Noen ganger sier en sang nok...

Jeg ønsker det så inderlig

Jeg kunne så inderlig ønske at ting var annerledes. Jeg ønsket aldri at det skulle bli slik. Jeg ønsket å redde alle.

Man må velge sine kamper. Ikke velg de som alt er tapt. 

Inni meg er et kjempe stort savn, et savn etter noe jeg ikke vet hva er. Det mangler noe som føles så viktig. Noe som burde vært, men som ikke er. Noe alle har, eller i hvertfall burde ha. 

Jeg kunne ønske jeg visste at dette gjaldt bare meg... 

Jeg kunne ønske det kunne fikses.. 

Jeg har prøvd hele livet å fylle dette tomrommet med andre ting. Nå har jeg insett at jeg rett og slett bare må leve med det. Dette rommet er skapt kun for en ting, og det burde vært så fult at det var trangt om plassen. 

Jeg ville bare at du skulle elske meg, at jeg skulle bety nok. Jeg ville at jeg skulle være nok i livet ditt, slik som du burde vært i mitt.

Jeg kommer alltid til å lure på hvordan det føles... 

Hvordan er det egentlig å være noens datter...?

Hvordan er det egentlig å ha en mor.....?

Å tenke, tenker, har tenkt... burde latt hver å tenke

Jeg har alltid hørt at det å være reflektert er bra. Det å kunne se ting fra forskjellige sider.. For å kunne gjøre det er man nødt til å inneha ferdigheten å tenke.
Ettersom jeg er jente, så har jeg fått denne ferdigheten inn med morsmelken. Og jo eldre jeg har blitt, jo bedre trent har jeg blitt i denne ferdigheten.
Ettersom jeg ønsker å være et oppegående og reflektert menneske har jeg også bevisst trent på denne "tenke" ferdigheten. Ja. jeg tenker faktisk på det meste. Og når jeg først tenker på en ting, så passer jeg på å tenke på den i alle mulige situasjoner. Ingen ting skal være utenkt.

Nå har det seg slik at jeg føler at denne tenkingen har blitt mer en belastning enn en gode.
Nå føler jeg nemlig at jeg ikke lenger har kontroll over tenkingen. Jeg føler at tenkingen har kontroll over meg.
Dette kan selvfølgelig være en bra ting. Spesielt om tankene er gode. Men som regel, om man tenker riktig lenge på en ting, så blir det ikke lenger så bra. Det starter alltid med gode tanker, gode refleksjoner, gode resultater på problemstillingene osv. Men etterhvert som jeg har tenkt på en gitt ting eller episode i mange forskjellige situasjoner er det til slutt kun negative muligheter igjen..

Ta for eksempel noe så enkelt som et ord, et hvilket som helst ord, og tenkt på det. Si det gjerne høyt også. Kun det ene ordet du har plukket ut. I starten vil det være ganske gøy å tenke på dette ordet, men etterhvert som du tenker over det høres ordet litt rart ut. Tenker du da enda litt lenger blir du til slutt i tvil om det ordet du tenker på faktisk er et ord.

Ta f.eks de tankene man tenker når man står opp. Eller de jeg tenker når jeg står opp. Jeg tenker nemlig ut en plan for dagen. Og et eller annet sted i den planen tenker jeg at jeg burde trimme litt. Ja, jeg tenker rett og slett at det hadde vært helt ok og bli litt "fit". Men så skjer det. Tankene løper løpsk. De starter med å fantasere om hvor bra det vil bli når jeg blir "fit".  Jeg svinger innom et fantastisk strandliv i bikini, alle de veltrente guttene som svermer rundt meg, hvor heit jeg vil være uansett hva jeg har på meg osv.. Tankene starter som dere ser med å ta meg med på en runde i drømmeland. Hadde jeg hatt kontroll ville jeg selvfølgelig stoppet der og tatt meg en løpetur med en gang. Men før jeg rekker å sette bena på utsiden av senga har tankene skiftet kurs. De fokuserer på hvor slitsomt det er å trene, hvor lang tid det vil ta før man får resultater, hvor kjedelig det vil være for resten av vennene mine som ikke er like veltrente ( :P) osv. Og vips så har tankene bestemt at det er best å ikke trene.

