torsdag 7. februar 2013

Ett museskritt etter det andre

Nå har jeg vært ganske flink (syns jeg) alle dager siden mandag. Jeg har faktisk trena på det jeg skulle trena på. Jeg startet tirsdagen med Fot trening og vending. Får å få Molly til å virkelig ønske å gå fot sier jeg ingen ting, jeg kun klikker når hun gjør det jeg ønsker.
Det var mer klønete å gjøre det alene enn hva jeg hadde trodd, så på onsdag startet jeg med boksen.
Oppgaven er å lære Molly og stå med to av og to på. Hun skjønte veldig fort at hun skulle ha labbene på boksen, men det tok litt tid før vi ble enige om hvordan dette skulle utføres. Molly syns nemlig det er mye bedre å trampe eller skrape/spinne på boksen. Etterhvert skjønte hun at målet var å gå rolig opp og bli stående.
Så i dag har vi trent på å flytte rompa. Dette ser det også ut til at hun allerede har skjønt :D Men vi må nok trene en del mer alikevel for inniellom blir hun litt heit, og da klarer vi ingen ting :P

Må si at jeg syns dette er kjempe morro. På en måte er det enklere enn hva jeg hadde forventet, men på den andre siden så krever det mye mer planlegging, timing og presisjonsarbeid enn hva jeg til tider føler at jeg er i stand til å mestre...


tirsdag 5. februar 2013

Nye innputt er alltid gøy

I går hadde jeg en super treningsøkt med Molly. Jeg fikk en "privattime" med flinkeste Elisabeth Vangsnes. Jeg har sliti så veldig med å få til en bra "fot" med Molly, eller egentlig bare å få henne til å skjønne hva det er. Jeg syns vi har gått 1 skritt frem i et år nå..
Så nå syns jeg det var nok!! Jeg tok saken i egene hender.. Eller, jeg puttet saken i Elisabeth sine hender :) Så nå har jeg fått mange hjemmelekser.
Det jeg digger med Elisabeth er at hun er ikke blir fornøyd av noe som er halvveis. Hun pusher meg og hunden til vi får det til perfekt. Og hun får oss til å lykkes!
Jeg digger måten hun tenker på og måten hun formidler sitt budskap.

Så med masse hjemmelekser står "boksen", klikkeren, belønningskålen og godbitene klare hjemme til mange økter med trening.
Vi hadde vår første økt i sta, og jeg må jo si at det er mye enklere når Elisabeth står å sier akkuratt hva jeg skal gjøre og når det er hun som har klikkeren.
Men vi gjør vårt beste og håper det er bra nok.

Så da er det bare å ønske oss lykke til, så håper jeg vi får dette til :D

mandag 4. februar 2013

Å kle seg naken

Det å kaste klærne for andre er noe jeg gjør ganske lett. Jeg blottlegger meg selv som om det skulle vært en selvfølge for alle å gjøre det.
Å fortelle om min hverdag, barndom, tanker og følser er lett som en plett. Klærne flyr gjennom rommet og jeg bryr meg ikke det døyt om hvor de lander. Og uten at jeg egentlig er blitt klar over det så sitter jeg der splitter naken..
Det er først når jeg skal kle på meg igjen, og jeg må samle sammen alle klærne, jeg finner ut hvor naken jeg har gjort meg.
Alikevel så gjør jeg det samme om og om igjen. Uten at det ser ut til å bry meg så mye.

Det å kle seg naken for seg selv er noe helt annet.. Jeg sitter forran speilet og ser på mens jeg tar av meg lua. Jeg bretter den fint sammen og legger den i en skuff, mens jeg lurer på hvorfor det var så viktig for meg å lage alle disse løgnene når jeg var liten. Glidlåsen dras forsiktig ned mens jeg lurer på hvorfor annerkjennelse er det viktigste i mitt liv. Jakken er vrien og få av seg, armene er trange og jeg sliter mens jeg finner svarene på hvorfor jeg streber så veldig etter å føle at jeg er bra nok..
Jakken brettes så liten jeg klarer å brette den, den får akkuratt plass nok i skuffen der lua ligger.
Jeg setter meg ned forran speilet igjen. Ser på meg selv og gransker meg nøye. Genseren må av den også, men den er så trang i halsen. Jeg føler at jeg blir kvalt mens jeg finner ut hvorfor jeg så "overfladisk" kan fortelle alle alt om meg selv uten å tenke på hvordan det kan oppleves. Genseren setter seg fast i hodet, rett ved ørene. Jeg hører ingen ting og jeg merker at det strammer veldig når jeg funderer på hvorfor jeg blir så veldig, veldig sint når jeg først blir sint..
Endelig slipper genseren, en lettelse fyller meg når jeg ser at jeg klarer å krølle genseren til å bli liten nok til å passe under komoden..

Jeg klarer ikke ta av alle klærne. Klarer ikke å gjøre mot/med meg som jeg kan gjøre med så mange andre....
 Jeg inser at jeg må passe meg litt og være litt varsom. Er ikke alltid like gøy og hente inn den siste sokken jeg har kastet hos noen, når den som gir den fra seg så vidt klarer å se meg i øynene...