For 5,snart 6 år siden ringte jeg barnevernet for første gang. Min mor er alkoholiker, og jeg hadde store problemer med å stå å se på hvordan dette ødela mine yngre søsken.
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.
Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.
Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??) Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.
Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!
Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.
Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!
Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!
Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......
Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.
Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!
Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???
Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?
Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår! 3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.
Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...
Den gang fikk jeg telefon tilbake om at jeg ikke kunne misbruke barnevernet fordi jeg og mamma hadde kranglet.
Etter dette har jeg ringt 3 ganger til. Sosial læreren til lillesøster har også ringt. Alle gangene har saken blitt henlagt. Mamma er nemlig periodedranker, så hun klarer å være edru i perioder. Så da har ikke barnevernet sett problemet. Det var først når Tante, mammas søster ringte, at de gadd og se nærmere på saken.
Den andre gangen jeg ringte pratet de med alle familiemedlemmene som bodde hjemme. Men den gang var de fleste for unge til å se alvoret i hva som pågikk, så barnevernet slo seg til ro med at de sa det ikke var så ille. ( Det skal mye til for et barn å vende seg mot det ene som skal være trygt her i verden. Så man burde vel grave litt dypere enn bare og spørre om de har det bra...??) Ettersom årene gikk har de heldigvis skjønt at dette ikke er normalt. Så vi har alle stått sammen om det eneste som er igjen og redde. Nemlig lillebror.
Nå er det 3 mnd til lillebror blir 18. Det er 3 mnd til barnevernet ikke trenger å tenke på han lenger. Det er 3 mnd igjen til han er fortapt!
Det gjør vondt å stå på utsiden å se på hvordan et menneske kan ødlegge et barns liv. Det er vanskelig å stå utenfor og se at systemet som er skapt for å ta vare på barn svikter. Det er vanskelig å se hvordan lillebror sin kjipe hverdag blir skjult bak en diagnose som han har fått pga omsorgsvikt!
Det gjør så ubeskrivelig vondt å se ditt eget kjøtt og blod ha det så jævlig. Den usikre hverdagen. Mangelen på kjærlighet og forståelse. Alle de unødvendige kranglene. Alt hatet. All hjelpesløsheten.
Det er som å stå og se på at verden mener min bror ikke fins!!!
Mamma har vært full på barnevernsmøter, jeg har måtte sende politiet hjem for å hjelpe til fordi jeg selv har vært for langt unna til å hente mine småsøsken i tide, barnevernet har vært så bekymret for hva som ville skje når de dro fra et hjemmebesøk at lillesøster måtte komme på møte dagen etterpå for å fortelle om det gikk greit, alikevel gjør de INGEN verdens ting!!!!!
Damen fra BUP sa på et ansvarsgruppe møte at de hadde nevnt for mamma at kanskje lillebror burde bo et annet sted for 3 år siden. Den gang hadde mamma sagt at tok de lillebror tok de hele livet hennes, så de lot han bli hjemme.... Dette gjorde at jeg egentlig ble litt usikker på hva BARNEvern egentlig er......
Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring. Den gang var det barnevernet som betalte min husleie. Jeg og mamma ble enige om å si at det var fordi vi gikk så dårlig overens. Idag vet jeg at vi ble enige om det fordi hun ikke ville at de skulle vite at hun drakk.... Kunne bare ønske jeg visste det den gang. At jeg hadde sagt ifra allerede da! Kanskje hadde ting vært annerledes nå.
Vi er 5 søsken. 4 jenter og 1 gutt. Vi har klart oss bra vi jentene. Gudene vet hvorfor... Jeg er vel den som har gått den mest tungvindte og kjipe veien, men kanskje gjorde jeg det for å klare å passe på at ingen av de andre trengte det...???
Men hva har skjedd med denne lille uskyldige gutten? Han som ikke har noen venner, han som sitter hjemme alene hver dag og spiller på PC'en, han som er blitt så spillavhengi at hele ansvargruppa hans sammenligner han med en heroinmisbruker, han som ikke klarer å si ifra, han som ikke blir hørt og ikke sett!!!
Hvordan skal det gå med han, nå som de som kunne redde han bare venter på å slippe å ha noe mer med saken å gjøre???
Skal han bo hjemme hele livet? Kommer han noen gang til å få seg jobb? Kommer han noen gang til å lære seg å klare seg alene? Kommer han noen gang til å få en venn? Kommer han noen gang til å få den kjærligheten, omtanken og oppmerksomheten han fortjener?
Vi har 3 mnd igjen vi kan slåss! Slåss for at noen der ute kan hjelpe til. 3 mnd på å prøve å redde den lille fantastiske broren vår! 3 mnd på nok et forsøk på å bli hørt!!! Jeg håper inderlig vi får til noe.. For om denne skjønne gutten blir tatt ut av systemet 28 desember er jeg utrolig redd for hvordan denne saken kommer til å ende.
Jeg elsker deg lillebror! Og jeg skal sloss for deg alt jeg makter!!
Jeg har ikke gitt opp, jeg har bare vært litt sliten...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar