Det er så veldig lett og legge en plan. Det er så veldig lett og se for seg målet. Det er så veldig lett å tenke seg til hva som trengs for å nå målet. Og det er så veldig lett å motivere seg til den første dagen, eller der første timen, eller til og med bare til de første minuttene..
Jeg er en person med relativt dårlig tålmodighet. Jeg vil at ting skal skje med en gang og jeg vil ha raske resultater..
Jeg er en person som sjeldent planlegger, men når jeg først gjøre det, så gjør jeg det nøye. Jeg er en sånn person som lar dagen gå i grus om de planene jeg har lagt blir forstyrret og ødelagt av noe utenfra..
La oss ta treningsplanene mine for eksempel. Jeg er veldig motivert til å bli i bedre form. Jeg er veldig motivert til å kunne se bra ut i bikini. Jeg er veldig motivert til å kunne jogge en god tur med Tequilla. Og enda mer motivert til å kunne jogge en god tur med Tequilla uten å få blodsmak i munnen.
De første dagene startet veldig bra.. Jeg spiste lite og ofte og jeg trena hver dag. Både ved å intervall jogge (man må jo starte et sted) og å ta 10-20 min treningsøkt i stua.
Så skled det hele litt ut. Turene og joggingen forble, men jeg begynte å spise usunne ting. Jeg begynte å fyse på sjokolade og annet snaks. Jeg som aldri før har kjøpt godteri til meg selv i løpet av hverdagene og om jeg har kjøpt noe i helga så har det gjerne vart i 1 mnd fordi jeg ikke klarer å spise en potetgullpose noe fortere..
Men nå, nå fyser jeg hele tiden. Og kaker og godis på jobben er et h.. å stå imot. Det er en indre konflikt som blander inn dårlig samvittighet, trøste spising, med en hel haug andre følser jeg ikke vet å sette ord på. Og det hele ender med at jeg gofler i meg så mye jeg bare orker :o
Der inne kjenner jeg på smerten i knærne som roper om at det er altfor tidlig å begynne å løpe.. Og at kaninhopp og andre knebøy øvelser er for andre mennesker…
Så når jeg da omsider kommer meg i senga blir jeg liggende å tenke litt oppgitt over meg selv.
Jeg prøver å finne tilbake til starten av hele denne greia. Hvorfor var det jeg ville begynne å trene og hvorfor ble jeg så mye mer fokusert på hva jeg spiser??
Vel, treningen kom vel litt fordi jeg nå er singel og har mye bedre tid. Det å se bra ut i bikini er noe jeg alltid har hatt lyst til og nå har jeg jo mulighet til å få det til. Men helt i bunn og grunn så måtte jeg begynne å trene for å bygge opp muskler rundt kneskålene og få orden på nakke og skuldre…
Så hvorfor trener jeg da slik at det går mot grunnen til at jeg startet?
Hva er egentlig vitsen med å fokusere på kostholdet når det i utgangspunktet er greit nok… ???
Det man fokuserer på blir det mer av. Og når jeg da fokuserer på å ikke spise usunt, ja, da blir det visst mer usunt å spise :P
Når alle disse tankene er tenkt igjennom og jeg har kommet frem til at morgen blir ting lettere, så ta jeg like gjerne 3*15 sit ups og noen løfte bena i været øvelser.
Da sover jeg godt til i morgen og jeg er godt rustet til nok en dag fylt av stresstrening, trøstespising og dårlig samvittighet uten grunn :P
Hehe..
Natta folkens
Jeg er en person med relativt dårlig tålmodighet. Jeg vil at ting skal skje med en gang og jeg vil ha raske resultater..
Jeg er en person som sjeldent planlegger, men når jeg først gjøre det, så gjør jeg det nøye. Jeg er en sånn person som lar dagen gå i grus om de planene jeg har lagt blir forstyrret og ødelagt av noe utenfra..
La oss ta treningsplanene mine for eksempel. Jeg er veldig motivert til å bli i bedre form. Jeg er veldig motivert til å kunne se bra ut i bikini. Jeg er veldig motivert til å kunne jogge en god tur med Tequilla. Og enda mer motivert til å kunne jogge en god tur med Tequilla uten å få blodsmak i munnen.
De første dagene startet veldig bra.. Jeg spiste lite og ofte og jeg trena hver dag. Både ved å intervall jogge (man må jo starte et sted) og å ta 10-20 min treningsøkt i stua.
Men nå, nå fyser jeg hele tiden. Og kaker og godis på jobben er et h.. å stå imot. Det er en indre konflikt som blander inn dårlig samvittighet, trøste spising, med en hel haug andre følser jeg ikke vet å sette ord på. Og det hele ender med at jeg gofler i meg så mye jeg bare orker :o
Når kvelden kommer har jeg så dårlig selvfølelse at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Kvalm er jeg også av alt jeg har stappet i meg som jeg ikke syns er noe godt en gang… Så da starter det med en tvangsløpetur med Tequilla. Etterfulgt av noen paniske treningsøvelser som kaninhopp og liksom pushups før jeg går helsvett med blodsmak inn i dusjen.
Så når jeg da omsider kommer meg i senga blir jeg liggende å tenke litt oppgitt over meg selv.
Jeg prøver å finne tilbake til starten av hele denne greia. Hvorfor var det jeg ville begynne å trene og hvorfor ble jeg så mye mer fokusert på hva jeg spiser??
Vel, treningen kom vel litt fordi jeg nå er singel og har mye bedre tid. Det å se bra ut i bikini er noe jeg alltid har hatt lyst til og nå har jeg jo mulighet til å få det til. Men helt i bunn og grunn så måtte jeg begynne å trene for å bygge opp muskler rundt kneskålene og få orden på nakke og skuldre…
Så hvorfor trener jeg da slik at det går mot grunnen til at jeg startet?
Hva er egentlig vitsen med å fokusere på kostholdet når det i utgangspunktet er greit nok… ???
Det man fokuserer på blir det mer av. Og når jeg da fokuserer på å ikke spise usunt, ja, da blir det visst mer usunt å spise :P
Når alle disse tankene er tenkt igjennom og jeg har kommet frem til at morgen blir ting lettere, så ta jeg like gjerne 3*15 sit ups og noen løfte bena i været øvelser.
Da sover jeg godt til i morgen og jeg er godt rustet til nok en dag fylt av stresstrening, trøstespising og dårlig samvittighet uten grunn :P
Hehe..
Natta folkens
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar