tirsdag 15. mars 2016

Er det 30 års krisa som kommer snikende?

Jeg er ikke spesielt opptatt av alder. Har egentlig aldri vært det. Aldri tenkt over andres alder, ei heller tenkt på om jeg selv er ung eller gammel..
Jeg er like glad hver gang jeg har bursdag og jeg vil helst feire som aldri før det faktum at jeg faktisk har overlevd nok et år! :D

Den siste tiden har folk informert at det skjer noe med deg når du passerer 30. En slags magisk forandring i livet.. Om det er en positiv eller negativ forandring kommer helt an på hvem du spør, men at noe skjer er visst en kjent ting.
Jeg ser at folk blir overrasket når jeg sier at jeg gleder meg til bursdagen min, og når jeg sier at jeg skal feires som aldri før sier mine venner, som også snart blir 30, at de helst vil at deres bursdag skal gå stille forbi..

Nå er det ikke slik at jeg har ombestemt meg og ikke vil feire bursdagen min. Neida, jeg skal fortsatt feire med liv og lyst at jeg har fått enda et år på denne jord :)
Det er bare at jeg i det siste har innsett at i forhold til mange andre mennesker i samme alder, så står jeg liksom ikke helt i stil til forventningene...

Her om dagen ble jeg sittende å prate med en veldig søt, ung jente. Det viste seg at hun hadde 2 egne barn og noen ekstra barn som var mannen sine. Hun fortalte om travle hverdager, barnehage og middagsplanlegging for en hel mnd.
Det viste seg at hun var hele 28 år,...
Så når hun spurte meg om jeg hadde barn, og oppfølgingsspørsmålet var om hvor gammel jeg var, så må jeg innrømme at jeg sleit litt med å få den samtalen tilbake til den opprinnelige muntre tonen.

Poenget mitt her er ikke det faktum om jeg har barn eller ei.. Det var mer den følsen det ga meg og innse at jeg var 2 år eldre enn denne jenta og vi var allikevel på såååå forskjellig plass i livet..

Fordi av dere som kjenner meg godt, så vet dere at jeg aldri har tatt meg selv spesielt høytidelig. Jeg har ingen problemer med å valse på butikken usminka i joggebukse for å få unnagjort dagens handel.
Jeg har pyntet meg i annledninger hvor jeg har ønsket å se ekstra smashing ut, og ellers har jeg følt meg akkurat smashing nok ;)

Men nå, ja, nå sånn veldig nylig, så har jeg begynt å titte meg en god del ekstra ganger i speilet før jeg går ut..  Det er ikke det at jeg gjør så fryktelig mye for å forbedre det jeg ser.. Men jeg tar meg allikevel bryet med å vurdere det..
Jeg har begynt å bekymre meg for grå hår, rynker og poser under øynene.
Før, som i  for ikke så veldig lenge siden, så brydde jeg meg ikke om noen kommenterte at jeg så sliten ut.. Da tenkte jeg bare at jeg var jo litt sliten.
Nå får jeg panikk om noen kommenterer det om jeg faktisk ikke er sliten.  Jeg har lurt litt på hvordan denne panikken egentlig oppstod. Og jeg har desverre kommet frem til at den har oppstått fordi jeg har hørt den kommentaren en god del ganger i det siste.. Og jeg er faktisk ikke sliten! :O
Dette er selvfølgelig noe som igjen fører til at jeg titter meg ekstra i speilet..
Er det faktisk slik at det å fylle 30 gjør at kroppen lever helt sitt eget liv?
Er det slik at nå må man begynne å sminke seg masse og å tenkte på å alltid få nok skjønnhetssøvn?
Er det slik at jeg burde begynne på Vitaepro?

For litt siden tok jeg meg selv i så på gamle bilder og tenke tilbake til den tiden da alt var problemfritt og livet bare var en lek..
Den gang da det ikke fantes krig og fred og sånn.
Den gang da alt var så mye bedre.
Den gang barna var oppdragene og høflige og skolene hadde egne skammekroker.
Den gang da man trodde penger vokste på trær.
Den gang da Tor, Odin og Loke lurte på om de kom til vallhall eller ei..
Ja, du veit.. Den gang for lenge siden.

Og nå lurer jeg bare på en ting..

Hva skjedde med å alltid føle seg smashing liksom?






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar