Jeg kunne så inderlig ønske at ting var annerledes. Jeg ønsket aldri at det skulle bli slik. Jeg ønsket å redde alle.
Man må velge sine kamper. Ikke velg de som alt er tapt.
Inni meg er et kjempe stort savn, et savn etter noe jeg ikke vet hva er. Det mangler noe som føles så viktig. Noe som burde vært, men som ikke er. Noe alle har, eller i hvertfall burde ha.
Jeg kunne ønske jeg visste at dette gjaldt bare meg...
Jeg kunne ønske det kunne fikses..
Jeg har prøvd hele livet å fylle dette tomrommet med andre ting. Nå har jeg insett at jeg rett og slett bare må leve med det. Dette rommet er skapt kun for en ting, og det burde vært så fult at det var trangt om plassen.
Jeg ville bare at du skulle elske meg, at jeg skulle bety nok. Jeg ville at jeg skulle være nok i livet ditt, slik som du burde vært i mitt.
Jeg kommer alltid til å lure på hvordan det føles...
Hvordan er det egentlig å være noens datter...?
Hvordan er det egentlig å ha en mor.....?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar