Det er ikke bare bare å bli mor igjen...

I tiden før jeg fikk Molly følte jeg at jeg gjorde masse forberedelser. Jeg tenkte over mange situasjonen og forberedte meg og planla hvordan valpetiden skulle gjennomføres..
Det er ikke det at det var til ingen nytte, men det er det at ting ikke alltdi blir som planlagt.
Jeg må stadig ta et lite opprøsk i meg selv for tiden, for jeg har blitt så veldig utrygg.
Jeg merker at jeg går i forsvar til alle som nevner noe om valpeoppdragelse eller de bare nevner noe om valpen min. Selvom det bare er hyggelige ting som blir sagt.
Jeg er kjempe redd for å mislykkes, eller for å feile på noen som helst måte. Jeg må ha fullstendig kontroll på alt, og om noe kommer litt uforutsett, som besøk eller barn i nabohagen, ja, da går jeg nesten i stå!!
Jeg tror nok frykten min kommer litt av at jeg allerede føler meg dømt pga den hunden jeg har fra før. Fordi hun ikke alltid har vært et prakteksemplar og fordi jeg gjenntatte ganger har fått høre at jeg bare kan legge henne i grava. I tillegg har jeg nå skaffet meg en rase alle har frarådet meg til å skaffe meg, en rase jeg har frarådet mange andre til å skaffe seg også. Så nå må jeg bare bevise at jeg får det til..
       Jeg bruker alt for mye tid til å tenke på hva andre tenker og mener om meg. Første gang jeg hadde med Molly på stevne var jeg mye mer opptatt av å gjøre det jeg trodde andre kom til å mene var riktig, enn hva jeg kanskje hadde gjort om jeg ikke tenkte så mye. Så da var jeg nødt til å putte Molly litt i bilen for å senke skuldrene. Det hjalp heldigvis. :)

For hver liten utfordring merker jeg stresse komme over meg, håndterer jeg dette riktig? Burde jeg gjort noe annerledes? osv...
Jeg føler liksom at siden jeg nå har trent så mye hund og hatt en del med hund å gjøre de siste årene så burde jeg mestre denne tiden supert. I alle settinger, til alle tider og uansett hvem jeg er sammen med.

Det har seg slik at alle valper er forskjellige, men alikevel blir det lett for at man sammenligner. Nå har en av mine beste venner fått valp samtidig som meg. Noe vi har pratet om og drømt om i mange år.
Det har vist seg å være en større utfordring for meg enn hva jeg hadde forventet.
Spørsmål som hvordan er din valp i forhold til det ene og det andre, hvor mye sover den, biter den, bjeffer den, hvor mye trener du osv går igjen i hver samtale vi har. Og der jeg burde vist glede,kjenner jeg at jeg nesten blir litt sjalu... :/ Det er vanskelig å forklare...
På den annen side syns jeg det er kjempe deilig at vi er i samme båt, vi kan drøfte ting, le av valpete valper, utfordre hverandre litt på steder vi har godt av det. :)

 Jeg har virkelig fått en aller tiders valp. Og jeg koser meg skikkelig med henne. Hun er på godt og vondt alt jeg kunne drømt om :P Jeg tror nok hun skal kunne ta meg til nye høyder. Jeg må bare lande på bakken først :P