAHAhahahahhahaha" hørte jeg hun lo mens hun løp lenger og lenger unna.
Aggresjonspulsen gikk rett fra sinne til frustrasjon, og plutselig fikk jeg lyst til å sette meg ned å grine... - Hvor var "Behagelig Pia" blitt av?

Så i det som kunne blitt kampens hete gikk jeg inn, lukket døren bak meg og satte meg i sofaen og trøste spiste sjokolade.
"Drittunge Pia" ble nok overrasket av responsen, så hun var fort på døren og lurte på hvorfor jeg ikke kom løpende etter. Men denne runden vant "SutreHelene". For hun satt inne i 15 min og hørte på "Drittunge Pia" klage sin nød på utsiden før de sammen gikk tilbake til bilen, og "den noe usikre Pia" hoppet velvillig inn i buret sitt.

 Jeg har forklart andre mennesker om at hundene kommer i forskjellige faser og at det kommer til å være mange tunge tider frem til hunden er blitt 3 år.
Men om jeg skal være helt ærlig, så har jeg aldri hatt en hund som har vært sååå grusom i denne alderen.
Jeg innså fort at jeg måtte begynne med bånd igjen når vi gikk fra huset til bilen, men jeg hadde ikke sett for meg at hun skulle bli værre å ha i hus enn hva hun var når hun var liten.

Ikke bare har hun begynt(fortsatt) å stjele mat fra bordet når jeg går i fra, men nå har hun jaggu begynt å stjele når jeg sitter der...
Hun har begynt å lekebite igjen, men denne gang uten å ta noen hensyn til om jeg syns det gjør vondt. Hun har begynt å stjele sokkene mine igjen, men nå tar hun alle andre klær også.
Hun har begynt å bjeffe for å få oppmerksomhet, og om ikke det funker så hopper hun på, biter og klorer og lager en hel haug med drama.
I tillegg så syns hun sine egne leker er for dårlige, så hun har tatt for seg sengen til Molly, samt alle teppene vi har i hus (hennes så vel som mine...)

Jeg har ikke lenger noe navn til henne da vi per dags dato har et elsk/hat forhold.
Så for å skåne verden for diverse strofer går hun nå bare som "valpen" med litt sånn missfornøyd tone.







Så nå smører jeg meg med tålmodighet og venter på at "Perfekte Pia" skal dukke opp :)

Når ble blotting en akseptert ting å gjøre?

Når man er singel og over 16 år så får man fra tid til annen spørsmål om det ikke er på tide å finne en mann snart. At det kanskje er på tide å begynne å tenke på å starte familie og slikt...
Jeg har prøvd ved et par annledninger å si at bra menn ikke vokser på trær slik at man bare kan plukke de når man vil, men da får jeg til svar at; i denne tidsepoken vokser de ikke på trær i det hele tatt, de vokser på internett!

Så fra tid til annen så entrer jeg det store internett, men hver gang blir jeg like forundret...
For hva i all verden får så mange menn til å tro at jeg er drit keen på å se på tissen deres?

Altså.. Første gangen jeg entret internettet sin verden for å finne en mann (noe jeg skal innrømme er ganske lenge siden) så slo jeg meg til ro med at denne oppførselen helt sikker bare var kommet fordi det hele var nytt. Nå kunne man plutselig sende bilder til andre som de bare fikk se i noen sekunder. "Tihi, la oss bli 13 år igjen og leke doktor på en måte som gjør at begge er med selv om bare en vil."
Etterhvert kom det til et punkt at når man ble spurt om man hadde snapchat, så svarte jeg at vis de lurte fordi de ville sende penisbilder så var svaret mitt nei.
Det resulterte i at en god del sluttet å prate med meg...
Jeg la internettmanneplukkingen død for en god stund mens jeg prøvde å finne ut av hva i all verden som får menn til å tro at det å sende en bilde av den minst attraktive delen av en mannekropp kom til å lønne seg på noe som helst måte...

Jeg kom egentlig ikke frem til så mye fornuftig...

For litt siden tenkte jeg at jeg skulle gi oh-store internettmann en sjanse til.. Det kunne jo hende at de sluttet å prate med meg nettopp fordi jeg antok at de ville sende penisbildet... Det kunne jo hende de tenkte at jeg var gal eller noe..

Så nå bestemte jeg meg får å være åpen og hyggelig, ungå alt som heter dirtytalk og anta at peniser aldri skulle bli et issue..
Så når snapchat ble nevnt delte jeg opptimistisk ut min og ventet i spenning på et bilde av alt annet enn en penis..

Vel, min opptimisme var unødvendig, og jeg har nå gitt opp alt som heter internettmenn.
Jeg tenker at det til og med kanskje er bedre å gå for en god gammeldags blotter i skogen..
Da vet jeg i allefall hva som kommer når han begynner å åpne frakken sin.

Nå blir man utsatt for blotting uten at det blir noen som helst annen konsekvens enn at jeg blir småkvalm og passe stressa.
Det er ikke bilder jeg kan late som jeg aldri har sett, og jeg rekker ikke velge å ikke se det.
Jeg føler at denne internetten har åpnet opp for en helt ny tillat måte å blotte seg på.

Hadde jeg villet se penisen din, så hadde jeg spurt!
Spør jeg ikke, så vil jeg mest sansynlig ikke se!

Dette er et tema jeg har diskutert meg mange av mine kvinnelige venner, og foreløpig så virker vi ganske enstemmig.
Det MINST sexy på en mann er penisen, så vil du ta et sexy bilde av deg selv, så behold boxeren på.

Har du ingen sexy måte å ta bilde på, så send et normalt bilde.. Det er uansett mer sexy enn et bilde av en penis!

Takk for året som har gått, og hjertelig velkommen til det nye!

Ja, da er det ikke mange timene til rakettene fyller himmelen, redde dyr gjemmer seg, jeg skal ha et glass vin i hånden og alle setter nyttårsforsetter som aldri før.

2016 er et år jeg virkelig er fornøyd med på alle fronter!
Jeg har startet eget hundesenter sammen med Marie ( http://springvill.no )! Noe som har vokst mer og fortere enn vi hadde noen idê om!

Butikken vår vokser og planer og mål for 2017 er allerede underveis. Vi kan glede oss til kurs med ekstremt dyktige instruktører som b.l.a Frida Wallên.


På hundefronten har dette også vært et år jeg sent vil glemme. Jeg har fått vakreste Precious Pia De sol Casa   også kaldt Pitbull Pia eller Terror Pia, inn i flokken. Hun har virkelig tatt hjertet mitt med storm, og jeg har lært sinnssykt mye av henne allerede.
Selv om jeg var noe skeptisk da hun som lite knøtt var en temperamentsfull frøken som på ingen måte lot meg pille henne på nesa, har hun nå forvandlet seg til den mest klengete mammadalten jeg har møtt.
Vi har fortsatt våre uenigheter, men nå løser hun de på andre måter enn med tennene :P

Molly er et kapittel for seg selv :D
På starten av året var hun nyoperert. Skulderen var mer eller mindre ødelagt. Musklene revet av, og skjelettet måtte skrues sammen. Med god oppfølging fra veterinær og fysioterapeut kom hun seg tilbake til 100% etter overraskende kort tid. Vi startet vår trening i mondioring i mai og i juli startet vi vår første konkurranse. Vi peiset gjennom enklere enn hva jeg hadde trodd og ente på en fantastisk 2.plass!
Vi kunne ikke klart det uten vår trofaste treningsgruppe, og jeg er virkelig stolt av hele gjengen. Jeg er jo ikke den enkleste personen å ha med å gjøre, og jeg takker og bukker, for at de (iallefall har latt som om de) har hatt troa på oss.
3 mnd er kort tid å trene alle øvelsene på, men Molly viser igjen at hun tar ting fort. Hun gjør hva hun kan for å please meg, og jeg føler virkelig at vi er kommet i vårt ess!

I lydighet har vi fått vår LP 2 tittel. Og jeg gleder meg til vi skal starte på kl 3.
Vi har våre skavanker i LP ringen også, men er det noe jeg alltid vet, så er det at jeg alltid kommer til å ha Molly's fulle fokus! <3 Hun er en drøm å gå med, og hun bærer nervene mine mye bedre enn hva jeg gjør!

For en gang skyld har jeg nå turt å sette meg mål for 2017. Ikke bare fordi at denne gangen tror jeg virkelig at jeg kan klare å nå de, men også fordi jeg tør å satse. Jeg tør og prøve.
"If you don't win, you learn" er et ordtak jeg virkelig har falt for. Og selvom jeg alltid vil gå etter seier, så er fortsatt veien dit like viktig, og ikke minst like gøy!!

Jeg gleder meg til å kose meg sammen med Molly og Pia i 2017. Jeg gleder meg til å trene videre og til å nå nye høyder.




I Oslo sitter en gammel frøken og koser seg. Hun har fått lov å leve pensjonistlivet hos min utrolig snille lillesøster. 2 maller ble rett og slett litt for mye for min vakre Tequilla.
Så nå sover hun i senga, jogger rundt Østensjøvannet, soler seg i hagen, og nyter virkelig livet fult ut, uten mas og sjas og uten trening :P Jeg tror det passer henne just perfekt! ;)
Men selv om hun bor 1,5 time unna er hun like nærme hjertet mitt som alltid.

Så med dette takker jeg alle involverte for et fantastisk 2016! Takk så mye for alt dere har jeg gitt og alt jeg har fått ;)
Jeg kan nesten ikke vente med å få tilbringe enda et år med dere!

Danish Open 2016 - Vår debut i Mondioring

Lite visste jeg at 3 mnd etter vi startet å trene målrettet mot mondio, så skulle vi klare å ikke bare karre oss igjennom, men faktisk komme oss på 2. og 5. plass i vår aller første mondio konkurranse ;)

Det har vært kjempe morro å trene mot vår debut, og jeg gleder meg enda mer til å trene fremover. :D
Det Molly mangler i fulle bitt, tar hun igjen i stor arbeidsiver og enorm "will to please". Vi har testet, prøvd og feilet, repetert og diskutert. Og nå har vi endelig begge en større forståelse av hva vi trenger for å klare oss i denne sporten.

Jeg er heldig som har tålmodige treningskompiser som lar meg teste ut ting slik jeg ønsker. De tar meg med på jakttreninger for å lære meg fremadsending, de løper rundt med bitepute på rallytreninger og stiller opp som superforstyrrelser på lydighetstreningene.
Jeg har også en helt egen mondiogjeng som gjør sitt beste for å putte all nødvendig informasjon inn i den lille knotten min. Jeg er helt sikker på at de ganske så ofte river seg i håret og tenker at jeg kan være et nokså håpløst tilfelle, men nå fikk vi endelig visst at om man ikke gir opp, så gir det resultater ;) :P

Her er film fra lørdag og søndag. Vi har fortsatt masse å jobbe med, men jeg koste meg overraskende nok på banen (ikke fult så mye nerver når vi først kom oss inn) og Molly ga meg virkelig godfølsen!

Ønsker, mål og hverdag - hvor legger man lista?

Når man sitter i påvente av sin nye valp så er det en god del ting som blir surrende litt rundt i hodet.
Som regel så tenker man at neste hund blir bedre, eller man ønsker i alle fall det. Jeg tenker i hvertfall mye på ting jeg syns jeg har gjort bra, og ting jeg har lyst til å gjøre annerledes. Jeg tenker på hvilke øvelser jeg føler jeg må legge mer vekt på og på forskjellige måter man kan gjøre dette.
Jeg tenker på hvordan jeg ønsker at vår hverdag skal være, og på hvordan jeg kan få dette til.

