Facebookfri...

Det er først når man ikke kan, at man merker hvor mye man trenger det..
Dette er nesten værre enn å slutte å røyke... Når man slutter å røyke fokuserer man på det positive ved å være røykfri, og man tenker på det negative røyken gir deg.
Når man bestemmer seg for å ta en pause fra facebook, så vet man ikke hva man går til...
Jeg kan faktisk ikke tenke på noe positivt som kommer ut av å la hver, og jeg kan ikke si at jeg føler at facebook gir en direkte helserisiko..

Jeg har tenkt lenge at jeg er mer opptatt av facebook enn hva som sikkert er sundt. Så i går bestemte Malin og jeg oss for å ha en ukes ferie.. Foreløpig er jeg usikker på om det kan kalles ferie eller helvete.. Jeg hadde faktisk ikke tenkt at det skulle være så tungvindt og holde seg unna....

Som regel, så titter jeg innom facebook på morningen, idag brukte jeg litt tid på morningen til å krangle med mitt indre jeg om at det er ikke vits i å jukse. For Malin vil sikkert drite i det :P
Nå har jeg satt meg ned med litt mat, og jeg har lyst til å sjekke facebooken min. Men det skal jeg jo ikke...
På facebookappen på mobilen min kan jeg se at jeg har 5 varsler... men jeg får ikke vite hva de er før neste uke...

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg gidder å ta facebook fri.. Men jeg tenker at når jeg er så opphengt i noe så er det fatisk på tide å få det litt på avstand.

Jeg regner med at de første dagene er værst, også håper jeg det går bedre etterhvert. :P

Det uroer meg at jeg er så bekymret for at jeg kommer til å gå glipp av noe om jeg ikke er på facebook.. :O Derfor føler jeg at jeg er nødt til å dele link til dette innlegget nettopp på facebook.
Da tenker jeg at de som bryr seg nok om meg til å lese bloggen får med seg at om de ønsker å dele noe med meg eller få min respons på noe, så må de ta direkte kontakt på et vis. I tillegg. Om du er en av de som har bursdag. Ja. da gratulerer jeg deg jaggu med dagen :P

Jeg ønsker herved meg selv og Malin god facebook ferie.
og i tillegg utordrer jeg flere til å prøve :P

Julefølse?

Det er desember, og heldigvis er ikke snøen kommet enda. Det gjør at det ikke bare er meg som ikke har julefølse. Jeg må innrømme at jeg er usikker på hva denne julefølsen egentlig skal føles som. Folk referer som regel til den som noe positivt. Min julefølse har aldri vært positiv. Så nå, mens folk lengter etter snø og julefølse så gleder jeg meg over dens fravær. Foreløpig har Desember bare vært som alle andre måneder :)

Det som uroer meg er at jeg er usikker på om denne julefølsen uteblir fordi jeg er for langt unna det som pleide å gi meg den. Er det slik at folk som står meg nær allerede har fått denne julefølsen og kjemper seg gjennom kalenderen i påvente av at det hele skal bli overstått?

For mange er julekalenderen en nedtellingskalender til noe fint. Den teller ned dagene frem til den fantastiske dagen der familien skal samles, god mat skal spises, godt humør skal spres og stemningen er noe helt uten om det vanlige. Gavene er selvfølgelig også et stort pluss.

For meg har kalenderen vært en nedtelling til et lite helvete. Hvert år starter de første dagene i desember med en vond følse. En påminnelse om hvordan de tidligere årene har vært. Så i midten av desember kommer håpet. Håpet om at denne julaften vil bli annerledes enn de andre. Ting virker annerledes.. Gjør de ikke?.... Litt mindre stress. Litt bedre stemning. Jo. Jeg tillater meg med nød og neppe å håpe litt. Rundt 20 Desember begynner jeg å angre på at jeg lot meg selv håpe og 23 desember smeller det. Alt håpet er ute og jeg sitter nok en gang knust over min egen idioti. Hvorfor gadd jeg å tro at ting ville bli annerledes? Jeg blir til og med skuffet. Skuffet over at ting ikke ble annerledes. Skuffet over at jeg lurte meg selv til å tro at etter så mange år så skulle denne julaften bli annerledes. Skuffet over at jeg i år igjen lurte meg selv til å håpe..

Det er ikke det at selve julaften er helt for jævlig. Det er jo faktisk ikke så veldig annerledes fra for eksempel en familiebursdag. Forskjellen vel bare at hele verden ikke lader opp til hver eneste bursdag slik som den gjør til jul.
Selvom jeg vet dette indelig godt, så stikker det litt ekstra. Det stikker litt ekstra rett inn i hjertet. Det stikker litt ekstra å føle på den falske stemningen. Det stikker litt ekstra å kjenne på at man bare skal godta. Det stikker litt ekstra å ikke kunne forandre noe.

I år har jeg valgt den feige veien ut. Jeg har valgt å jobbe hele jula. Det gjør at jeg slipper å håpe, slipper å ønske og slipper å bli skuffet.
Til gjengjeld sitter jeg med en dårlig samvittighet for de andre jeg lar stå i det alene... Men egoistisk som jeg har blitt velger jeg å tenke på meg selv i år. Og jeg håper de en gang skal klare det samme. Mine dører vil alltid stå åpne, og jeg vil gjøre det jeg kan får å gjøre denne måneden enlkest mulig for mine kjære. Men jeg må innrømme at Desember er den måneden jeg føler meg mest utilstrekkelig...

Jeg ønsker virkelig alle der ute en GOD jul og jeg håper at når folk der ute ønsker andre en GOD jul, så er det en tanke bak dette ønsket og ikke bare en strofe de kaster ut fordi det er Desember!

Helg, hva er det?

På tirsdag var jeg på skolen, så jobbet jeg natt til onsdag, natt til torsdag, natt til fredag og lørdag morgen. I dag var jeg først i skogen å trente hund og så var jeg på jobb fra 16.45 til 21.45. I bilen på vei hjem kunne jeg endelig lene meg tilbake å tenke at nå skal det bli deilig med noen dager fri.
Musikken som spilte fra radioen gjorde meg munter, og jeg kjente at dansefoten skriker etter å få dekket sine behov.
Jaja, tenkte jeg. I morgen er mandag og folk er på jobb... Men til helga, da skal jeg jaggu finne fest og rocke dansefoten!!

....
....
....
.....
....
....
....
....
...
.....
.....
.....
.....
.....

Ånei,det stemmer,  jeg skal jo jobbe jeg da......

"My Crib"

Nå for tiden går det ufattelig mange hus og hjem serier på TV. Det er opppussingsprogrammer og det er folk som ønsker å vise frem husene sine i håp om at de har de fineste husene i Norge.

Så, PR-kåt som jeg er, har jeg laget mitt eget "Velkommen til mitt hus" innlegg :D

Som det også blir sagt i videoen så lever jeg for å skåne miljøet og en av måtene jeg gjør det på er å bruke så lite strøm som mulig.
Desverre så betyr det at det er litt mørkt i deler av hjemmet mitt, noe som gjør fokuseringen til kameraet noe dårlig..

Jeg håper dere setter pris på å bli tatt med til "My Crib", og at kanskje dere blir inspirert til å gjøre visse endringer hjemme hos dere selv.

Enjoy :D

Pappaen til Albert visste vist ikke alt....

Jeg har prøvd mange ganger å gjøre som pappaen til Albert sa til Albert når han var redd for spøkelser. Jeg har stelt meg på et ben og sagt høyt; Stygge spøkelse stikk din vei, du finnes ikke men det gjør jeg!

Men av en eller annen grunn har det funket svært dårlig for meg. Spøkelsene ble ikke borte, og jeg lærte meg fort at det var best å løpe fra de i stedet.
I mange år har det å løpe og gjemt seg funket utmerket. Men nå funket det visst ikke lenger og jeg har fått beskjed om å møte spøkelsene til kamp, en etter en!
For meg virker det som om spøkelsene har en helt annen plan. De kommer i flokk og overrasker meg når jeg minst venter det. Men denne gangen er jeg klar. Jeg er utrustet med mobil, musikk og tårer. Så spøkelsene blir løst opp sakte men sikkert, en etter en.

I denne (som føles ut som evige) kampen må jeg innrømme at jeg ofte lurer på hvordan jeg klarer det. Hva er det egenltlig som får meg til å ha lyst til å stå opp, hva er det som gjør at jeg føler at det er verdt det?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg er overrasket at jeg ikke èn gang har tenkt tanken på å gi opp.. Ikke èn gang har jeg tenkt at det er like greit å bare bli i senga.

Det er nå en gang sånn, at når øynene åpnes om morningen så hører jeg to firbente som våkner med meg. Før jeg har rukket å ta på meg klærne hører jeg at halene går og en svak ivrig piping er begynt. Det er ikke det at de er nødende eller har veldig lyst til å ut. Nei, de er rett og slett bare veldig glad for å se meg.
Jeg elsker å ha god tid om morningen. Da kan jeg gå tur i skogen, mens andre mennesker stresser for å komme seg på jobb. Jeg kan sitte på trappa ( med en liksom kaffekopp) og se på at hundene leter opp frokosten sin.
Noe av det jeg gleder meg mest til med tanke på huset mitt er å få en sofa inne som jeg kan sitte i sammen med hundene. At vi sammen kan ligge under pleddet og se på tv og spise noe snacks ;)
Noen ganger nå så varmer jeg opp bilen og tar med meg et pledd, pc'en og hundene og later som det er sofaen vår.

Det andre som får meg gjennom tunge stunder er som sagt musikk og tårer. Jeg kan hyle fra meg det jeg makter mens jeg lytter til utrolig deprimernede musikk.. Når dette er over kan musikken få meg på bedre humør. Jeg kan sette på muntre sanger som minner meg om fine stunder.
Det å synge høyt er forresten også ganske så befriende. Mange spøkelser blir borte da. Det burde pappaen til Albert visst!

Mest av alt er det en "ting" som gjør det enkelt for meg å takle de tunge stundene. Jeg har mennesker i livet mitt som betyr så mye for meg. Som gir meg så mye, og hjelper meg slik som bare de kan.
Uansett hvor mye dumt jeg har gjort, hvor trist jeg er eller hvor glad jeg er, så er de der å lytter. De føler med meg, reflekterer med meg og de hjelper meg å takle og gå videre.
Vi kan dele gleder like mye som vi kan dele sorger. Noen ganger må vi tilogmed oppdra hverandre ( som regel de som oppdrar meg, men jeg kan late som at det er gjensidig :P).
Jeg hadde ikke klart dette uten dere.
Hverken hverdagen, prosjektene eller spøkelsesjakten.

Til slutt må jeg nok sende en takk til de som ikke har trua på meg også. De som forteller meg alt jeg ikke kan klare, de som forteller meg hvor opptimistisk jeg er hvis jeg tror jeg skal få til noe, de som tror jeg er en tapt sak.
For noen dager, når jeg velger å ikke la de knekke meg, så gir de meg en liten push. Da går det en setning gjennom hodet mitt. En litt sterk stemme som sier; FUCK YOU jeg skal vise deg at jeg klarer!!!
Så, selvom det tar meg 5 år å komme i mål,vil jeg en vakker dag stå der rett opp i trynet ditt og forteller deg at du tok FEIL.

For jeg vet at jeg kommer til å klare det!!!!

Noen ganger sier en sang nok...

Jeg ønsker det så inderlig

Jeg kunne så inderlig ønske at ting var annerledes. Jeg ønsket aldri at det skulle bli slik. Jeg ønsket å redde alle.

Man må velge sine kamper. Ikke velg de som alt er tapt. 

Inni meg er et kjempe stort savn, et savn etter noe jeg ikke vet hva er. Det mangler noe som føles så viktig. Noe som burde vært, men som ikke er. Noe alle har, eller i hvertfall burde ha. 

Jeg kunne ønske jeg visste at dette gjaldt bare meg... 

Jeg kunne ønske det kunne fikses.. 

Jeg har prøvd hele livet å fylle dette tomrommet med andre ting. Nå har jeg insett at jeg rett og slett bare må leve med det. Dette rommet er skapt kun for en ting, og det burde vært så fult at det var trangt om plassen. 

Jeg ville bare at du skulle elske meg, at jeg skulle bety nok. Jeg ville at jeg skulle være nok i livet ditt, slik som du burde vært i mitt.

Jeg kommer alltid til å lure på hvordan det føles... 

Hvordan er det egentlig å være noens datter...?

Hvordan er det egentlig å ha en mor.....?

Å tenke, tenker, har tenkt... burde latt hver å tenke

Jeg har alltid hørt at det å være reflektert er bra. Det å kunne se ting fra forskjellige sider.. For å kunne gjøre det er man nødt til å inneha ferdigheten å tenke.
Ettersom jeg er jente, så har jeg fått denne ferdigheten inn med morsmelken. Og jo eldre jeg har blitt, jo bedre trent har jeg blitt i denne ferdigheten.
Ettersom jeg ønsker å være et oppegående og reflektert menneske har jeg også bevisst trent på denne "tenke" ferdigheten. Ja. jeg tenker faktisk på det meste. Og når jeg først tenker på en ting, så passer jeg på å tenke på den i alle mulige situasjoner. Ingen ting skal være utenkt.

Nå har det seg slik at jeg føler at denne tenkingen har blitt mer en belastning enn en gode.
Nå føler jeg nemlig at jeg ikke lenger har kontroll over tenkingen. Jeg føler at tenkingen har kontroll over meg.
Dette kan selvfølgelig være en bra ting. Spesielt om tankene er gode. Men som regel, om man tenker riktig lenge på en ting, så blir det ikke lenger så bra. Det starter alltid med gode tanker, gode refleksjoner, gode resultater på problemstillingene osv. Men etterhvert som jeg har tenkt på en gitt ting eller episode i mange forskjellige situasjoner er det til slutt kun negative muligheter igjen..

Ta for eksempel noe så enkelt som et ord, et hvilket som helst ord, og tenkt på det. Si det gjerne høyt også. Kun det ene ordet du har plukket ut. I starten vil det være ganske gøy å tenke på dette ordet, men etterhvert som du tenker over det høres ordet litt rart ut. Tenker du da enda litt lenger blir du til slutt i tvil om det ordet du tenker på faktisk er et ord.

Ta f.eks de tankene man tenker når man står opp. Eller de jeg tenker når jeg står opp. Jeg tenker nemlig ut en plan for dagen. Og et eller annet sted i den planen tenker jeg at jeg burde trimme litt. Ja, jeg tenker rett og slett at det hadde vært helt ok og bli litt "fit". Men så skjer det. Tankene løper løpsk. De starter med å fantasere om hvor bra det vil bli når jeg blir "fit".  Jeg svinger innom et fantastisk strandliv i bikini, alle de veltrente guttene som svermer rundt meg, hvor heit jeg vil være uansett hva jeg har på meg osv.. Tankene starter som dere ser med å ta meg med på en runde i drømmeland. Hadde jeg hatt kontroll ville jeg selvfølgelig stoppet der og tatt meg en løpetur med en gang. Men før jeg rekker å sette bena på utsiden av senga har tankene skiftet kurs. De fokuserer på hvor slitsomt det er å trene, hvor lang tid det vil ta før man får resultater, hvor kjedelig det vil være for resten av vennene mine som ikke er like veltrente ( :P) osv. Og vips så har tankene bestemt at det er best å ikke trene.

Det skal også sies at jeg kan tenke, mens jeg kjører bil, hvor kult det hadde vært å kunne kjøre bil enda bedre, slik at jeg kunne kjøre sidlengs på vintern og lukeparkert i byen.  Men vips så tenker jeg på hvor mange sykebiler som måtte kommet om jeg plutselig hadde kræsjet med en buss..

Noen dager, når jeg er i det lure hjørnet klarer jeg å lure tankene litt, da kommer jeg meg på trening og jeg tenker at jeg er rågod til å kjøre bil. Det hjelper også å drikke Burn eller Redbull har jeg funnet ut. Da blir jeg litt som en durasellkanin og tankene klarer ikke helt å henge med :P

Det skal sies at jeg har drukket en del Burn i kveld/natt, så tankene går litt i surr. Jeg er egentlig ganske glad for det, for da er det jeg som har kontrollen :D

Og akkuratt nå, når jeg sitter å tenker på dette med tanker, så tenker jeg at det måtte jo vært veldig mye enklere å være gutt..

For de tenker ikke så mye, gjør de vel???

Litt ensom kanskje?? :D

Som singel, snart 30, eks-telefonselger vet jeg og utnytte et hvert tilbud for litt koselig telefonprat.

Her om dagen ringte en hyggelig (kanskje tilogmed kjekk??) kar fra et strømselskap til meg for å gi meg et helt fantastisk tilbud. Han kunne nemlig gi meg super billig strøm. Mye billigere enn alle andre selskaper. Denne mannen fikk meg til å føle meg helt spesiell. Det er lenge siden noen har fått meg til å føle meg så fantastisk. Fantastisk heldig vel og merke. Så heldig at det virket som om jeg var den eneste i hele verden som kom til å få dette tilbudet.
Vi pratet så lenge at når han kom til slutten av samtalen hvor han ønsket at jeg skulle lese av målerstanden hadde jeg allerede reist hjemmefra. Jeg skulle tross alt på trening, og jeg kunne ikke la en usett mann få meg til å komme for sent.
Oscar, som han het, hadde en plan. Han kunne jo sende meg en sms, også kunne jeg svare på den. Det var forsåvidt greit, men når han sa at jeg måtte svare innen kl 22.00 samme kveld ble det problematisk. For jeg skulle tross alt på jobb rett etter trening.
Vi ble enige om at han skulle ringe igjen dagen etter, men ikke før kl 14 da jeg ønsket og sove litt først...

Dagen etter ble jeg vekt kl 13.30 av en overivrig Oscar som var ute etter å få salget sitt i mål. Litt grumpy fordi jeg følte at han ikke lenger fikk meg til å føle meg så spesiell, og fordi han ikke klarte å vente til etter kl 14 (som avtalt) valgte jeg å svare han kort og greit. Jeg leste av måleren og Oscar forklarte at han nå skulle sende meg en sms som jeg måtte svare JA på og at da ville alt være i boks.
Vi la på og det tok litt tid før jeg fikk sms'en. Dermed hadde jeg rukket å sovne igjen før det pep i tlf.
Nok en gang vekket Oscar meg. Noe jeg virkelig ikke likte. Så jeg lot rett og slett hver å svare..
Det var visst dumt. For det viste seg at jeg hadde 5 min på meg til å svare på den sms'en.  Så når det hadde gått hele 6 min etter sms'en tikket inn ringte tlf igjen og jeg bestemte meg for at jeg måtte være litt ærlig med Oscar.Jeg er litt dårlig på ærlighet, men jeg syns jeg taklet det ganske bra denne gangen. Oscar derimot ble litt satt ut. Tror ikke han hadde forventet det.. :/
Jeg bare håper han ikke sliter med hjertesorg... 

Jeg fikk ikke tatt opp samtalen, så skriver den i stedet:
Meg: Hei Oscar. Hvordan går det?
Oscar: øhhhh.
Meg: Hallo??? Oscar, er du der?
Oscar: Ja...??
Meg: Så bra :)  Er alt i orden Oscar?
Oscar: ehm... ja...
Meg: Det var da bra.
(liten pause)
Meg: det var godt å høre stemmen din igjen. Det var jo tross alt blitt en stund siden.
Oscar: eeeeeee... ja...
Meg: Men du Oscar. Nå har jeg tenkt litt....
(pause)
Meg: Og jeg tror ikke vi kommer til å bli noe bra.
Oscar: Ehm. jeg tror du tar feil av meg og en annen.
Meg: Er ikke du Oscar?
Oscar: Jo
Meg: Da tar jeg ikke feil... Men jeg tenker det at når du ringer 3 ganger på under 24 timer. så blir det litt væææl mye.
Oscar: øøøøh....
Meg: du skjønner det Oscar, at jeg setter ikke pris på sånne som maser så mye..
Oscar: Men.. Jeg sendte deg en sms du skulle svare på...
Meg: kjære, kjære Oscar. Nå vet ikke jeg hvor mye erfaring du har fra damer, men noen ganger trenger vi litt betenkningstid. Så om vi ikke svarer med en gang så trenger du ikke ringe å mase.. Det blir liksom litt mye.
Oscar: hmmm.. Men du skulle jo svare ja...
Meg: Oscar, vettu hva. Om du allerede tror du kan sjefe over meg så er vi ihvertfall på feil spor. Så du. Nå tror jeg vi avslutter dette her. Også ønsker jeg ikke at du ringer meg noe mer.. Beklager at jeg gjør det slutt over tlf, men jeg tror det er til det beste for oss begge. Ha en fin dag Oscar!

 

Mr. Gps + meg = ????

Jeg har hørt mange ganger at alle har en indre GPS. Alle har en retningsans som fungere. Man må bare lære å høre på den.

Jeg har så lyst til å forstå hvordan min funker....
Det hadde vært litt deilig å gå på tur og være helt sikker på at det er jeg som har kontroll på når jeg kommer hjem, og ikke bare tilfeldigheter.


Så, hva gjør man når det er noe man vil lære seg? Jo, man trener.

Jeg trener ved å ta med meg hundene på tur i skogen. Mens jeg går prøver jeg å få med meg omgivelsene og tenke retning. Men på et eller annet tidspungt går det veldig galt. For når jeg går dit jeg trodde det var riktig å gå for å komme til det stedet jeg trodde jeg visste hvor var, så ender jeg alltid opp et annet sted.

Jeg går alltid inn i skogen på samme sted. Da har jeg et sikkert utgangspunkt som jeg forhåpentligvis vil kjenne igjen om jeg finner tilbake dit.

Sist tur bestemte jeg meg for å legge all logikk og planlegging bort og rett og slett prøve å lytte til min indre gps. Vi begynte å gå, og vi gikk og vi gikk. Mr.Gps sendte meg oppover, bortover, nedover, og litt i ring. Men vips så var jeg der jeg alltid ender når jeg går på tur.

På toppen...

 Fra toppen går det èn sti ned. Denne stien har jeg gått mange ganger og aldri har jeg kommet ut på samme sted. Så jeg er overbevist om at den stien endrer seg fra gang til gang. Derfor ønsket jeg nå å teste ut min indre GPS og finne en ny vei hjem.. 
Jeg lyttet og lyttet. Men jeg tror GPS hadde slått seg på lydløs, for jeg hørte ingen hverdens ting.
Den dype mannestemmen som hadde forklart meg veien til toppen var nå borte.. Så jeg ba til lavere makter om råd.
Så Tequilla begynte å se etter alternativer.

 Etter at jeg og Teqilla hadde gått rundt og rundt på denne toppen for å finne alternativer til å komme ned igjen syns Molly at nok var nok. Hun markerte tydelig på et tre, slik at jeg ikke skulle trenge og lure på om jeg hadde vært der før eller ei. (Jeg diskuterte nemlig dette litt med Mr. Gps underveis, for jeg er overbevist om at jeg stadig gikk i ring)

 Endelig fant jeg skiltet som viste akkuratt hva jeg følte!!!!

En haug med veier til ingensteder!!!!

Så jeg bega meg ut på den vanlige stien igjen. Jeg tenkte at det ville jo uansett være spennende å se hvor den førte denne gangen..
Etterhvert som jeg kom lenger og lenger inn på stien fant Mr. Gps ut at han ville være med. "Om 20 m ta til venstre" sa den dype herrestemmen. Etter 20 m var det tett skog på venstre side. og jeg kom på at akkuratt her hadde Mr. Gps lurt meg til å gå en gang før. Jeg husker den turen som en av de litt mindre koselige turene så jeg valgte og ikke høre på han. Men av en eller annen grunn fortsatte han bare å mase. "Om 2 m, ta en usving"...
Så jeg skrudde han av og fortsatte å gå.
Jeg er litt usikker på om dette var så lurt, for 45 min senere var jeg fortsatt veldig usikker på hvor jeg var og om jeg hadde gått i riktig retning.
Så kom jeg på at en klok dame en gang sa til meg at det er viktig å høre på magefølsen. Magefølsen har visstnok alltid rett.
Dette vet jeg jo egentlig fra erfaring, så jeg spurte Miss. Magefølse hva hun tenkte.
Hun kikket opp på meg med sine blå øyne og veldig blonde hår og sa "ehm, jeg skjønner ikke spm, prøv igjen".

Så da ga jeg opp. Disse indre stemmene som skal hjelpe deg ut av trøbbel funker virkelig ikke for meg.
2 timer og 50 min etter jeg gikk ut døra hjemmefra kunne jeg endelig skimte huset mitt igjen.

Av alle historier lærer man noe, og jeg har nå lært at man skal ALDRI gå på tur i skogen med mindre man har fri resten av dagen!

 

Takk

Wow, for en respons!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.

I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.

Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.

Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.

Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!

 For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.

Jeg er rett og slett livredd.

Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.

They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.

Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!

Så hjelpesløs...

For 5,snart 6 år siden ringte jeg barnevernet for første gang. Min mor er alkoholiker, og jeg hadde store problemer med å stå å se på hvordan dette ødela mine yngre søsken.
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.

Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.

Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??)  Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.

Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!

Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.

Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!

Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!

Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.

Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!

Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???

Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?


Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår!  3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.


Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...