Å jobbe med mennesker

"Ta å slikk meg i ræva!!" Du kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet når du går forbi. Bak deg runger det i veggene. " Slikk meg i rævva sa jeg. Jeg skal faen meg vise deg!!" Jeg ble advart når jeg begynte. " Du blir vant til det, bare å lære seg å la det skrelle av" var ordene som skulle roe meg på min første opplæringsvakt da jeg hadde fått høre at satan bodde i huet mitt og at jeg hadde de styggeste øynene på jord. Men jeg trenger ikke å la det skrelle av, for jeg tar det ikke så personlig. For neste gang du går inn til en pasient kan du få høre hvor vakker og snill du er. Og har du virkelig flaks deler de litt av sine livshistorier med deg. 

Du vet aldri helt hva du møter når du jobber med eldre, du vet aldri helt hvordan formen og humøret til pasientene er. Men det er ikke en dag jeg har reist hjem uten et smil om munnen.

Jeg lurer på hvordan jeg blir som gammel. Vi ser at de fleste er preget av hvilket yrke di har hatt, hvor de har bodd og hva slags liv de har levd.

Jeg sitter med store ører rundt matbordet når de diskuterer naturkatastrofer og andre triste ting som skjer i verden i dag. De har så mange historier og grunner til hvorfor det er blitt sånn, så mange forslag på hva som burde vært gjort. De har en del tanker om hvordan det kommer til å bli også.

Jeg blir helt trollbundet når de forteller om sine barndommer, noen har levd uten strøm, mange uten innlagt vann. Forandringer fra før og etter krigen. Hvordan det var å jobbe hardt for lite. Hvordan det var å være mange i familien, hvordan de tok vare på hverandre. Det er rørende å se eldre som sitter i rullestol, som kanskje mangler et ben, men som alikevel viker vis du kommer for å gi deg plass. De venter tålmodig på sin tur til litt pleie. Om du tar deg tid til å sitte bare 5 minutter for å prate, så er de evige takknemlige.

Jeg ble tilbydt en konfekt en gang. det lå mange sjokolader i en skål. Jeg takket pent nei, og damen lurte på hvorfor. Og at jeg ikke skulle spise opp godte hennes ble ikke godtatt. Så jeg sa som sant var at jeg ikke visste hva som var inni de og at jeg derfor ikke tok sjansen i tilfelle jeg fikk en jeg ikke likte...

Jaja, sukket hun. "Det er slik tiden er blitt det nå," fortsatte hun. så fortalte hun om hvordan barnebarna på 5 år visste hva som var inni en hver twist og hvordan de bare spiste det de likte. Helt naturlig tenkte jeg i mitt stille sinn. Så fortsatte hun "jeg sier alltid ja takk jeg, og jeg nyter hver bit jeg får. jeg smaker lenge på de og kjenner kroppen blir glad for det lille ekstra. Det er ikke så viktig hva som er inni, for det er jo ikke hverdagskost." Hun er ikke oppvokst med at sjokolade og snacks er lett tilgjengelig. Når hun var liten måtte man fortjene det og da hadde man ikke mulighet til å velge...

Ikke en eneste av dem ville byttet bort sin oppvekst mot en i dag og jeg må innrømme at selv så tøft mange av de har hatt det, så sitter jeg alltid lengselsfult å lytter. Kanskje var det bedre den gang, selv med utedo og vaskebalje. Å løpe ærender for de voksene en hel uke bare for 50 øre og litt ost....

Det skal virkelig bli spennende å se hvordan det blir når min generasjon havner i slike boliger. Da er det vel dataer på alle rom og tv spill med kinoanlegg i fellessalen. :P