Jeg bruker mye tid på å tenke, se for meg og nesten planlegge i detalj. For denne gangen skal alt bli så mye bedre!

Når august kommer og jeg får hjem min nye dragimator, så vet jeg at alt jeg har tenkt frem til da bare er å kaste. Denne dragimatoren blir ikke som den forrige, eller den forrige før der, ei heller som de neste.
De er alle forskjellige og i tillegg så forandrer jeg meg fra tid til annen også. Så det jeg tenkte at var viktig når jeg hentet hjem min vakre Molly, var viktig for meg da, men det er nok ikke så viktig for meg nå lenger. Nå har jeg fokus på helt andre ting.. 

Jeg har de siste årene jobbet mye og intensivt med den forferdelige følelsen som dukker opp til de minst hensiktsmessige tidene, nemlig prestasjonsangst.
Jeg vet at den ikke gagner meg, men det ser den ikke ut til å bry seg om. Så for å komme til en enighet, så har jeg latt den komme, gitt den litt tid på å herje med meg, også får den forlate meg nesten like fort som den kom, og først da tar jeg ut hunden og trener.

I det siste har det blitt mange samtaler om hvilke mål man har med hunden sin. Hva man ønsker å oppnå.
Det fins selvfølgelig like mange svar som det fins hunder, og mange av svarene jeg har hørt gjør at jeg forstår mer og mer hvor denne prestasjonsangsten kommer fra..

Jeg har ønsker for hva jeg har lyst til å få til med hunden min og jeg har mål. Jeg skiller litt på disse to med tanke på at jeg er fullstendig klar over både mine og min hund sine begrensninger :P
Men nå som Precious Pia står å banker på døren, så setter jeg nye mål. Nye høyder skal nåes, og jeg gleder meg til veien.
Det er når disse drømmene begynner å fly at jeg innser at jeg kanskje ikke er helt som mange andre.
Jeg ser nemlig for meg de neste 12 årene i godt selskap. At vi skal trene og ha det gøy, konkurrere når vi er klare.
Jeg har lyst til å nyte valpetiden med lek og morro, treningen skal være motiverende for både meg og hunden og vi skal bli et racerteam.

Når jeg ser rundt meg ser jeg hunder med lp championat før de har fylt 3 år, jeg ser folk rykke opp i klassene i diverse sporter nesten før hundens kropp henger riktig sammen. Og da skjønner jeg hvorfor jeg har latt prestasjonsangsten overfalle meg. For jeg kommer jo aldri til å bli en av disse..
Jeg har det rett og slett ikke i meg.
For meg er det like viktig å kose meg i skogen, bade i sjøen, snørekjøre på ski og nyte kveldene i sofaen som det det er å trene. Og alle disse tingene er ting jeg har lyst til å nyte sammen med min hund.

Å konkurrere er jeg redd kun er for min egen vinning. Og ettersom det å konkurrere ikke nødvendigvis er det jeg syns er morsomst her i livet, så står det heller ikke over listen på hvor vi skal bruke mest tid.

Misforstå meg rett. Jeg ønsker at alle treningspass skal bli med fremgang, og at de blir brukt mot et mål. Jeg ønsker også å nå toppen, det er bare ikke så viktig at det skjer med en gang ;)
Jeg skjønner at noen hunder er bedre enn andre og noen hundeførere er bedre enn andre og derfor tar det kortere tid for noen enn for andre.
Og i har alle forskjellige mål med vårt hundehold!

Selvom vi blir flinkere og flinkere til å tenke på foring, oppvarming, massasje og annen form for behandling for å ivareta hunden på best mulig måte, så lar jeg meg undres om det kanskje er en grunn til at vi er nødt til å fokusere på disse tingene. Bruker vi kanskje opp hundene litt fort både fysisk og mentalt når vi lager ferdig roboter av de innen de er fylt 3 år?
Og hva skal man egentlig bruke de resterende 7 årene på når hundene må pensjoneres i en alder av 5?