Det skal også sies at jeg kan tenke, mens jeg kjører bil, hvor kult det hadde vært å kunne kjøre bil enda bedre, slik at jeg kunne kjøre sidlengs på vintern og lukeparkert i byen.  Men vips så tenker jeg på hvor mange sykebiler som måtte kommet om jeg plutselig hadde kræsjet med en buss..

Noen dager, når jeg er i det lure hjørnet klarer jeg å lure tankene litt, da kommer jeg meg på trening og jeg tenker at jeg er rågod til å kjøre bil. Det hjelper også å drikke Burn eller Redbull har jeg funnet ut. Da blir jeg litt som en durasellkanin og tankene klarer ikke helt å henge med :P

Det skal sies at jeg har drukket en del Burn i kveld/natt, så tankene går litt i surr. Jeg er egentlig ganske glad for det, for da er det jeg som har kontrollen :D

Og akkuratt nå, når jeg sitter å tenker på dette med tanker, så tenker jeg at det måtte jo vært veldig mye enklere å være gutt..

For de tenker ikke så mye, gjør de vel???

Litt ensom kanskje?? :D

Som singel, snart 30, eks-telefonselger vet jeg og utnytte et hvert tilbud for litt koselig telefonprat.

Her om dagen ringte en hyggelig (kanskje tilogmed kjekk??) kar fra et strømselskap til meg for å gi meg et helt fantastisk tilbud. Han kunne nemlig gi meg super billig strøm. Mye billigere enn alle andre selskaper. Denne mannen fikk meg til å føle meg helt spesiell. Det er lenge siden noen har fått meg til å føle meg så fantastisk. Fantastisk heldig vel og merke. Så heldig at det virket som om jeg var den eneste i hele verden som kom til å få dette tilbudet.
Vi pratet så lenge at når han kom til slutten av samtalen hvor han ønsket at jeg skulle lese av målerstanden hadde jeg allerede reist hjemmefra. Jeg skulle tross alt på trening, og jeg kunne ikke la en usett mann få meg til å komme for sent.
Oscar, som han het, hadde en plan. Han kunne jo sende meg en sms, også kunne jeg svare på den. Det var forsåvidt greit, men når han sa at jeg måtte svare innen kl 22.00 samme kveld ble det problematisk. For jeg skulle tross alt på jobb rett etter trening.
Vi ble enige om at han skulle ringe igjen dagen etter, men ikke før kl 14 da jeg ønsket og sove litt først...

Dagen etter ble jeg vekt kl 13.30 av en overivrig Oscar som var ute etter å få salget sitt i mål. Litt grumpy fordi jeg følte at han ikke lenger fikk meg til å føle meg så spesiell, og fordi han ikke klarte å vente til etter kl 14 (som avtalt) valgte jeg å svare han kort og greit. Jeg leste av måleren og Oscar forklarte at han nå skulle sende meg en sms som jeg måtte svare JA på og at da ville alt være i boks.
Vi la på og det tok litt tid før jeg fikk sms'en. Dermed hadde jeg rukket å sovne igjen før det pep i tlf.
Nok en gang vekket Oscar meg. Noe jeg virkelig ikke likte. Så jeg lot rett og slett hver å svare..
Det var visst dumt. For det viste seg at jeg hadde 5 min på meg til å svare på den sms'en.  Så når det hadde gått hele 6 min etter sms'en tikket inn ringte tlf igjen og jeg bestemte meg for at jeg måtte være litt ærlig med Oscar.Jeg er litt dårlig på ærlighet, men jeg syns jeg taklet det ganske bra denne gangen. Oscar derimot ble litt satt ut. Tror ikke han hadde forventet det.. :/
Jeg bare håper han ikke sliter med hjertesorg... 

Jeg fikk ikke tatt opp samtalen, så skriver den i stedet:
Meg: Hei Oscar. Hvordan går det?
Oscar: øhhhh.
Meg: Hallo??? Oscar, er du der?
Oscar: Ja...??
Meg: Så bra :)  Er alt i orden Oscar?
Oscar: ehm... ja...
Meg: Det var da bra.
(liten pause)
Meg: det var godt å høre stemmen din igjen. Det var jo tross alt blitt en stund siden.
Oscar: eeeeeee... ja...
Meg: Men du Oscar. Nå har jeg tenkt litt....
(pause)
Meg: Og jeg tror ikke vi kommer til å bli noe bra.
Oscar: Ehm. jeg tror du tar feil av meg og en annen.
Meg: Er ikke du Oscar?
Oscar: Jo
Meg: Da tar jeg ikke feil... Men jeg tenker det at når du ringer 3 ganger på under 24 timer. så blir det litt væææl mye.
Oscar: øøøøh....
Meg: du skjønner det Oscar, at jeg setter ikke pris på sånne som maser så mye..
Oscar: Men.. Jeg sendte deg en sms du skulle svare på...
Meg: kjære, kjære Oscar. Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har fra damer, men noen ganger trenger vi litt betenkningstid. Så om vi ikke svarer med en gang så trenger du ikke ringe å mase.. Det blir liksom litt mye.
Oscar: hmmm.. Men du skulle jo svare ja...
Meg: Oscar, vettu hva. Om du allerede tror du kan sjefe over meg så er vi ihvertfall på feil spor. Så du. Nå tror jeg vi avslutter dette her. Også ønsker jeg ikke at du ringer meg noe mer.. Beklager at jeg gjør det slutt over tlf, men jeg tror det er til det beste for oss begge. Ha en fin dag Oscar!

 

Mr. Gps + meg = ????

Jeg har hørt mange ganger at alle har en indre GPS. Alle har en retningsans som fungere. Man må bare lære å høre på den.

Jeg har så lyst til å forstå hvordan min funker....
Det hadde vært litt deilig å gå på tur og være helt sikker på at det er jeg som har kontroll på når jeg kommer hjem, og ikke bare tilfeldigheter.


Så, hva gjør man når det er noe man vil lære seg? Jo, man trener.

Jeg trener ved å ta med meg hundene på tur i skogen. Mens jeg går prøver jeg å få med meg omgivelsene og tenke retning. Men på et eller annet tidspungt går det veldig galt. For når jeg går dit jeg trodde det var riktig å gå for å komme til det stedet jeg trodde jeg visste hvor var, så ender jeg alltid opp et annet sted.

Jeg går alltid inn i skogen på samme sted. Da har jeg et sikkert utgangspunkt som jeg forhåpentligvis vil kjenne igjen om jeg finner tilbake dit.

Sist tur bestemte jeg meg for å legge all logikk og planlegging bort og rett og slett prøve å lytte til min indre gps. Vi begynte å gå, og vi gikk og vi gikk. Mr.Gps sendte meg oppover, bortover, nedover, og litt i ring. Men vips så var jeg der jeg alltid ender når jeg går på tur.

På toppen...

 Fra toppen går det èn sti ned. Denne stien har jeg gått mange ganger og aldri har jeg kommet ut på samme sted. Så jeg er overbevist om at den stien endrer seg fra gang til gang. Derfor ønsket jeg nå å teste ut min indre GPS og finne en ny vei hjem.. 
Jeg lyttet og lyttet. Men jeg tror GPS hadde slått seg på lydløs, for jeg hørte ingen hverdens ting.
Den dype mannestemmen som hadde forklart meg veien til toppen var nå borte.. Så jeg ba til lavere makter om råd.
Så Tequilla begynte å se etter alternativer.

 Etter at jeg og Teqilla hadde gått rundt og rundt på denne toppen for å finne alternativer til å komme ned igjen syns Molly at nok var nok. Hun markerte tydelig på et tre, slik at jeg ikke skulle trenge og lure på om jeg hadde vært der før eller ei. (Jeg diskuterte nemlig dette litt med Mr. Gps underveis, for jeg er overbevist om at jeg stadig gikk i ring)

 Endelig fant jeg skiltet som viste akkuratt hva jeg følte!!!!

En haug med veier til ingensteder!!!!

