Nå er det blitt en stund siden jeg begynte å trene, og i det siste har jeg merket at jeg er litt skuffet.
Først var jeg skuffet over manglene resultater. Så ble jeg skuffet over hvor dårlig kondis jeg har (har begynt litt på tredemølla) og nå har jeg insett at jeg er mest skuffet over meg selv.
Det er så veldig mye enklere å legge til rette for at jeg skal klare alle 3 seriene, enn hva det er å pushe seg selv maks. Jeg snyter meg selv rett og slett. Tanken på å slite gjør meg ubehagelig. Og jeg føler meg dum når jeg ikke kommer meg lett gjennom første serie. Samtidig så føler jeg meg enda dummere når jeg ikke blir støl etter trening.. Jeg føler at jeg kaster bort tiden på å gjennomføre, ikke jobbe mot å bli sterkere, raskere, sprekere og sunnere.
Jeg har vært heldig å hatt treningsrommet for meg selv stort sett hver gang. Men den ene gangen det var noen der fikk jeg nesten helt angst. Dette var veltrente mennesker. En mann og en dame. Hadde det bare vært mannen kunne det sikkert gått greit. Men en veltrent dame gjør at jeg føler jeg utilpass. Jeg svømte over av negative tanker om meg selv. Og etterhvert måtte jeg vurdere om det var flauest å trene der med de, eller om det var flauest å dra derfra.. Jeg rushet meg gjennom 4 apparater før jeg dro hjem og gikk tur med hundene i stedet..
Nå vil jeg i form, og jeg vil ha resultater! Men det er utrolig vanskelig å pushe seg selv det lille ekstra. Det er vel som det meste her i livet. Det er lett å ta snarveier som ikke gangner deg selv.
Så fremover er det skjerpings!!!! Håper jeg!
Har bedt til den høyre makten å hørt om hun har tid til å være med meg en dag på trening slik at vi får se hva jeg faktisk duger til! Da burde det i alle fall bli fart på sakene ;)
Først var jeg skuffet over manglene resultater. Så ble jeg skuffet over hvor dårlig kondis jeg har (har begynt litt på tredemølla) og nå har jeg insett at jeg er mest skuffet over meg selv.
Det er så veldig mye enklere å legge til rette for at jeg skal klare alle 3 seriene, enn hva det er å pushe seg selv maks. Jeg snyter meg selv rett og slett. Tanken på å slite gjør meg ubehagelig. Og jeg føler meg dum når jeg ikke kommer meg lett gjennom første serie. Samtidig så føler jeg meg enda dummere når jeg ikke blir støl etter trening.. Jeg føler at jeg kaster bort tiden på å gjennomføre, ikke jobbe mot å bli sterkere, raskere, sprekere og sunnere.
Jeg har vært heldig å hatt treningsrommet for meg selv stort sett hver gang. Men den ene gangen det var noen der fikk jeg nesten helt angst. Dette var veltrente mennesker. En mann og en dame. Hadde det bare vært mannen kunne det sikkert gått greit. Men en veltrent dame gjør at jeg føler jeg utilpass. Jeg svømte over av negative tanker om meg selv. Og etterhvert måtte jeg vurdere om det var flauest å trene der med de, eller om det var flauest å dra derfra.. Jeg rushet meg gjennom 4 apparater før jeg dro hjem og gikk tur med hundene i stedet..
Nå vil jeg i form, og jeg vil ha resultater! Men det er utrolig vanskelig å pushe seg selv det lille ekstra. Det er vel som det meste her i livet. Det er lett å ta snarveier som ikke gangner deg selv.
Så fremover er det skjerpings!!!! Håper jeg!
Har bedt til den høyre makten å hørt om hun har tid til å være med meg en dag på trening slik at vi får se hva jeg faktisk duger til! Da burde det i alle fall bli fart på sakene ;)