Hvorfor gjør jeg dette egentlig?

Det er rart dette med konkurransenerver.  De slår liksom til uansett...
Jeg kan være godt forberedt eller dårlig forberedt, jeg kan ha god tid eller dårlig tid, jeg kan være supersliten eller superopplagt, men uansett hvordan jeg har det sånn i utgangspunktet, så slår disse nervene til.

I dag har jeg og Molly tatt ferdselsprøven.
Jeg var godt forberedt i den grad at jeg har sett mange videoer av hva vi skulle gjennom. Jeg har tørrtrent uten hund og jeg har gjennomført noen ganger med hund.
Jeg var godt forberedt mentalt, jeg har visualisert dagen i dag og jeg har tenkt positive og oppmuntrende tanker lenge.
Jeg har innfunnet meg med at status på selve øvelsene er litt så som så med tanke på at vi ikke har fått trent noe lydighet siden Desember. Jeg var bestemt på at det vi hadde var godt nok for nå, og at jeg ville være tilfreds så lenge jeg fikk henne til å holde seg et eller annet sted ved siden av meg når vi gikk fot.

Alikevel, tross at alt føltes så bra i går, så føltes ingenting spesielt bra ut i dag.
Jeg våknet ferdig stresset faktisk. Du vet, når du er litt sånn skjelven i pusten, du har en klump i halsen og du kjenner deg skikkelig kvalm. I tillegg er du sikker på at du må på do sånn ca hele tiden!
Heldigvis har Marie vært tilgjengelig på tlf fra jeg åpnet øynene til hun stod på trappen min klar til å holde meg i hånda.

I tillegg til denne følelsen jeg har helt for min egen del, så dukker det opp en hel haug med andre følelser når man ser alle menneskene som står å ser på deg..
For ja, jeg er en av de som tydeligvis bryr seg veldig om hva jeg tror at andre tenker... Og det skal jeg si deg er en fryktelig uting!
For selv om jeg er super fornøyd med det Molly klarer å få til med tanke på vår situasjon, så er det klart at resten av verden vet jo ikke noe om noen ting når det kommer til oss.
Så, teit som jeg er, så blir jeg ekstra stressa når jeg tenker på at det for alle andre ser ut som vi er skikkelig dårlig på dette her :P

I dag var jeg heldig for jeg kjenner til dommeren fra før. Han gjorde det lettere for meg å huske å puste på banen.
For ikke nok med at jeg skulle telle skritt, huske program og prøve å få hunden til å følge med på meg, så måtte jeg visst kommunisere litt med dommeren underveis også...


Som regel så føles det bedre når jeg først kommer meg i gang i ringen. Det ble aldri bedre i dag :P
Selv om jeg hadde forberedt meg så godt jeg kunne, så var det allikevel veldig annerledes fra å konkurrere LP. Så jeg følte at jeg aldri hadde helt kontroll. At jeg aldri helt visste hva jeg skulle, eller hvordan jeg skulle gjøre det. I tillegg følte jeg at Molly ikke var helt med. Noe som også er litt nytt for meg :O

Alt i alt hadde vi en grei gjennomførelse og jeg er veldig fornøyd med at Molly nok en gang overlever meg når jeg er blir akutt likblek og pusten kun funker det de må for å holde meg levende.

Endelig litt trening igjen

Nå har Molly endelig kommet såpass i form at vi har begynt å trene litt igjen. 

Vi må fortsatt stå over høye hopp og bråstopper, men det er heldigvis mye annet vi kan gjøre alikevel. 
Så om dagen går det i avstandskomanderinger og litt bitearbeid. Det ene er en nødvendig onde vi må gjennom, det andre er noe Molly ser ut til å like ganske så godt ;) 
Vi trener også en del på dekk med forstyrrelser også. Mest for gøy, men også fordi det er noe vi må kunne bra :D
Her en noen bilder fra forrige trening, og som dere ser, så gjør vi det beste ut av de forstyrrelsene som fins tilgjengelige. 

  

Enda godt det fins lånehunder der ute

Jeg merker at nå som det er lengre lyse dager og våren nærmer seg med stormskritt, så er det faktisk riktig så kjedelig å ha en hund som er under rehabilitering.
Selv om Molly nå har begynt å gå hele 30 min turer i trekksele, så er det knapt nok en tur ned til veien og opp igjen.




Jeg ser at det gleder henne... Men det er fryktelig kjedelig for meg..


Molly koser seg mer enn masse når vi er å svømmer.. Jeg derimot syns det begynner å bli ensformig og litt kjedelig.
For mens hun svømmer rundt med liv og lyst å venter på at det skal fly en kong, så må jeg løpe rundt og rundt og rundt og rundt et passeng, mens jeg stadig blir våtere og våtere fordi noen til stadighet plasker litt...

Heldigvis kjenner jeg måter å få løst både tur og trenings -abstinensene på :D

I dag fikk jeg nemlig låne Stælken på tur :D

     



















Så da fikk jeg nyti en lengre tur i det fine være alikevel : D

For litt siden fikk jeg låne Nike, så da fikk jeg jaggu trent litt ordentlig igjen også.

En deilig følelse det å kunne trene uten å tenke på at alt må gå i slowmotion og at mange bevegelser må unngåes. :P


Jeg gleder meg vilt til Molly kan kjøres for fult igjen.. For nå savner jeg virkelig å trene med henne. Og jeg merker at hun er mer enn klar nok til å komme igang selv også :D

Er det 30 års krisa som kommer snikende?

Jeg er ikke spesielt opptatt av alder. Har egentlig aldri vært det. Aldri tenkt over andres alder, ei heller tenkt på om jeg selv er ung eller gammel..
Jeg er like glad hver gang jeg har bursdag og jeg vil helst feire som aldri før det faktum at jeg faktisk har overlevd nok et år! :D

Den siste tiden har folk informert at det skjer noe med deg når du passerer 30. En slags magisk forandring i livet.. Om det er en positiv eller negativ forandring kommer helt an på hvem du spør, men at noe skjer er visst en kjent ting.
Jeg ser at folk blir overrasket når jeg sier at jeg gleder meg til bursdagen min, og når jeg sier at jeg skal feires som aldri før sier mine venner, som også snart blir 30, at de helst vil at deres bursdag skal gå stille forbi..

Nå er det ikke slik at jeg har ombestemt meg og ikke vil feire bursdagen min. Neida, jeg skal fortsatt feire med liv og lyst at jeg har fått enda et år på denne jord :)
Det er bare at jeg i det siste har innsett at i forhold til mange andre mennesker i samme alder, så står jeg liksom ikke helt i stil til forventningene...

Her om dagen ble jeg sittende å prate med en veldig søt, ung jente. Det viste seg at hun hadde 2 egne barn og noen ekstra barn som var mannen sine. Hun fortalte om travle hverdager, barnehage og middagsplanlegging for en hel mnd.
Det viste seg at hun var hele 28 år,...
Så når hun spurte meg om jeg hadde barn, og oppfølgingsspørsmålet var om hvor gammel jeg var, så må jeg innrømme at jeg sleit litt med å få den samtalen tilbake til den opprinnelige muntre tonen.

Poenget mitt her er ikke det faktum om jeg har barn eller ei.. Det var mer den følsen det ga meg og innse at jeg var 2 år eldre enn denne jenta og vi var allikevel på såååå forskjellig plass i livet..

Fordi av dere som kjenner meg godt, så vet dere at jeg aldri har tatt meg selv spesielt høytidelig. Jeg har ingen problemer med å valse på butikken usminka i joggebukse for å få unnagjort dagens handel.
Jeg har pyntet meg i annledninger hvor jeg har ønsket å se ekstra smashing ut, og ellers har jeg følt meg akkurat smashing nok ;)

Men nå, ja, nå sånn veldig nylig, så har jeg begynt å titte meg en god del ekstra ganger i speilet før jeg går ut..  Det er ikke det at jeg gjør så fryktelig mye for å forbedre det jeg ser.. Men jeg tar meg allikevel bryet med å vurdere det..
Jeg har begynt å bekymre meg for grå hår, rynker og poser under øynene.
Før, som i  for ikke så veldig lenge siden, så brydde jeg meg ikke om noen kommenterte at jeg så sliten ut.. Da tenkte jeg bare at jeg var jo litt sliten.
Nå får jeg panikk om noen kommenterer det om jeg faktisk ikke er sliten.  Jeg har lurt litt på hvordan denne panikken egentlig oppstod. Og jeg har desverre kommet frem til at den har oppstått fordi jeg har hørt den kommentaren en god del ganger i det siste.. Og jeg er faktisk ikke sliten! :O
Dette er selvfølgelig noe som igjen fører til at jeg titter meg ekstra i speilet..
Er det faktisk slik at det å fylle 30 gjør at kroppen lever helt sitt eget liv?
Er det slik at nå må man begynne å sminke seg masse og å tenkte på å alltid få nok skjønnhetssøvn?
Er det slik at jeg burde begynne på Vitaepro?

For litt siden tok jeg meg selv i så på gamle bilder og tenke tilbake til den tiden da alt var problemfritt og livet bare var en lek..
Den gang da det ikke fantes krig og fred og sånn.
Den gang da alt var så mye bedre.
Den gang barna var oppdragene og høflige og skolene hadde egne skammekroker.
Den gang da man trodde penger vokste på trær.
Den gang da Tor, Odin og Loke lurte på om de kom til vallhall eller ei..
Ja, du veit.. Den gang for lenge siden.

Og nå lurer jeg bare på en ting..

Hva skjedde med å alltid føle seg smashing liksom?

En drøm blir til virkelighet!

I mange år har jeg fantasert om å drive eget firma. Starte for meg selv og se drømmen bli til virkelighet. Se hvor stor man kan bli. Kjenne i egne hender at det du brenner for kan bli til nytte og glede for andre.
Nå skjer det endelig!
Marie bar på samme drømmen, og vi tok sats og hoppet inn med begge bena!

Springvill hundesenter er straks klar til lansering :D





Vi har en visjon om å kunne tilby noe til de fleste.
Vi har et mål om å hele tiden holde oss oppdatert og aktive.
Vi har et ønske om å formidle til folk hvor gøy og enkelt det kan være å ha hund, og å trene hund.


Det er overraskende hvor mye jobb som ligger bak å starte noe slikt, og vi har jobbet lenge i kulissene for å få alt på plass.
Vi er heldige fordi vi har mange som heier på oss, og som har hjulpet oss masse på vei. Vi setter utrolig stor pris på det!

Jeg gleder meg så sinnsykt til kickoff i Mai hvor vi har fått både Tobias Gustavsson fra SWDI og Siv Svendsen til å komme å holde kurs for oss.
I tillegg starter vi med Valpekurs, Grunnkurs og Aktiviseringskurs :D

Foreløpig ligger kursene bare ute som arrangementer på vår facebook gruppe, men nå er hjemmesiden så nærme klar at jeg tør å nevne den her også.
Jeg er som et barn på julaften. Sitter å teller timer, minutter og sekunder på at hjemmesiden skal bli lansert.
Det kribler i magen hver gang det har vært aktivitet på facebooksiden vår. :P
Mye morro og spenning følger i tiden fremover, og jeg klarer ikke gjøre annet enn å glede meg :D :D :D