Så jeg bega meg ut på den vanlige stien igjen. Jeg tenkte at det ville jo uansett være spennende å se hvor den førte denne gangen..
Etterhvert som jeg kom lenger og lenger inn på stien fant Mr. Gps ut at han ville være med. "Om 20 m ta til venstre" sa den dype herrestemmen. Etter 20 m var det tett skog på venstre side. og jeg kom på at akkuratt her hadde Mr. Gps lurt meg til å gå en gang før. Jeg husker den turen som en av de litt mindre koselige turene så jeg valgte og ikke høre på han. Men av en eller annen grunn fortsatte han bare å mase. "Om 2 m, ta en usving"...
Så jeg skrudde han av og fortsatte å gå.
Jeg er litt usikker på om dette var så lurt, for 45 min senere var jeg fortsatt veldig usikker på hvor jeg var og om jeg hadde gått i riktig retning.
Så kom jeg på at en klok dame en gang sa til meg at det er viktig å høre på magefølsen. Magefølsen har visstnok alltid rett.
Dette vet jeg jo egentlig fra erfaring, så jeg spurte Miss. Magefølse hva hun tenkte.
Hun kikket opp på meg med sine blå øyne og veldig blonde hår og sa "ehm, jeg skjønner ikke spm, prøv igjen".

Så da ga jeg opp. Disse indre stemmene som skal hjelpe deg ut av trøbbel funker virkelig ikke for meg.
2 timer og 50 min etter jeg gikk ut døra hjemmefra kunne jeg endelig skimte huset mitt igjen.

Av alle historier lærer man noe, og jeg har nå lært at man skal ALDRI gå på tur i skogen med mindre man har fri resten av dagen!

 

Takk

Wow, for en respons!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.

I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.

Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.

Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.

Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!

 For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.

Jeg er rett og slett livredd.

Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.

They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.

Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!

Så hjelpesløs...

For 5,snart 6 år siden ringte jeg barnevernet for første gang. Min mor er alkoholiker, og jeg hadde store problemer med å stå å se på hvordan dette ødela mine yngre søsken.
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.

Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.

Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??)  Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.

Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!

Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.

Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!

Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!

Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.

Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!

Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???

Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?


Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår!  3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.


Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...

ønskeliste...

Kjære du som kan gi til alle andre

Jeg ønsker meg kjærlighet, kjærlighet nok til å gi til de som ikke får

Jeg ønsker meg visdom, visdom nok til å ta tilbake alt som er gjort urett

Jeg ønsker meg styrke, styrke til å løfte meg opp igjen

slik at jeg er i stand til å bære de som ikke kan gå

Jeg ønsker meg rettferd, rettferd nok til at folk får det de fortjener

Jeg ønsker meg hukomelse, hukomelse slik at jeg kan huske alt det gode folk har gjort

Jeg ønsker meg varme, varme nok til å dele med alle de som føler kulde

Jeg ønsker meg et hjerte, et hjerte stort nok til å romme alle jeg er glad i

Jeg ønsker meg lykke, nok lykke til å spre glede til alle som trenger det

Jeg trenger bare litt av alt, litt mer en akkuratt nok, slik at jeg kan dele like mye som jeg har fått

Adoptert!!!!!!

Når man har litt god tid, ingen TV, lite internett og lite lys, så er det begrenset hva man ar mulighet til å gjøre. Så i går satt jeg å kikket på bilder på facebook.
Dette er en tanke som har slått meg før, av mer oppførselsrelaterte grunner, men når jeg tittet på bildene av mine søstre ble det ikke lenger noen tvil. Jeg må være adoptert!

Når jeg legger meg om kvelden er håret mitt litt rufsete. Når jeg står opp om morningen er håret mitt en gigantisk knute. Det ser egentlig ut som katten har tygd på det, svelget det, kastet det opp igjen for så å lime det tilbake på hodet mitt...
Når jeg kommer ut av dusjen, etter å ha brukt 2* shampo og balsam, så er ikke håret mitt silkemykt. Neida. Da er det fult av masse små knuter som ryker når jeg tvinger børsten gjennom.

Frisørene sier alltid til meg at håret mitt er så slitt, og at jeg trenger hårkur. Og hver gang kjøper jeg hårkur og det hjelper ingen ting... Og jeg tror ikke det er slitt fordi det mangler proteiner... Jeg tror det er slitt fordi jeg er nødt til å karve ulla hver dag!!!
Når halvparten av håret detter av når jeg børster det så er det ikke så rart at det blir slitt.. Og nei, det er ikke sånn at det blir tynnere, for det detter jo ikke av fra rota. De ryker jo på midten!!

Men i allefall, poenget her var jo min mistanke om at jeg er adoptert. Og håret er den siste brikken.
Vi er 5 barn, deriblant 4 jenter.. Og jeg er den eneste som har hår som ser slik ut...

 (Dette er ikke så ille, for det er tatt midt på dagen, altså etter det er børstet)

Heidi har tynnere og rettere hår..

( her har hun tilogmed busta det til litt med vilje)

Hege har tynnere og rettere hår..

(Hege er den i midten)

Henriette har også tynnere og rettere hår...

Da Henning er gutt og har kort hår er det vanskelig å vite om det ville vært rett eller ei.. Men jeg er ganske så sikker på at det ville vært rett..

I tillegg til fyldigheten og rettheten skal det sies at jeg er den eneste med mørkt hår... 

Henriette ønsker bare få meg til å føle meg som en del av familien, så hun sympatifarger håret sånn en gang i året...

Så som dere ser, jeg er garantert!!!!!! fra andre foreldre!

Høy på pæra!??

Idag har godhumøret kommet å tatt meg litt. Jeg merker at jeg egentlig er litt stolt over meg selv.
Det er helt klart at jeg har gått på et prosjekt som er laaaaaaaaaaangt over min evne til hva jeg kan mestre.. Selvom jeg visste at jeg kom til å få masse hjelp visste jeg jo også at dette huset blir mitt prosjekt. Man kan aldri spå fremtiden, og man vet jo aldri hvor lenge eller hvor mye hjelp man kan få av andre. Så risikoen for å måtte gjøre mye alene har jo alltid vært der.

Heldigvis har jeg ikke blitt overlatt helt til meg selv enda. Og selvom det sikkert er mye mer jeg kunne gjort helt for egen maskin, syns jeg faktisk jeg er ganske flink!!!
Jeg satset stort når jeg kjøpte dette huset, og jeg syns at jeg håndterer det nokså bra.
Jeg trenger mye veiledning og jeg er på ingen måte super rask, men jeg gjør så godt jeg kan. Og jeg syns faktisk jeg er imponerende flink tross mine kunskaper.
Hadde jeg kommet fra en håndverker familie, eller vokst opp i et hjem hvor alt gjøres selv, så hadde det kanskje ikke vært så hardt. Men med tanke på hvor jeg kommer fra, så må jeg si at jeg har klart meg bra.

Så i kveld klapper jeg meg på skulderen og roser meg selv for at jeg gjør det jeg gjør og ikke gir opp!
Mmmmm. Det varmer hjertet og være oppriktig fornøyd med seg selv. Innsatsen kunne absolutt vært større, men med tanke på hvor lat jeg egentlig er syns jeg jeg fortjener litt ros alikevel.

Neste steg blir bare å finne ut hvordan jeg kan få takket de som har hjulpet meg når dette er ferdig. Jeg er uendelig takknemlig nemlig!! Og det er vanskelig å få uttrykt hva jeg føler sterkt nok!
Håper jeg vinner i lotto så jeg kan gi en klekkelig sum for all hjelpen :D


Men i kveld er kvelden min. Og jeg kommer til å sove godt med et smil om munnen rett og slett fordi jeg kan!

God morgen!!

Speedy er tilbake!!!
Etter en ny runde med nattevakter er dagen kommet for å snu døgnet tilbake igjen!
2 redbuller har gått ned på høykant siden kl 0600 og jeg er klar for hva nå enn denne dagen vil bringe.
Akkuratt nå står musikken på full guffe mens jeg synger av full hals. :)
Neste på tapeten er en skogstur med dogsa før jeg vurderer å gjøre noe i huset.. Burde egentlig reise på NRH trening, men tror jeg skal prioritere hus og skolearbeid. Har litt lesing og gjøre samt en oppgave som skal leveres. Senere i dag gleder jeg meg til en hyggelig kveld hos min kjære Hanne :)

Det er noen fordeler med å bo i et uferdig hus. Man blir stadig invitert på middag :D :D
På fredag var det deilig taco hos Silje. Kvelden ble noe amputert da jeg var hyggelig å stilte opp på jobben 1 1/2 time før tiden.
Idag får jeg middag hos Hanne. :) Håper jeg får lurt henne med på en tur også ;)

Det er egentlig litt artig å jobbe natta i helga, for sånn mellom 03 og 05 er det mange som kommer hjem fra fylla og logger seg på facebook. Da kan man prate med disse menneskene. Noen man ikke har prata med på leeeeeeenge (les mange år) og andre man prater med ofte. Men fyllaprat kan fort være underholdene :)
Jeg er også så heldig at jeg kjenner en del andre som jobber natta også, som jeg kan plage til og underholde meg når det er stille på jobb :P hihi.

Jaja. HA en STRÅLENDE dag folkens! Speedy Helene må sette igang! :D

Roen har senket seg i det lille røde huset.

Da sitter jeg her under dyna i senga, med skoleboken lyst opp av en liten nattlampe som jeg fikk kjøpt idag.
Hodelykten fikk vist meg vei så jeg fant stigen og kom meg opp. Stillheten har senket seg i nabolaget og det eneste jeg hører er en svak bris. Det er den kalde høstvinden som sniker seg inn gjennom det åpne hullet i veggen min.

Nede har hundene tatt kvelden, de ligger sammenkrøllet i vært sitt bur fylt med flispledd, håndkler og madrasser. Det er viktig å isolere litt i mellom betonggulvet og hundekroppene. Det er helt mørkt der nede, så det er ikke tvil om at natten er i anmarsj.

Foruten en peis, har jeg fullstendig hyttefølse. Vannet står i dunker, klar til tapping. Maten, som kun består av varer som ikke trenger kjøleskap, er pent plassert på gulvet rett ved toppen av stigen. Der er den lett tilgjengelig, men utenfor hundenes rekkevidde. I garagen står min nye porta potti, som gjør at jeg ikke trenger å gå i skogen. Ved siden av ligger en pose med våtservietter.
Klærne ligger i kofferten. Håndklene ligger i en bag i garagen, sammen med resten av det jeg trenger for å dusje. Den ligger klar til den dagen jeg er nødt til å banke på en dør og spørre pent om jeg kan få litt varmtvann og en dusj.

Tidligere i dag tenkte jeg at dette kom til å bli et helvete. Jeg vet jo at jeg må bo slik en stund.
Det var et stress å gå opp og ned stigen. Spesielt på morningen når jeg våknet like kald som jeg var da jeg la meg. 3 soveposer og en halv seng var visst ikke nok.
Det var kjipt og tråkke i sagflis og glavarester. Skruer og spikere lå strødd. Ingen steder og sette seg, ingen sted å lage mat, ingen mat og lage.

Men nå er det ikke så mange skruer igjen på gulvet og det meste av sagflisen er i støvsugeren. Kulden og mørket gjør at det er ekstra koselig å sitte tullet inn i dyna, med bare en liten lampe til lys, mens jeg leser til skolen i morgen.

Nå vet jeg at morgendagen vil bli fin! Jeg kommer til å våkne av at sola titter frem ute. Jeg kan nyte frokosten min på trappen mens hundene flyr i vår egen hage. Jeg kan reise på skolen godt forberedt etter dagens lesing. Jeg vet at etter skolen blir det en fin tur med hundene i skogen som ligger rett utenfor døra mi og etter det blir det trening. Jeg gleder meg til jeg i morgen kveld igjen kan sitte i denne senga og lytte til stillheten. Ikke en gang tankene forstyrrer meg mer.
Det er en frihet og endelig ha kommet hjem. Og det vil være en luksus når huset er ferdig!

God natt alle sammen. Håper dere har en like fin kveld som meg

.