Wow, for en respons!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.
I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.
Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.
Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.
Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!
For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.
Jeg er rett og slett livredd.
Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.
They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.
Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!
Jeg hadde ikke trodd det var så mange som leste bloggen min jeg. Må bare få sagt at det virkelig varmet hjerte og se hvor mange som bryr seg. Tusen takk alle sammen, og tusen hjertelig takk til dere som nå ønsker og hjelpe til. Det hjelper å vite at vi ikke står alene.
I dag har jeg vært helt slått ut. Merker at jeg gruer meg veldig til denne kampen. Å sloss mot et system som egentlig skulle hjelpe deg er vanskeligere enn jeg trodde. Bloggen hadde heldigvis den effekten jeg håpet, jeg har nå fått flere som vil hjelpe meg og mange gode råd. Så i dag satte jeg i gang.
Hadde en liten kontordag på dagen i dag hvor jeg tok en del telefoner og sendte noen mail.
Får virkelig håpe det funker denne gangen. Jeg er villig til å gå langt for å få rettferdighet for lillebror.
Jeg har et behov også for å si noen ord om mamma.
Mamma vil alltid være min mamma, uansett. Jeg vet at hun elsker oss av hele sitt hjerte og jeg vet at hun står på den hun klarer for å prøve å gjøre vår hverdag så bra som mulig.
Jeg vet at mamma er syk, selvom på de tyngste dagene er det vanskelig å se det sånn.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at mamma skal bli frisk. Jeg ønsker virkelig at hun skal ha det bra. At hun skal finne tilbake til den dama hun en gang var!
For meg er denne kampen så utrolig tøff fordi det handler om familie. På den ene siden vil jeg gjøre alt for lillebror, på den andre siden vil jeg ikke såre mamma.
Etter jeg la ut bloggen i går var jeg først ganske fornøyd, etterpå fikk jeg følsen av skam og anger.
Jeg gråt meg selv i søvn. Redd og bekymret for hva fremtiden vil bringe. Hvordan den vil bli.
Jeg aner ikke utfallet av dette. Jeg aner ikke om det vil bli bra, eller om det vil bli værre.
Jeg har ingen peil på om jeg nå er i ferd med å rakne hele familien, eller om dette på en eller annen måte kan bringe oss mer sammen.
Jeg er rett og slett livredd.
Jeg kunne så virkelig ønske at ting hadde vært annerledes. At ting kunne vært som det var når jeg var liten jente og mamma var frisk.
They say what doesen't kill you make you stronger.
I think that what doesen't kill me just make the pain last longer.
Jeg håper virkelig en dag at jeg kan legge alle disse bekymringene bak meg. Og at når jeg ser på mine søsken så kan jeg se på de og smile. Smile fordi at den lykken di viser vil være ekte!
Du gjør det du må gjøre, Helene, og det er det eneste rette! <3 Om du ikke tar kampen, så vil du (kanskje) angre for at du ikke gjorde noe i etterkant.
SvarSlettDu gjør det eneste rette! Og du gjør det av KJÆRLIGHET til mammaen din, til broren din, for dem du bryr deg om! Tvil aldri på det valget du nå tar! <3
Jeg kunne sagt 1000 ord til, for å beskrive hvilken fantastisk person du er, med dine styrker og kvaliteter - men ord blir som sagt fattige. Du har et hjerte av gull, en vilje av stål og et MOT som er beundringsverdig!!!
LYKKE TIL <3 <3 <3 DETTE VIL GÅ BRA!!!
Klem.