Jeg ser at det siste innlegget mitt ang redde hunder, avl og raketter kanskje trenger å utdypes litt.
Det er ikke det at jeg mener at hunder som reagerer på fyrverkeri ikke kan brukes i avl.
Jeg prøver bare å få et lite fokus på at det blir flere og flere hunder med store redsler. Noe som viser seg at er arvelig.
Vi har hunder med gulvredsel, hunder som ikke tør å gå i trapper, hunder som gjemmer seg når man åpner brusflasker eller klipper negler og hunder som presser seg under sofaer og fråder når det tordner eller kjører fly i nærheten.
At hunder har en reaksjon første gang de opplever noe nytt er vanlig. Og det er klart at hva vi gjør når de hører sitt første skudd har noe å si.
Men på de hundene som vi ikke kan gjøre noe med, de som blir så redde at det ser ut som de gjerne heller skulle dødd, ja de burde vi kanskje passe oss for å avle på.
Mange godt meritterte hunder blir brukt i avl. Både når man ser på jakt, gjeting og ipo (for å ta noen eksempler), men det er ikke alltid vi vet så mye om hvordan de funker i hverdagen.
Jeg vet at genpoolen begynner å bli liten om man skal sette strengere krav til avlsdyrene. Men jeg er også ganske sikker på at om man setter gemytt og helse forran utseende, så har man en større pool enn man tror.
Om man avler på friske og uredde dyr, som er gode til å gjøre den jobben de er skapt for, fremfor om halen er lang nok og fargene riktig, så kanskje både vi og dyrene får det litt bedre...
Vi er opptatt av dyrevelferd i dette landet, men allikevel så ser det ut til at enkelte ting går i glemmeboka når man setter penger i spill..
Hvorfor er det så viktig og avle på akkurat din hund?
Selvom B hofter eller C hofter er bedre enn gjennomsnittet så er det vel fortsatt ikke bra?
Selvom din hund har litt mindre allergi enn de andre, så er den jo fortsatt syk..
Det hjelper ikke at hunden din gjør det drit bra i de store jaktskoger om han ikke tør og gå på gulvet ditt når du kommer hjem.
Er vi virkelig kommet dit at vi tar til takke med noe som bare er halvveis, og som faktisk gjør at dyret lider litt, nesten hver dag?
Når en dør lukkes åpnes en annen.
Og i kveld lukkes døren for 2015.
Bak meg legger jeg et år fult av gode opplevelser, nye bekjentskaper, mye morro, ny kunnskap og desverre også noen tunge stunder.
2015 har gitt meg tid til å vokse, tid til å lære, tid til å endre.
2015 har gitt meg mot til å stole mer på meg selv, velge mer riktig og satse på ting jeg tror på.
Forran meg skal døren til 2016 åpnes. Og jeg vet at også dette vil bli et bra år. Det er nok et år jeg skal tilbringe med gode venner. Jeg skal fortsette å gjøre ting jeg liker å gjøre og jeg skal fortsette å jobbe mot målene mine.
Jeg skal nyte tiden med mine 4 beinte, og i tillegg skal jeg etterhvert begynne på en lenge etterlengtet drøm. ;)
Jeg håper dere alle vil få et fantastisk år i 2016. Og at dere alle ser tilbake på 2015 med et smil.
Og da er det i gang for fult..
"Ikke send opp raketter. Tenk på hundene" ...
Hvis vi tenkte på hundene så hadde vi kanskje gjort noe med avlen???
Jeg er enig i at vi skal holde oss til loven når det kommer til raketter. Men om vi først må ha mange grunner til å ikke skyte opp raketter så syns jeg krigs og terror overlevende burde være i fokus. Som f.eks de som overlevde utøya. Så kommer ville dyr. Om de blir redde da. Det vet jeg egentlig ikke noe om.. Men de løper jo av skudd. Så jeg tipper at raketter ikke er favoritten heller.
Men at hundene våre er så jævla redde kan vi vel strengt tatt skylde på oss sjøl?!
Så herved skriver jeg under på følgende:
Slutt og avle på redde dyr!!
Det er noe eget når de vakre små er utrøstelig. Når man ser at se har vondt, og man ikke får gjort noen verdens ting for å hjelpe.
I går var Molly så uheldig at hun ble løpt ned av en litt tyngre hund. Det var mørkt så jeg så ikke hva som skjedde, jeg bare hørte at noen traff hverandre og like etter kom en febrilsk hyling.
Jeg fant Molly i mørket og hun falt om forran meg. Hun hylte som jeg aldri har hørt før og det venstre forbenet sto rett ut.
Mammahjertet fikk seg en trøkk. Denne hunden slår seg stadig, men hyler gjør den aldri.
Hun så helt fra seg ut i blikket, og jeg var livredd for at hun var ødelagt.
Etter noen lange sekunder fikk jeg henne på bena og hun halter seg opp i lyset. Jeg fikk tatt en nærmere titt og bestemte meg for og se an til i dag.
I natt klarte hun ikke å legge seg. Hun prøvde mange ganger uten å få seg helt ned, så til slutt slapp hun seg bare ned oppå meg. Jeg la hun forsiktig i armkroken min og la meg så langt ut i senga jeg kunne for å gi henne plass.
I løpet av natten prøvde hun å snu på seg, men da hun satte benet i veggen skrek hun igjen. Jeg ga henne mer plass og prøvde å roe henne, men hun bare skrek og skrek.
Mammahjertet skrek med henne!
Heldigvis roet det seg og vi fikk et par timer med søvn før vi satte snuta mot dyrlegen.
Der ble hun bøyd og tøyd og strukket på alle mulige måter, men hun ga ingen utrykk for noe ubehag.
Så da var det ut å observere.
Hun haltet på både venstre og høyre fremben samtidig som hun så ut til å slite med ett eller annet bak.
Så da var det inn igjen. Denne gangen ble hun dopet og rønket.
Det ble tatt flere bilder av nakke, skulder, albue, rygg og ben. Heldigvis ingen brudd.
Så nå er det smertestillende, ro og kun tisseturer i bånd i en uke før vi skal tilbake for en ny titt..
Håper virkelig at hun bare ble skikkelig forslått og at alt er bra innen jeg skal tilbake.
Men jeg må si at mammahjertet mitt sliter litt når jeg ser at hun vegrer seg for å gå opp og ned av sofaen og når jeg ser at hun ligger rett ut på gulvet og avviser alle valpens forsøk på kontakt.
