søndag 23. november 2014

Er Crossfit egentlig for alle? Jeg er fortsatt veldig usikker :P

Som noen kanskje har fått med seg, så har jeg det siste året gjort noen forsøk på å komme i bedre form. Jeg følte selv at jeg var godt i gang helt til treningspartneren min ble litt veldig gravid og var nødt til å gi seg... Og alle vet at alene trening ikke er noe særlig, så jeg tok en medlidenhetssvangerskapspause jeg også. ;)

Nå har jeg imedlertidig møtt en ny potensiell treningspartner.. Eller hun trodde kanskje jeg kunne være en. Jeg er litt usikker på om hun fortsatt tenker dette, men det er en annen historie.

Første gang hun spurte om jeg ville være med, sa jeg at jeg måtte tenke på det. Andre gang sa jeg at jeg hadde lyst, men at jeg syns det er både skummelt og flaut og begynne å trene med nye mennesker. Jeg er jo tross alt IKKE trent. Hun fortalte at vi alle har startet et sted og at hun ikke fikk til så mye i starten hun også.
Jeg ba hun fortsette og spørre meg, for at en dag kom jeg til å si ja..

Så på fredag kveld kom spørsmålet gang nr 3. Det bare lød litt annerledes enn vanlig og før jeg visste ordet av det hadde jeg blitt lurt. "Når skal vi trene i morgen?" og av gammel vane svarte jeg " jeg går av vakt kl 0800, så kl 10 er fint". Etter jeg hadde trykket send tok det meg et par minutter på å innse hva som nettopp hadde skjedd.
Jeg stormet til dataen for å sjekke hva jeg faktisk hadde takket ja til.
Google ble funnet frem og CROSSFIT ble skrevet inn....

Gjett hva jeg fant.....



Sånn rundt kl 0300 var jeg ganske gira på det hele. Jeg var motivert og klar!

kl 0630 begynte jeg å kjenne at dette kanskje var en dårlig idè, så jeg begynte på min redbull...

  

 Kl 0730 var jeg overbevist om at jeg ikke burde gjøre dette...



Kl 0830 tok jeg meg sammen for å klare å gjøre dette, Jeg skrøyt til mitt eget speilbildet, jeg fikset meg en treningsfrokost og jeg sang høyt i bilen...




















Jeg er usikker på om jeg syns det hjalp..




Vel fremme var jeg blitt litt mer våken og jeg så for meg at dette kunne bli greit alikevel.
Vi startet med å skrævle masse om alt annet enn trening, mens vi gjorde jeg "jeg gjør som det ser ut som du gjør uttøying". Jeg tenkte at dette her kan jeg overleve.. Den tanken døde da jeg hørte " Vi skal varme opp litt, så nå tar vi noen push ups før vi sykler"..
Ehm.... tja... Noen kan bli vanskelig.. En kanskje.. Noen veldig tvilsomt...
Jeg skyldte på glatt gulv og tok hele 2 (det jeg velger å kalle bra push up forsøk) på knærne :)
Så syklet vi litt,mens treningsplanen ble lagt frem.

Nå skal det sies at jeg hoppet rett inn i et godt etablert treningsprogram, men vi skulle bare tilpasse det så det passet for meg..
Tviler på at Marianne sier det så opptimistisk igjen.
Jeg kan huske noen ord som Pull ups, kettlebell, knebøy, benk.... Ettersom jeg ikke vet hva noen ting er, så hørte jeg ikke så nøye etter. Jeg tenkte at hun får vise meg det i stedet..

Usikker på om det hjalp meg noe.

Marianne fant en stang høyt over bakken. Den tok hun tak i før hun heiste seg opp og ned så lett som ingen ting.
Det skulle visst jeg gjøre også... Jeg tror reaksjonen min ga noen signaler om at dette var dødfødt. Så Marianne sa fort at jeg skulle selvfølgelig få bruke en strikk..

Det skal se noe sånn ut....
Det gjorde det garantert ikke!
Strikken var drithard og den hang ikke lavere enn puppene mine.. For oss som aldri har drivi med hest så er det nesten håpløst å klare å sette foten sin inne i noen som er i puppehøyde... og når man i tillegg er så svak at man ikke klarer å dra strikken ned, så blir det hele veldig vanskelig!!!

Etter mye strev, frustrasjon, latter og prøving fikk vi meg opp i denne strikken...
Så da sto jeg der å dinglet da. I en strikk som jeg følte kunne ryke like fort som den kunne skli ut fra foten min og piske meg rett i tryne...
"Strekk og rett ut kroppen din også bruker du strikken til å hjelpe deg opp etterpå" hørte jeg opptimisten sa bak meg..
Jeg derimot kunne ikke gjøre annet enn å spenne hele kroppen og bruke alt fokus på å finne balansen i det hele...


Jeg husker ikke lenger rekkefølgen på alt vi gjorde, men jeg husker utrykket på Marianne når hun stod bak meg mens jeg lå på en benk og skulle løfte en stang... Ja, kun en stang. "5 løft sa hun".. 3 tok jeg. " 5!" sa hun. 2 tok jeg før jeg la stanga på puppene for så å lattermild informere om at nå fikk jeg den ikke opp igjen.
" Jeg tuller ikke", lo jeg mens Marianne iherdig prøvde å få meg til å løfte den opp selv...
Jeg fortalte henne gang på gang at jeg ikke er noe sterk i armene, men når responsen var at det spilte ingen rolle for nå trente vi jo mest bryst, så skjønte jeg at kosestunden var over.

Siste økt var en kondisjonsøkt.
Jeg mener at sånne økter er skapt for de som har kondis... Ikke for sånne som meg...

Deler av den inneholdt noe sånt...

andre deler inneholdt noen sånne...

Og nå var snille, tålmodige Marianne helt borte.. 

Dette skulle gjøres på tid, og det skulle tydeligvis gjøres ordentlig. 
Så komentarer som "Løft helt opp til brystet", " du klarer jo å prate, så da kan du ikke syns det er så hardt" , "Husk knebøyen på vei opp!" og " hvor mange repitisjoner har du tatt nå" gjorde at jeg ikke turte å fnise meg ut av denne...


Støl som jeg er er jeg fortsatt usikker på om jeg syns at Marianne var noe hyggelig. Jeg vet ikke om jeg er enig at det er bra å bli pushet, og jeg er usikker på om jeg tror på at alle har startet der jeg startet....

Jeg tror man skal lytte til karma. Så når Marianne klarer å miste en hel treningsbenk på tåa mens vi  rydder, så tror jeg kanskje jeg har rett i at hun ikke var noe hyggelig :P


Om karma gir deg en brukket tå, så er det fordi du har vært for streng med noen andre......



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar