Hvordan kan ting som skal være riktig, føles så j.. vondt?

Noen ganger i livet kommer man til et punkt hvor man er nødt til å ta valg. Vanskelige valg.
Denne helgen ser ut til å bli ganske så jævli nettopp på grunn av et slikt vanskelig valg.

           
Jeg har kommet frem til at Kalisi (også kalt Valpen) fortjener et hjem der hun kan bli brukt til de tingene hun elsker å gjøre.
Foreløpig har hun på flere måter fortalt at lydighet ikke er noe for henne, og bitearbeid får hun aldri bestemt seg helt for.
Hun har lyst til å løpe, hun har lyst til å jobbe selvstendig og hun har lyst til at livet bare skal være en lek.

Hun er den hunden jeg har møtt med mest personlighet. Det fins ikke en dag uten at hun viser med hele seg at hun elsker meg, på samme måte som det ikke går en dag uten at hun forteller meg at hun ikke helt bryr seg om hva jeg mener. ;)
Hadde vi kunne levd livet i sofaen, hvor hun kunne ligget i min armkrok og vi kunne sett på filmer hele tiden, så hadde vi hatt det perfekt.


                                                 


Men vi vet begge at hun trenger mer, så mye mer.

Jeg kunne virkelig ønske at vi brant for de samme tingene, og at vi begge ble motivert av å trene med hverandre.
Desverre så gjør vi ikke det. Det er vanskelig å innrømme, men vi har ingen god treningskjemi.
Hun liker ikke å trene med meg, noe som gjør det fryktelig vanskelig for meg å trene med henne. Vi vil ikke de samme tingene, og jeg vet at jeg aldri kommer til å helhjertet få gitt henne det hun trenger og har lyst til.

Så denne helgen reiser min største hjerteknuser tilbake til Danmark.
Det er det tøffeste valget jeg noen gang har tatt, og jeg kommer til å savne henne noe helt sinnykt!
Men jeg må sette henne før meg.
Jeg ønsker henne det beste her i livet, og jeg er helt sikker på at det fins en annen der ute som vil forelske seg i henne like mye som jeg har gjort. Og som kan gi henne alt hun fortjener!

                       

Lykke til videre valpen min <3
Jeg elsker deg virkelig, og jeg håper dette gir deg det livet du fortjener! <3

En begivenhetsrik helg :)

Noen ganger kommer man over muligheter som man tenker man ikke kan gå glipp av. Selvom man kanskje er litt usikker på hvor lurt det er, så har man mer å tape på å la hver..
I helga fikk jeg en slik mulighet.
Jeg fikk mulighet til å være med som reiseselskap til Belgia med en som skulle gå en mondiokonkurranse.

Jeg veide tilbudet nøye, for jeg kjente egentlig ikke personen som skulle reise spesielt godt, og i tillegg så prater han bare engelsk..
Vi skulle tilbringe nærmere 16 timer i bil hver vei, så dette kunne enten gå bra, eller veldig, veldig dårlig :P
For å gjøre valget lettere bestemte jeg meg for å la skjebnen avgjøre.
Om jeg fikk pass til begge hundene mine skulle jeg dra. Om ikke ble jeg hjemme..
Etter noen telefoner og litt smisking hadde begge hundene funnet seg hver sin bolig for helgen.

Så begynte det å nærme seg avreise og selvom jeg ser på meg selv som en ganske så utadvent og pratsom person, må jeg innrømme at jeg begynte å stresse litt.
Jeg var sikker på at turen til Belgia skulle gå ganske så greit, men i og med at han skulle konkurrere der nede var jeg mer spent på reisen hjem igjen..
Jeg vet hvordan jeg føler meg før og etter en konkurranse og spesielt etterpå om konkuransen går dårlig... Så jeg fryktet 16 timer i stillhet på vei hjem... Ikke fordi jeg trodde det skulle gå dårlig, men fordi jeg fra tidligere erfaring har skjønt at kan det bli kleint og ubehagelig for meg, så gjør det gjerne det... :P


Nå som det hele er over må jeg si at jeg er veldig glad jeg dro.
Ikke bare har jeg blitt kjent med noen som visste seg og være riktig så hyggelig, men jeg har også fått en innføring i kulturforskjeller mellom Norge og Belgia når det kommer til alt fra barneoppdragelse til hundetrening.
Jeg har innsett at uansett om jeg hilser ved å ta i hånden, gi en klem, gi to kyss eller tre kyss, så får jeg det aldri riktig.
Jeg har fått høre historier fra hvordan man lærer å bli en god decoy i Belgia, og hvordan treningsgruppene fungerer der og jeg har innsett at i allefall jeg ikke har skjønt hvor heldig jeg er som får nytte meg av all denne kunnskapen når jeg er på trening.
Det er lett å ta ting for gitt, men denne turen har fått meg til å se ting litt annerledes.
Jeg har lært at det går an å være våken nærmere 36 timer, men at man da blir både svimmel og kvalm.
På vei hjem lærte jeg at det faktisk går ann å sove 8 timer i strekk i en bil om man bare ikke er så kresen på sovestillinger.


Jeg er takknemlig for at denne muligheten åpnet seg for meg. Og jeg håper jeg var et like bra reisefølge som jeg selv tror ;)



 Her er en film av Kees fra konkurransen.
Han høstet hele 184 av 200 poeng. Veldig morro å se de debutere, spesielt når det gikk så bra :D

Når man trodde at kontordagene skulle bli skikkelig koselige.....

Det er ikke bare oss mennesker som blir "våryre" når sola titter frem. Kalisi tilbringer hvert ledige minutt ute i sola, og jeg merker at det begynner å bli vrient å holde Molly i ro.
Det er ikke lenger nok for henne å bare ligge på sofaen og få litt kos. Når vi er ute for å lufte bittelitt, ser det ut som hun har lyst til å eksplodere.
Jeg er sikker på at hun hadde sprunget i evigheter om jeg hadde latt henne. Det ser ut som hun igjen har lagt alle smerter til side og behovet for å leve livet fult ut er tilbake.
Min fantasi om at hun kan ligge ved siden av meg i sofaen mens jeg jobber med Springvill Hundesenter sine kurs ble liksom ikke helt reel..

Hun er mer opptatt av å stirre på meg egentlig...

 

Så nå håper vi dagenen går fort, slik at trening og tur kan komme tilbake i hverdagen hennes :D

Fra starstruck til livredd

Jeg anser meg selv som ganske så utadvent. Selvom jeg til tider kan virke sjenert, så er jeg allikevel ganske uredd i sosiale sammenhenger. Jeg elsker å treffe nye mennesker, og jeg takker aldri nei til en diskusjon. Man lærer alltid noe. Det setter alltid i gang tankeboksen litt.
Jeg er alltid sugen på kunnskap. Jeg liker å lære. Jeg liker å drøfte og fundere. Det er nok derfor jeg elsker å dra på seminarer. Jeg liker å sitte på første rad. Jeg liker å kunne stupe helt inn i forelesningene. Få med meg alt som blir sagt.
Dyktige foredragsholdere gjør noe med meg. Jeg blir rett og slett starstruck. Jeg blir så fascinert at det fort bikker over i å bli litt betatt. Folk som er virkelig gode i det de holder på med gjør noe med meg!
Jeg skal innrømme at jeg noen ganger til og med tviler på min egen legning.  Folk som brenner for det de holder på med, og deler sin kunnskap med liv og lyst. Ingen ting kan toppe det!
Det er ikke bare folk som holder foredrag eller kurs som har denne effekten på meg. Folk generelt som er dyktige på noe. Jeg kan sitte i flere timer å se på klipp fra talentshow, eller surfe youtube etter folk som er flinke til å synge, danse eller trene hund ;)
Problemet med denne fasinasjonen er at det kommer en liten frykt hånd i hånd med den.
Jeg går ofte på kurs på grunn av denne fasinasjonen. Jeg tiltrekkes av de dyktige instruktørene. Jeg gleder meg i ukesvis! Det samme gjelder om jeg blir invitert med på treninger der folk er veldig flinke. Det kribler i magen, og jeg er sikker på at jeg nesten ser forelsket ut der jeg sitter å ser på mens de trener eller viser frem ting.  Men så skjer det noe...
Plutselig er det min tur. Plutselig er det jeg som skal ta ut min hund. Plutselig er det jeg som skal trene. Og alle de andre skal se på meg..
Jeg vet at man drar på treninger eller kurs for å trene på de tingene man er dårlig på... Men det er jo på ingen måte det man har mest lyst til lenger.. Ei heller klarer jeg å finne noe å gjøre som jeg faktisk føler at vi kan.
Det skjer noe med meg mens jeg går fra bilen og ut på treningsbanen. Stemmen min blir borte, alt jeg en gang har kunnet om belønning forsvinner. Kommandoer fins ikke. Og det både føles og ser ut som jeg aldri har sett en hund før i hele mitt liv.
Jeg blir rett og slett litt redd.
Redd for å drite meg ut, redd for å ikke være god nok, redd for hva andre vil tenke om meg.
Jeg kommer med unnskyldninger for alt jeg gjør, og går i forsvar uansett om jeg får ros eller ris.
Jeg svetter som en gris og putter hunden i bilen ved første mulighet.


Heldigvis er lysten på å bli god større en frykten for å føle meg dårlig.
Heldigvis er lysten på lærdom større enn frykten for å føle meg dum.
Det gjør at jeg forsetter å dra på treninger og kurs, det gjør at jeg har fått en god del erfaringer på at det ikke er så mye å være redd for. Det gjør at med tid og stunder så slipper jeg kanskje å være så redd, så kan jeg heller bare ha en minicrush på alle mennesker som er gode og i tillegg kose meg med følsen av å få trene sammen med disse fantastiske menneskene :)

Dagens Molly oppdatering :)

I går ble Molly operert og idag fikk jeg henne hjem igjen :)
Vetrinæren var veldig fornøyd med resultatet, så nå er det opp til meg og Molly å få henne fit for fight igjen.

Hun er fortsatt litt redusert i almentilstanden, men hun hinker rundt så fort hun får anledning. Så det blir nok 2 kjipe uker for henne nå når hun må holdes veldig i ro.
De etterfølgene 8 ukene blir det rehabilitering/opptrening, Og jeg ser for meg at hun kommer til å bli en jævel på å søke etter binderser etterhvert ;) Noe må vi jo finne på i disse ukene :D

Stakkar vakre lille Molly min....

Jeg vet ikke egentlig helt hvordan jeg skal skrive dette innlegget.. For mens hjerte skriker i smerte og tårene sprenger på, så føler jeg samtidig en god del sinne og en ubeskrivelig dårlig samvittighet.

Som noen av dere kanskje husker så hadde Molly en litt uheldig hendelse i romjula. Hun ble løpt ned av en annen hund og viste store tegn til ubehag ved både halthet og gråt.
Jeg dro da til vetrinæren. Der ble hun rønket og jeg ble sendt hjem med smertestillende og beskjed om å holde henne i ro.
Haltheten avtok en stund før den brått kom tilbake igjen.
Da ble det ny tur til vetrinæren og vi rønket resten av hunden. Igjen fikk jeg beskjed om at ingen ting var å finne, og jeg ble henvist til en annen vetrinær som også var kiropraktor.
To uker senere fikk jeg time der. I mellomtiden ble Molly fin, før hun plutselig ble stokk halt igjen.
Kiropraktoren fant ingen ting og antok derfor at det kunne være en prolaps i nakken.

Jeg er ikke så glad i å behandle antakelser, så jeg bestemte meg da for å dra til en ny dyrlege for å bekreftet eller avkreftet at det var en prolaps.

Så i dag har jeg vært hos dyrlegen. Samme dyreklinikk som jeg har vært hos hele tiden, bare hos en annen dyrlege.
Og i dag fikk jeg sjokknyheten.
Molly har ingen prolaps. Hun har avrevet muskler i skulderen. Det var et tydelig hulrom "bak skulderen" og om ikke jeg misfårsto så fant de igjen denne muskelen nærmere brystkassa.
Det viser seg også at skulderen sklir ut av posisjon og at det er derfor hun tidvis blir super halt!

Vi tok en titt på de bildene som ble tatt når jeg først kom inn i desember, og jeg ble akutt kvalm. Det så jo ikke bra ut i det hele tatt!! Vetrinæren lurte også på om det faktisk var sant at Molly hadde gått inn i klinikken for egne ben den dagen bildene ble tatt..

Så til uka venter en oprasjon som jeg ikke aner hvordan kommer til å gå.
Skulderen må skrues på plass, og vi krysser fingrene for at noe av musklaturen kan reddes..
Om dette går bra, så venter 8 uker med opptrening før vi kan si for sikkert om Molly noen gang kan gjøre noe som helst annet enn å være en sofasliter..

Så nå lurer jeg på hvordan to vetrinærer kan ha ungått å finne ut av dette..

Også jeg lurer på hvordan i all verden Molly har hatt det den siste mnd...
Hun har vist lite til ingen tegn på at hun har hatt det kjipt. Og jeg føler meg som den værste mammaen ever som ikke har funnet ut av dette tidligere!!!

Kanskje ikke den beste pasienten... :P

Jeg syns det er helt greit å ta blodprøver. Jeg sitter som regel å følger med når de fyller glass etter glass. Jeg sitter fasinert å ser på når nålen presser seg gjennom første hudlag...
Men når det kommer til veneflon så kommer jeg til kort. Jeg hater det rett og slett. Jeg syns det gjør unødvendig vondt, og jeg syns den er i veien!!
Så i går når jeg skulle opperere så lot jeg min skrekk for dette gå utover den stakkars sykepleieren.

Det hele startet med at vi hadde en veldig hyggelig tone. Jeg var som alltid tidlig ute (over 1 time for å være sikker :O), og jeg ble positivt overrasket over at de kunne ta meg inn nesten med en gang. Sykepleieren jeg fikk var en ung og hyggelig dame. Hun smilte masse og fikk meg til å føle meg nesten vel der jeg måtte gå kledd i rød morgenkåpe og lånte grønne sokker.







Etter litt småprat, blodtrykksmåling og paracetspising hentet hun kurven med det skumle i. :O

Jeg begynte selvsagt å klage min nød, og uttrykte sikkert mer enn nødvendig, hvor lite jeg satte pris på disse nålene som skulle tres inn i blodårene.

Mens den stakkars sykepleieren strammet båndet rundt armen min og lette etter tydelige blodårerer gråt jeg min nød mens jeg prøvde å finne riktig pusteteknikk.
        Sykepleieren prøvde å berolige meg mens hun informerte meg om at nå kom hun til å stikke. Jeg fulgte villig opp samtalen med og fortelle i detalj akkuratt hvordan det kjentes ut. Etter en liten stund, sånn ca når nåla hadde blitt lirket halvveis inn, så kom det et lite svakt "ehmmmm" fra sykepleieren. Jeg visste uråd med en gang og sa akuratt hva jeg tenkte om at det var veldig typisk at når det først var noe jeg syns var kjipt, så var det klart at de ikke skulle få det til på første forsøk!!
Sykepleieren, som nå begynte å bli bittelitt fortvilet, prøvde sitt beste å få dette til å føles som noe av det mest naturlige i hele verden. Jeg var selvsagt ikke overbevist, så jeg innformerte henne om at jeg nok kunne tenke meg at når ikke første stikket funket så ville neste stikket bli enda mer ubehagelig.. Hva fikk henne til å tro at det ville være bedre for meg å bli stukket i en annen mindre tilgjengelig blodåre? Jeg vet jo at man tar det beste stedet først..

Nå tror jeg ikke lenger det bare var jeg som var svett i håndflata. Vi hadde samme pusteteknikk og jeg fulgte selvsagt dette stikket også opp med en detaljert beskrivelse.. Når nåla omsider var helt inne tok jeg mot til meg og tittet på verket. Jeg syns det så nesten greit ut, men etterhvert som saltvannet ble sprøytet inn så vi begge at det ikke var helt greit. En stor bul ble dannet i enden av sprøytespissen, og vi skjønte begge hva dette betydde. Vi måtte gjennom dette igjen!!




Den stakkars sykepleieren beklaget seg på en trøstende måte, så når hun lurte på om hun kanskje skulle tilkalle en annen lege ble jeg grepet av en smule dårlig samvittighet.. 

Jeg sa at hun fikk prøve en gang til så lenge hun fant et sted å stikke som ikke var så forbaska vondt.
Hun vrei armen rundt og strammet båndet enda litt hardere. Hun knipset, strøyk og trykket om hverandre. Hun virket målbevisst, men litt nervøs. Jeg tror hun var mer enn klar over at det var nå eller aldri.
Jeg derimot satt der med en liten følelse av skadefryd. Når først jeg skal ha det dritt, så kan andre få ha det litt dritt med meg.
Den nå lettere stressede sykepleieren fikk omsider bestemt seg og vi fulgte samme prosedyre som de to andre forsøkene. Hun informerte om at vi måtte puste, og jeg innformerte om hvordan det føltes ut å få en nål sakte søkende innover i blodåra.
Denne gangen gikk det heldigvis bra, og skjelvende som få klarte hun å teipe denne idiotiske greia fast.

 

Opprasjonen gikk heldigvis bra, men selv høy som et fly så jeg meg nødt til å være litt vrang.
Etter nærmere titt på tablettene jeg skulle ta de neste døgnene så jeg meg nødt til å lekse opp kveldsvaktsykepleieren i bruk av paracet. ;) :P
Hun takket utrolig nok for at jeg tok meg bryet i å sjekke det opp, ettersom hun selv ikke gadd dette, men jeg tror hun egentlig bare prøvde å bli kvitt meg..





For de som måtte lure, så har jeg bare fjernet en kul i hånda ;)

Introkurs i Mondioring

I helgen var Hanne Lotte og jeg på et introkurs i mondioring.
Vi var proppfulle av forventning og spenning når vi møtte Siv Svendsen og Jesper Borgryd lørdag morgen.
Vi har jo begge trent bittelitt fra før, men vi er veldig ferske i sporten allikevel så jeg tenkte at et introkurs er på sin plass :)

Jeg har ikke tenkt å gå i deltalj på alt jeg lærte, men jeg vil få frem at denne duoen fyller hverandre utmerket. De har veldig mye å lære bort og de får det meste til å føle delvis enkelt.
De forklarer slik at man forstår og de hjelper deg til å lykkes.

Jeg har fått masse ideèr til hva jeg skal jobbe med fremover og hvor jeg skal ha mitt fokus.
Jeg har funnet ut at det er fryktelig mye jeg kan gjøre på egenhånd eller med en treningskompis, Jeg må faktisk ikke ha en super dyktig figurant tilgjengelig hele tiden ;)

Vi har selvfølgelig filmet en del i helgen, og selvom kvaliteten på selve filmen ikke er best, så har jeg allikevel fått bekreftet det jeg trodde. Jeg trenger mer trening i å belønne med leker. Det ser nesten like kaotisk ut som det føles :P

Frk.Valp har imponert meg i helgen. Jeg som alltid syns det er litt skummelt å være på kurs, har faktisk ikke stresset i det hele tatt denne helgen. En stor del av det skyldes behagelige innstruktører, men den viktigste delen er at Kalisi faktisk har vært super kul å jobbe med. Hun har ikke vært like "tung" å motiviere og hun har holdt fokus bedre enn hva hun noen gang har gjort før.
Kanskje selv hun begynner å bli voksen ;)

På vei hjem var vi så fulle av motivasjon og innspirasjon at vi så oss nødt til å gjøre et par stopp. Vi fant ut at for at vi skal kunne fortsette treningen slik vi ønsker så var det et par ting vi trengte.
Så etter en god del stopp fikk vi fylt bilen med diverse rekvisitter,


Så nå er jeg klar!!!




Jeg har selvfølgelig også laget en liten film for de som er interessert  :)

For å utdype litt

Jeg ser at det siste innlegget mitt ang redde hunder, avl og raketter kanskje trenger å utdypes litt.

Det er ikke det at jeg mener at hunder som reagerer på fyrverkeri ikke kan brukes i avl.
Jeg prøver bare å få et lite fokus på at det blir flere og flere hunder med store redsler. Noe som viser seg at er arvelig.

Vi har hunder med gulvredsel, hunder som ikke tør å gå i trapper, hunder som gjemmer seg når man åpner brusflasker eller klipper negler og hunder som presser seg under sofaer og fråder når det tordner eller kjører fly i nærheten.

At hunder har en reaksjon første gang de opplever noe nytt er vanlig. Og det er klart at hva vi gjør når de hører sitt første skudd har noe å si.
Men på de hundene som vi ikke kan gjøre noe med, de som blir så redde at det ser ut som de gjerne heller skulle dødd, ja de burde vi kanskje passe oss for å avle på.

Mange godt meritterte hunder blir brukt i avl. Både når man ser på jakt, gjeting og ipo (for å ta noen eksempler), men det er ikke alltid vi vet så mye om hvordan de funker i hverdagen.

Jeg vet at genpoolen begynner å bli liten om man skal sette strengere krav til avlsdyrene. Men jeg er også ganske sikker på at om man setter gemytt og helse forran utseende, så har man en større pool enn man tror.

Om man avler på friske og uredde dyr, som er gode til å gjøre den jobben de er skapt for, fremfor om halen er lang nok og fargene riktig, så kanskje både vi og dyrene får det litt bedre...

Vi er opptatt av dyrevelferd i dette landet, men allikevel så ser det ut til at enkelte ting går i glemmeboka når man setter penger i spill..

Hvorfor er det så viktig og avle på akkurat din hund?
Selvom B hofter eller C hofter er bedre enn gjennomsnittet så er det vel fortsatt ikke bra?

Selvom din hund har litt mindre allergi enn de andre, så er den jo fortsatt syk..

Det hjelper ikke at hunden din gjør det drit bra i de store jaktskoger om han ikke tør og gå på gulvet ditt når du kommer hjem.

Er vi virkelig kommet dit at vi tar til takke med noe som bare er halvveis, og som faktisk gjør at dyret lider litt, nesten hver dag?

Takk for det gamle, og velkommen alt nytt

Når en dør lukkes åpnes en annen.
Og i kveld lukkes døren for 2015.
Bak meg legger jeg et år fult av gode opplevelser, nye bekjentskaper, mye morro, ny kunnskap og desverre også noen tunge stunder.
2015 har gitt meg tid til å vokse, tid til å lære, tid til å endre.
2015 har gitt meg mot til å stole mer på meg selv, velge mer riktig og satse på ting jeg tror på.

Forran meg skal døren til 2016 åpnes. Og jeg vet at også dette vil bli et bra år. Det er nok et år jeg skal tilbringe med gode venner. Jeg skal fortsette å gjøre ting jeg liker å gjøre og jeg skal fortsette å jobbe mot målene mine.
Jeg skal nyte tiden med mine 4 beinte, og i tillegg skal jeg etterhvert begynne på en lenge etterlengtet drøm. ;) 

Jeg håper dere alle vil få et fantastisk år i 2016. Og at dere alle ser tilbake på 2015 med et smil.

Bildet er et år gammelt, men siden Billy ikke er blant oss lenger ønsker jeg å ha han med på nyttårsfeiringen allikevel. 

Bare for å gjenta meg selv...

Og da er det i gang for fult..
"Ikke send opp raketter. Tenk på hundene" ...

Hvis vi tenkte på hundene så hadde vi kanskje gjort noe med avlen???

Jeg er enig i at vi skal holde oss til loven når det kommer til raketter. Men om vi først må ha mange grunner til å ikke skyte opp raketter så syns jeg krigs og terror overlevende burde være i fokus. Som f.eks de som overlevde utøya. Så kommer ville dyr. Om de blir redde da. Det vet jeg egentlig ikke noe om.. Men de løper jo av skudd. Så jeg tipper at raketter ikke er favoritten heller.

Men at hundene våre er så jævla redde kan vi vel strengt tatt skylde på oss sjøl?!

Så herved skriver jeg under på følgende:
Slutt og avle på redde dyr!!

Innimellom så får mammahjertet et lite støkk

Det er noe eget når de vakre små er utrøstelig. Når man ser at se har vondt, og man ikke får gjort noen verdens ting for å hjelpe.

I går var Molly så uheldig at hun ble løpt ned av en litt tyngre hund. Det var mørkt så jeg så ikke hva som skjedde, jeg bare hørte at noen traff hverandre og like etter kom en febrilsk hyling.
Jeg fant Molly i mørket og hun falt om forran meg. Hun hylte som jeg aldri har hørt før og det venstre forbenet sto rett ut.
Mammahjertet fikk seg en trøkk. Denne hunden slår seg stadig, men hyler gjør den aldri.
Hun så helt fra seg ut i blikket, og jeg var livredd for at hun var ødelagt.

Etter noen lange sekunder fikk jeg henne på bena og hun halter seg opp i lyset. Jeg fikk tatt en nærmere titt og bestemte meg for og se an til i dag.

I natt klarte hun ikke å legge seg. Hun prøvde mange ganger uten å få seg helt ned, så til slutt slapp hun seg bare ned oppå meg. Jeg la hun forsiktig i armkroken min og la meg så langt ut i senga jeg kunne for å gi henne plass.
I løpet av natten prøvde hun å snu på seg, men da hun satte benet i veggen skrek hun igjen. Jeg ga henne mer plass og prøvde å roe henne, men hun bare skrek og skrek.
Mammahjertet skrek med henne!
Heldigvis roet det seg og vi fikk et par timer med søvn før vi satte snuta mot dyrlegen.
Der ble hun bøyd og tøyd og strukket på alle mulige måter, men hun ga ingen utrykk for noe ubehag.
Så da var det ut å observere.
Hun haltet på både venstre og høyre fremben samtidig som hun så ut til å slite med ett eller annet bak.
Så da var det inn igjen. Denne gangen ble hun dopet og rønket.
Det ble tatt flere bilder av nakke, skulder, albue, rygg og ben. Heldigvis ingen brudd.

Så nå er det smertestillende, ro og kun tisseturer i bånd i en uke før vi skal tilbake for en ny titt..
Håper virkelig at hun bare ble skikkelig forslått og at alt er bra innen jeg skal tilbake.

Men jeg må si at mammahjertet mitt sliter litt når jeg ser at hun vegrer seg for å gå opp og ned av sofaen og når jeg ser at hun ligger rett ut på gulvet og avviser alle valpens forsøk på kontakt.