I løpet av helgen har jeg trent halsing til den store gullmedalje. Kalisi har lært å stå på en dørmatte og halse, mens Molly har lært at selvom jeg slår masse på en bitebute så skal hun ikke bite meg, men bjeffe. Jeg og Molly ser ikke alltid ut til å være helt enig om hvordan frustrasjon og stress skal brukes.
Jeg har til og med trent på at de skal stå på bord og halse mens jeg ligger på bakken, for å få litt høydeforskjell.
Tequilla har prøvd å lære target, uten hell, og hun har prøvd å lære å bjeffe mer enn èn gang før belønning. Noe en gammel dame syns virket høyst undøvendig..
Mandag kveld/natt var det klart for siste innspilling.
Som om jeg ikke var nok nervøs fra før så skulle innspillingen selvfølgelig være midt i sentrum i Oslo. For dere som ikke kjenner meg, eller til dere som kjenner meg, men som ikke vet dette, så HATER jeg å kjøre i Oslo. Det er trikker, enveiskjøringer, idiotiske fotgjengere og filer som kun tillhører buss, taxi eller trikk. Det er også stadig omkjøringer som gjør at GPS'en blir som en dritings bergenser (no offense) som ikke klarer å holde kjeft.
Så etter en meget stessende kjøretur fant jeg omsider frem.
Jeg parkerte i en gate proppfull av rotter (!!!!!) og bestemte meg kjapt for å ikke ta ut hundene før jeg visste at det nærmet seg vår tid.
Så mens vi ventet sto vi bare å fulgte med på de andre som jobbet.. :)
Etter ikke så altfor lang tid er det klart for oss.
Jeg hadde igjen store planer om å ta masse bilder,men ikke en gang det gikk som planlagt...
Jeg fikk kun tatt ett....
Ja. oppå der står nå i allefall hundene .
Jeg startet med å bære Tequilla opp en stige og gi henne til en mann som sto på en Hiace, han sendte hunden videre til Henriette som sto på taket.
Kalisi var neste.
Løftingen gikk tilsynelatende bra, men når Kalisi sto på toppen og tittet utover så det ut som hun hadde sett et spøkelse. Hun var helt fjern og det var ingen kontakt å få. Det så nesten ut som hun var på nippet til å bare legge seg ned å dø.
Så da var det bare å bære henne ned igjen og bytte henne med Frk.Heit som hadde sitti til lading i bilen noen timer.
Jeg kjørte et par halsinger på bakken for å minne henne på hva hun skulle når jeg slo på biteputa før jeg fikk henne fraktet opp på taket.
Jeg innså fort at min fantasi om hvordan dette skulle gå lett som en plett ikke hadde sjans til å bli noe i nærheten av realitet i det hele tatt. Når jeg tittet opp på taket så jeg nå en gammel dame som syns det begynte å bli litt småkaldt og en superheit dragimaligator.
Her var det bare å ha bånd på hundene, for Molly var helt klart en potensiell jumper.
Første opptak gikk ganske bra syns jeg. Begge hundene bjeffet litt, og de holdt sånn nogen lunde posisjon. Problemet var bare at det opptaket ikke ble noe av da det viste seg at de måtte bruke et annet kamera.
Så vi måtte gjøre det igjen.... og igjen og igjen og igjen...
Og er det noe jeg har lært så er det at når man repeterer ting man i utgangspunktet ikke kan, så blir det fryktelig sjeldent slik jeg hadde ønsket. Så nå hadde jeg en heit malle som prøvde å finne veier ned fra taket for å få sin belønning og jeg hadde en gamlemor som satt med ryggen til meg og håpet at Henriette kunne gi henne en pølse eller to.
Vi prøvde mange forsøk, men nå bjeffet aldri hundene samtidig og til slutt bjeffet ingen av dem.
I utgangspunktet så sa de at jeg styrte hele greia, men det føltes ikke alltid helt sånn. Plutselig var det "action" og plutselig var det lange pauser for å slippe forbi litt oppsamlet trafikk.
Ved et tilfelle kom produsenten til og med bort til meg og sa at "Bare slapp av, hundene bare gjør som de gjør. Ikke noe stress. Så hvis du bare går her ved siden av bilen, sørge for at hundene ser på deg mens du går bortover og få de til å halse samtidig. Så blir det bra."
Så der sto jeg og følte på et tidspress samtidig som jeg skulle få hundene til å gjøre noe som til slutt bare føltes ganske så håpløst. Molly ble sliten og motløs og Tequilla sendte meg blikk som jeg ikke har tenkt til å beskrive her hva betydde.
Mitt oppi febrilske rop som, BLI DER!, SE HER!, HALS!! og TEQUILLA ER DU SINNA??!! må jeg innrømme at jeg kjente litt på panikken som kom når jeg innså at jeg ikke helt fikk til dette. Jeg er helt overbevist på at jeg til slutt var mer stresset enn hva Molly noen gang har vært.
Men akkuratt da, når jeg var på randen til å dø på meg, så kom produsenten bort, tok meg i hånden og sa "Great work".
De hadde visst fått det de trengte og vi kunne få dra hjem.
Jeg er usikker på om det var noe han sa bare fordi han ga opp, eller om han faktisk mente det. Men jeg satser på at de fikk noe brukanes i allefall.
Så nå er det bare å slå på tv'en for forhåpentligvis er hundene mine å se på på reklame om en liten stund! :D
Jeg har til og med trent på at de skal stå på bord og halse mens jeg ligger på bakken, for å få litt høydeforskjell.
Tequilla har prøvd å lære target, uten hell, og hun har prøvd å lære å bjeffe mer enn èn gang før belønning. Noe en gammel dame syns virket høyst undøvendig..
Mandag kveld/natt var det klart for siste innspilling.
Som om jeg ikke var nok nervøs fra før så skulle innspillingen selvfølgelig være midt i sentrum i Oslo. For dere som ikke kjenner meg, eller til dere som kjenner meg, men som ikke vet dette, så HATER jeg å kjøre i Oslo. Det er trikker, enveiskjøringer, idiotiske fotgjengere og filer som kun tillhører buss, taxi eller trikk. Det er også stadig omkjøringer som gjør at GPS'en blir som en dritings bergenser (no offense) som ikke klarer å holde kjeft.
Så etter en meget stessende kjøretur fant jeg omsider frem.
Jeg parkerte i en gate proppfull av rotter (!!!!!) og bestemte meg kjapt for å ikke ta ut hundene før jeg visste at det nærmet seg vår tid.
Så mens vi ventet sto vi bare å fulgte med på de andre som jobbet.. :)
Etter ikke så altfor lang tid er det klart for oss.
Jeg hadde igjen store planer om å ta masse bilder,men ikke en gang det gikk som planlagt...
Jeg fikk kun tatt ett....
Jeg startet med å bære Tequilla opp en stige og gi henne til en mann som sto på en Hiace, han sendte hunden videre til Henriette som sto på taket.
Kalisi var neste.
Løftingen gikk tilsynelatende bra, men når Kalisi sto på toppen og tittet utover så det ut som hun hadde sett et spøkelse. Hun var helt fjern og det var ingen kontakt å få. Det så nesten ut som hun var på nippet til å bare legge seg ned å dø.
Så da var det bare å bære henne ned igjen og bytte henne med Frk.Heit som hadde sitti til lading i bilen noen timer.
Jeg kjørte et par halsinger på bakken for å minne henne på hva hun skulle når jeg slo på biteputa før jeg fikk henne fraktet opp på taket.
Jeg innså fort at min fantasi om hvordan dette skulle gå lett som en plett ikke hadde sjans til å bli noe i nærheten av realitet i det hele tatt. Når jeg tittet opp på taket så jeg nå en gammel dame som syns det begynte å bli litt småkaldt og en superheit dragimaligator.
Her var det bare å ha bånd på hundene, for Molly var helt klart en potensiell jumper.
Første opptak gikk ganske bra syns jeg. Begge hundene bjeffet litt, og de holdt sånn nogen lunde posisjon. Problemet var bare at det opptaket ikke ble noe av da det viste seg at de måtte bruke et annet kamera.
Så vi måtte gjøre det igjen.... og igjen og igjen og igjen...
Og er det noe jeg har lært så er det at når man repeterer ting man i utgangspunktet ikke kan, så blir det fryktelig sjeldent slik jeg hadde ønsket. Så nå hadde jeg en heit malle som prøvde å finne veier ned fra taket for å få sin belønning og jeg hadde en gamlemor som satt med ryggen til meg og håpet at Henriette kunne gi henne en pølse eller to.
Vi prøvde mange forsøk, men nå bjeffet aldri hundene samtidig og til slutt bjeffet ingen av dem.
I utgangspunktet så sa de at jeg styrte hele greia, men det føltes ikke alltid helt sånn. Plutselig var det "action" og plutselig var det lange pauser for å slippe forbi litt oppsamlet trafikk.
Ved et tilfelle kom produsenten til og med bort til meg og sa at "Bare slapp av, hundene bare gjør som de gjør. Ikke noe stress. Så hvis du bare går her ved siden av bilen, sørge for at hundene ser på deg mens du går bortover og få de til å halse samtidig. Så blir det bra."
Så der sto jeg og følte på et tidspress samtidig som jeg skulle få hundene til å gjøre noe som til slutt bare føltes ganske så håpløst. Molly ble sliten og motløs og Tequilla sendte meg blikk som jeg ikke har tenkt til å beskrive her hva betydde.
Mitt oppi febrilske rop som, BLI DER!, SE HER!, HALS!! og TEQUILLA ER DU SINNA??!! må jeg innrømme at jeg kjente litt på panikken som kom når jeg innså at jeg ikke helt fikk til dette. Jeg er helt overbevist på at jeg til slutt var mer stresset enn hva Molly noen gang har vært.
Men akkuratt da, når jeg var på randen til å dø på meg, så kom produsenten bort, tok meg i hånden og sa "Great work".
De hadde visst fått det de trengte og vi kunne få dra hjem.
Jeg er usikker på om det var noe han sa bare fordi han ga opp, eller om han faktisk mente det. Men jeg satser på at de fikk noe brukanes i allefall.
Så nå er det bare å slå på tv'en for forhåpentligvis er hundene mine å se på på reklame om en liten stund! :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar